Jeg hadde opprinnelig tenkt å fortsette den serien jeg startet med en tekst om Østblokken med en tilsvarende om Vest-Europa, men jeg oppdaget plutselig at det lille vitenskapsteoretiske mellomspillet jeg tenkte å gjøre unna i full fart ble ganske langt, så jeg legger det ut som en egen del. Få vil nok være uenige i de analysene jeg gjør unna her i dag, men de har en viss historisk interesse og er viktig for å forstå de tenkerne som jeg kommer til senere.

I den tiden Marx utviklet sine teorier hadde naturvitenskapen nylig gjort store gjennombrudd. Mange økonomer og samfunnsvitere var naturlig nok svært imponerte over alt naturvitenskapen hadde fått til. Naturvitenskapen på den tiden var svært mekanistisk og deterministisk, og fram til Einsteins gjennombrudd, mente man det kun gjensto noen små uoverensstemmelser mellom Newtons mekanikk og Maxwells ligninger for elekromagnetismen før man hadde en fysisk teori som kunne forklare, forutsi og redusere alt i universet til et knippe enkle ligninger og prinsipper. Koblet med Darwins suksess innen biologien, gjorde dette at man ble inspirert av denne tenkemåten også i samfunnsvitenskapen.

Ikke i så stor grad Marx selv, som en del av hans etterfølgere utviklet Marxismen til en slags deterministisk og mekanistisk vitenskap hvor samfunnsform fulgte samfunnsform med matematisk presisjon og en nødvendighet og lovmessighet som ikke sto tilbake for gravitasjonskraften. Bare kapitalismen ble såpass framskreden at det ble utviklet en stor selvbevisst arbeiderklasse, ville revolusjonene komme av nødvendighet og sosialismen følge, hvorpå den like lovmessig ville gli over i et klasseløst, kommunistisk samfunn etter hvert som staten "svant hen".*

I dag kan et slikt samfunnssyn virke merkelig. Etter at Einstein sjokkerte en hel verden ved å vise at det var Newtons lover som var feil, og etter at Heisenberg, Bohr og Schrödinger fulgte med usikkerhetsrelasjoner, bølgeligninger og sannsynlighetsfunksjoner, har jo determinismen forsvunnet fullstendig til og med (eller kanskje -særlig-) fra den teoretiske fysikken, og dermed fra naturvitenskapen som helhet (Einstein selv var som kjent ikke helt komfortabel med dette, derav ymse utsagn om "terningkast" o.l.). Moderne fysikk forteller oss kort sagt at alle hendelsesforløp er mulige, men noen er mer sannsynlige enn andre. Dermed er selvsagt også ideen om at historien har noen "nødvendig" eller "lovmessig" retning sten død – bygd som den var på en modell fra en deterministisk naturvitenskap som fikk et banesår for 100 år siden.

Men slik var det altså ikke først på 1900-tallet. Mange marxister satt og ventet på revolusjonen, og etter den russiske revolusjonens suksess ble ventingen bare enda mer intens. I følge Marx var det de vestlige landene som hadde den høyest utviklede kapitalismen som hadde det beste utgangspunktet for å gjennomføre sosialistiske revolusjoner. Likevel lot det altså til at revolusjonene lot vente på seg, etter hvert som vi kom lenger og lenger ut i mellomkrigstida. Hva i all verden var det som var problemet? Arbeiderklassen hadde som kjent bare sine lenker å miste, og på den tiden var det ubestridelig en betraktelig større sannhet enn det er i 2009.

I Italia satt den sardinske politiske filosofen Antonio Gramsci, rimelig fri fra deterministiske forestillinger, og grublet over disse spørsmålene. Arbeiderklassen var undertrykt javel – og den gang i mye større grad enn i dag også direkte med voldelige midler – men Gramsci innså at det var noe annet som var avgjørende i forhold til at arbeiderklassen ikke tok makten i samfunnet, nemlig borgerskapets kulturelle hegemoni. Forhåpentligvis kommer del 3 i serien som tar for seg nettopp det om ikke alt for lenge.

Fotnote:
*Marx var som kjent inspirert av Hegels filosofi, og mens mange tidligere tenkere som f.eks. Machiavelli hadde et mer "sirkulært" syn på historien (mer (relativt sett) demokratiske styringsformer ble erstattet med diktaturer som igjen ble avløst av mer demokratiske osv. fra det gamle Hellas, til Romerriket til Machiavellis italienske bystater), så Hegel for seg en retning på historien (et syn kanskje de fleste av oss i dag deler, bevisst eller ubevisst).

Men mens Hegel mente historien ble drevet av "ånd", og hadde nådd sitt perfekte endepunkt i den tyske embetsmannsstaten, mente Marx den ble drevet fram av materielle forhold (dialektisk materialisme), og at historiens ende langt fra var nådd. Man må vel kunne kalle det et betraktelig framskritt fra Hegel i alle fall, selv om Marx nok også på en del områder var et produkt av sin tid.

Den dogmatisk gammelmarxismen som sier at ulike samfunnstyper lovmessig avløser hverandre i et bestemt mønster, kan også avvises ved å kikke på ulike menneskelige sivilisasjoner som har utviklet seg relativt uavhengige av hverandre. Mens Marx ser på den historien som "en historie om klassekamp" - noe som stemmer bra på Europa - ser vi at det f.eks. ikke trenger å passe like bra på Kina. Mens det i Europa ble konflikter mellom et gammelt aristokrati og en framvoksende handelsstand/borgerskap, ser vi i kinesisk historie hvordan en slik overgang kan foregå relativt konfliktfritt.

Det tradisjonelle kinesiske aristokratiet var ikke, som det europeiske, direkte basert på arv, men på et eksamenssystem. For å få høye stillinger i staten, måtte man bestå strenge eksamener (innført fra Han-dynastiet). I praksis ga ikke systemet den muligheten for klasseklatring man skulle tro. Bare familier som var rike hadde råd til å gi sine sønner en utdanning som gjorde det mulig for dem å bestå disse ganske strenge og krevende eksamenene, noe som gjorde at det var de samme familiene fra generasjon til generasjon som utgjorde et kinesisk aristokrati.

Når det begynte å utvikle seg en mer kompleks økonomi i Kina, og det begynte (akkurat som i Europa) å opstå en ny klasse velstående handelsmenn, fikk derimot dette i teorien mer fleksible systemet en mer praktisk effekt. Handelsfolk begynte å gi sine sønner utdannelse slik at de kunne bli en del av aristokratiet i systemet med offentlige verv. Samtidig begynte en del av aristokratiet å investere i handel, slik at man kunne ane en rimelig sømløs overgang mellom disse to klassene. Nå ble en parallell utvikling i Kina som kjent avbrutt av dominans fra andre makter - fra mongolene til Japan og Storbritannia, men vi ser altså her et eksempel på en overgang fra en samfunnsform til en annen som kan foregå uten stor konflikt, og et eksempel er alt man trenger for å avvise en deterministisk teori.