FRP-KODEN (del 1)
Klasse og kultur
Klassestrukturene i det norske samfunnet har endret seg de siste hundre årene. Mens den økonomiske og den kulturelle eliten tidligere var en og den samme, har de nå skilt lag. Tidligere var de rike, de som eide fabrikkene, de samme rike familiene som gikk i operaen, leste Hamsun og Dostojevskij og hørte på de store klassiske komponistene. De var også de eneste som hadde høyere utdanning. Høy kultur, høy sigarføring, høy utdanning og høye inntekter gikk hånd i hånd.
Slik er det ikke nødvendigvis lenger. Med utviklinga av velferdsstaten slapp store nye grupper inn på universitetene. På de samfunnsvitenskapelige fakultetene lærte de seg franske filosofer, på språkfakultetene leste de tung litteratur, og de tilegnet seg kulturell kapital uten å nødvendigvis ha i bøtter og spann av den økonomiske.
Klasseklatringen har blitt enklere, ikke bare for venstreintellektuelle men også for f.eks. bondesønner fra vestlandet som har sett Per Kristian Foss på TV og som nå vil begynne på BI. Resultatet av dette er at næringslivslederne for en stor del ikke kommer fra gamle høykulturelle familier, men har funnet seg en kulturell plassering litt mellom der de kom fra, og der hvor de gamle erverdige Astrup-ene sitter og leser Hamsun.
Dette er ikke noen ny oppdagelse - sosiologen Pierre Bourdieu beskrev den samme tendensen i Frankrike i sitt hovedverk "Distinksjonen" - men dette skaper den noe paradoksale situasjonen at den økonomiske overklassen står mange arbeidere kulturelt nærmere enn den venstreintellektuelle som har som sitt prosjekt en "vekkelse" av nettopp de arbeidende klasser, og det er her FrP kommer inn.
Fra klassehat til kulturkamp
I begynnelsen av forrige århundre følte mange arbeidere et "klassehat" mot borgerskapet. Dette var i og for seg ganske rasjonelt. Arbeiderklassens hat rettet seg mot en klasse som hadde objektive interesseforskjeller med den i hht. fordelig av makt og goder i samfunnet. I dag har derimot dette hatet for mange blitt erstattet med et hat mot de som har en annen kulturell identitet. Dette finner man igjen både i fremmedfrykt overfor innvandrere, og i hatet mot den kulturelle eliten, som man i de senere tiårene i økende grad faktisk har funnet igjen på venstresida.
Et hat mot en klasse som man har reelle interesseforskjeller med blir slik erstattet av et irrasjonelt hat mot grupper som man har felles interesser med, og mot grupper som selv forsøker å solidarisere seg med arbeiderklassen. Det er dette FrP bygger opp under, driver fram og vokser seg store på. Å erstatte klasse med kultur, ER FrP-koden.
Broilere og andre fjørfe
I sin artikkel "Hvor folkelig er Carl?" i Dagbladet 6/5 sier Magnus Marsdal noe om hvor dette hatet kommer fra. Det "bygger på folkets mistillit til en elite som har mistillit til folket", skriver han, og henviser til en arroganse overfor folkelige verdier blant topper i Norges tradisjonelt statsbærende parti. Dette er et viktig poeng. Folks skepsis til politiske broilere og elitisme både i Ap-ledelsen og ellers i samfunnet, er ikke nødvendigvis en irrasjonell skepsis. Den underbygger en sunn skepsis til, og en viktig kritikk omkring hvordan det demokratiske systemet vårt fungerer. En slik skepsis peker faktisk delvis i samme retning som Makt- og demokratiutredningen. Arbeiderpartiet dyrker ikke lenger fram statsministere av tidligere industriarbeidere. Stoltenberg klarer ikke som Gerhardsen å snakke til "folk flest" i et språk de forstår. En maktelite som ikke har kontakt med folket mister legitimitet med rette. Dette peker også mot hva venstresida må gjøre.
DEKODET (del 2)
Don't panic
Med FrP som med alt annet er det viktig å ikke overdrive skrekkscenarioene. Selv om FrP ligger på 30 % på meningsmålingene, er det også svært sterke antipatier mot partiet i svært brede lag av folket - også i arbeiderklassen. I flere intervjuer i den senere tiden har valgforskere som Frank Aarebrot og Anders Todal Jenssen påpekt at FrP også er landets klart mest mislikte parti. Halvparten av befolkningen avviser fullstendig å kunne stemme på FrP, et tall som er mange ganger større enn noe annet parti. Dersom det var mulig også å stemme UT partier fra Stortinget, ville FrP slik raskt bli desimert.
Dette kan man likevel ikke bruke som ei hvilepute. Den systemkritiske venstresida som har et sosialistisk prosjekt kan ikke slå seg til ro med at 30 % av befolkningen støtter et høyrepopulistisk parti. Store deler av venstresida har alt for lenge selv skapt den avstanden de nå har til "folk flest". Venstresida er slik før eller senere nødt til å vinne over også mange av de velgerne som i dag stemmer FrP, eller som potensielt kunne gjort det!
4 punkter for en gjenoppretting av klassehatet:
1. Dropp den kulturelle perfeksjonismen
Det er lov å drikke Coca Cola på McDonalds! Vi lever i en kapitalistisk verden, og skal man unngå produkter som utnytter andre mennesker får hver mann begynne med sjølbergingsjordbruk. Venstresida må i stedet omfavne brede kulturelle uttrykk, og må slutte å skape en avgrunn mellom seg og andre innbyggere ved å moralisere over forbruksmønster, valg av musikk, litteratur etc., rett og slett fordi det virker mot sin hensikt. Likevel må man ikke bygge opp under et hat til "høykultur" som det også har vært tendenser til i deler av norsk venstreside. Det må være lov å like både Sandemo og Sandemose.
2. Ikke identifiser deg med den kulturelle eliten
Dersom du sjøl identifiserer deg med den kulturelle eliten, er sjansene store for at andre også vil gjøre det, eller enda verre, du vil framstå som en posør. Unngå tungt, internt språk og interne intellektuelle posørbegrep (f.eks. "kulturell perfeksjonisme"). Utfordringen er å være folkelig og forståelig, uten å være nedlatende og forenklende. En digresjon: Avisa Klassekampen er i dag ei høykulturell avis, som aldri vil kunne konkurrere med VG i antall lesere. Det vil den nok dessverre ikke kunne om den la om profilen heller, på grunn av måten den kapitalistiske medieøkonomien virker på. Ei systemkritisk avis som selger informasjon til leserne vil aldri kunne konkurrere med ei avis som selger lesere til annonsørene, når pris og tilgjengelighet er viktig.
3. Vri kritikken
Vri kritikken av den "kulturelle eliten" over på en mer konstruktiv kritikk av maktarroganse og broilerkultur. Stå sammen med Siv Jensen når hun er berettiget i å kritisere Ap-pampevelde og SV-åndssnobberi, sjøl om du skulle tilhøre et av disse partiene. Dette er en sunn kritikk som FrP ikke må bli alene om å komme med.
4. Vis likheten med næringslivet
Vis likheten mellom broilerkulturen i partier og statsapparat og den lignende kulturen i næringslivet. Det er ikke vanskelig å få arbeidere til å mislike sin egen ledelse, man mange ser ikke sammenhengen når det plutselig gjelder andres arbeidsplass. Da er de blitt forbrukere, ikke ansatte, og blir sure når det er streik. Ved å knytte elitehatet over til næringslivet på nytt, har man fått en konstruktiv skepsis til de som har makt i samfunnet, og som jevnlig bruker denne makta på tvers av folks interesser. Et progressivt klassehat.
Til slutt
Når man så er blitt "folkelig" kan det jo likevel hende at man må konkurrere med høyrepopulistene. Da kan det være lurt å huske det som ble "avslørt" i Arbeiderpartiets "FrP-notat". Ta bekymringene og problemene FrP lever av på alvor, ikke vær nedlatende, men pek på egen politikk på de samme spørsmålene, og hvorfor du mener dine egne løsninger er bedre. I tillegg kan det være lurt å peke på de områdene av FrPs politikk de er lite ivrige etter å snakke om sjøl, og hvor det kommer tydeligst fram at de er et parti som jobber for interesser som er diametralt motsatt de til "folk flest". Et slikt område er arbeidslivet, hvor de f.eks. vil fjerne kollektive forhandlinger, men de resultatene det vil få på sikt.
FrP har klart det som den systemkritiske venstresida i Norge ikke har klart. Å opprette et mothegemoni til den rådende eliten. Mye av skylda for dette må den norske venstresida ta sjøl, men det er ikke for sent å snu. Har du tenkt på å begynne å spelle i danseband, kamerat?
Mer om klasse og kultur:
Mennesker, media, meningsproduksjon og revv'lusjon
http://venstresida.net/?q=node/70
Gramscis hegemonibegrep
http://venstresida.net/?q=node/64
Meningsproduksjon i demokratier
http://venstresida.net/?q=node/62
Låven øst for Røros
http://venstresida.net/?q=node/84
Utopien i populærkulturen
http://venstresida.net/?q=node/66
Et apropos:
I Klassekampen 9/5 skriver Knut Kjelstadli om "det store paradokset": Hvorfor et flertall av folk ikke støtter aktivt opp om sosialismen, når det åpenbart er i deres interesser (fra et sosialistisk ståsted) å gjøre det? Mye det samme spørsmålet Gramsci stilte seg altså. Særlig Kjelstadlis 3. punkt i artikkelen er interessant i så måte. Han skriver:
"En strukturforklaring er ideologisk og kulturell: "Det ideologiske herredømmet knekter folket. Det foregår en indoktrinering, noen ganger bevvist og brutal, men oftest i form av kollektive tankevaner, spredt gjennom allehånde media. De undertykte tenker innafor de kategoriene som herskerene har stilt opp, uten nødvendigvis i ett og alt å være enige."
Teorien angir et svar: Det trengs tankemessig motmakt, opplysning, propaganda. Det er mye riktig i dette; kampen om fortolkningen av verden er en del av den sosiale og politiske kampen.
Problemet er at de som har ment å komme med opplysning, ofte er blitt opplevd og avvist som "Besserwissere", stundom med rette."
-> Her tror jeg Kjelstadli er inne ved et kjernepunkt. Problemet ved å opprette et mothegemoni. Dette er også "DEKODET" over et forsøk på å svare på.
Tror dere er litt på etterskudd i forhold til public choice-teorien.
Den herskende klasse - vår tids Leviatan
av tidl. konkurransedirektør Egil Bakke
3. februar 1997, Aftenposten
Å beholde makten er politikkens sentrale mål. Politisk
virksomhet i storting og kommunestyrer er blitt en profesjon for
seg, og den sammenbindende interesse er å kunne disponere
andres inntekt. Forskjellene i politikkens innhold er det ikke
alltid enkelt å se. Den herskende klasse er blitt vår tids Leviatan.
I boken "Den herskende klasse", som den danske professor Jørgen
Dick ga ut for mange år siden, diskuterte han de problemer
samfunnet står overfor når folk som lever på skattebetalernes penger,
de offentlig ansatte, blir så mange og så mektige at de behersker sitt
fagområde uten sjenerende innblanding utenfra, spesielt ikke fra
skattebetalerne.
De vil selv vite bedre enn andre hva oppgavene er, hvordan de skal
løses og hvor store ressurser som må stilles til rådighet. De blir den
herskende klasse.
I sitt verk "Leviatan" (1651) gikk Thomas Hobbes inn for at staten
må ha all makt. I våre dager har blant andre James Buchanan hevdet
at samfunnsutviklingen best kan forstås hvis man tar utgangspunkt i at
det som skjer, det skjer ut fra ønsket om å tjene den herskende
klasses interesser.
Det er de politiske partier, de profesjonelle politikere, som utgjør
Leviatan, den herskende klasse. Deres fremste mål er å oppnå makt,
å beholde makten når de har vunnet den, og å tjene på å ha makten.
Det er slående at nesten alle iakttagere av samfunnsutviklingen og den
politiske utvikling har vanskeligheter med å forklare hva som egentlig
skiller de politiske partier.
Hvis Dole, som var republikanernes kandidat ved siste presidentvalg
i USA, hadde vunnet, hva ville han ha gjort annerledes enn Clinton,
demokratenes kandidat, som vant?
Labour og dets leder Tony Blair, som ønsker å ta over etter Major
og de konservative i England, synes allerede å ha tatt over sin
motparts program.
Da Arbeiderpartiet i 1986 overtok i Norge etter den borgerlige
koalisjonsregjering, førte det etter en stund samme politikk som det
tidligere hadde kritisert sin forgjenger for å gjøre.
Reelt synes det som om det i alle land i de siste decennier har vært en
markert omlegging av politikken fra forskjellige former for
samfunnsstyring til en mer eller mindre bevisst markedsøkonomi.
Denne utvikling synes å ha gått sin gang uten noen "politisk" ledelse.
Den har vært drevet frem av en bærende ide som har vært sterkere
enn noen politisk myndighet. Det har vært ideen om at frie markeder
skaper velstand og frihet, mens planøkonomien fører til sløsing og
tvang.
Det synes som om mange politikere til dels har mislikt utviklingen,
men de har godtatt den. De har forstått at de må tute med de ulver
som er ute, dersom de ønsker å beholde makten.
Av denne grunn har omleggingen fra planøkonomi til
markedsøkonomi ofte hatt unødvendige og uheldige bivirkninger.
Det skyldes at våre politiske herskere fortsatt av og til tviholder på
reguleringer som tiden i virkeligheten har løpt fra, fordi politikerne
tror at reguleringene beviser deres vilje og evne til å "styre"
utviklingen.
De godtar ikke, iallfall ikke i første omgang, at utviklingen blir
bestemt av forbrukernes frie valg. Derfor vedtas ofte regler som
forsinker og skader den omstilling som alltid må foregå i et marked,
men til slutt vil våre herskere gi etter og la folk gjøre som de selv vil,
fordi de innser at det er nødvendig dersom de fortsatt skal beholde
makten.
Leviatan-teorien synes å være spesielt egnet til å beskrive utviklingen
i mange u-land. De har ofte en liten elite, knyttet til byene, som lever
av og på det øvrige samfunn, på den fattige landbefolkningen.
Leviatan elsker u-hjelp og spesielt u-hjelp som den kan forhandle
om. Forhandlingene gir den anledning til å tilpasse seg gavene, slik at
de kan benyttes til egen fordel. Leviatans makt er basert på at den er
i stand til å gi fordeler til sine støttespillere, til å ansette sine
familiemedlemmer og sine stammefrender i de godt gasjerte stillinger
som u-hjelpen skaper.
Men kan Leviatan-bildet også passe hos oss? Dessverre må man
svare ja på det spørsmålet.
Pressen og andre har lenge vært opptatt av dynastidannelsene i
politikken. At våre politiske herskeres barn og barnebarn blir
politikere, skyldes ikke bare legning og anlegg, men at de har fått
innsikt i denne spesielle form for lønnsom beskjeftigelse.
At den er lønnsom, kan det ikke være tvil om. Skattebetalerne må
betale de politiske partiers virksomhet. Det å sitte på Stortinget eller
delta i kommunestyrene er ikke lenger politisk tillitsarbeid, men
profitable erverv.
Det er ikke bare det at politikken er lønnsom i seg selv, men den
åpner også porten til andre beskjeftigelser. Når de politiske
forbindelser er i orden, står man sterkt i kampen om gode sivile
stillinger. Leviatans makt er basert på de privilegier den kan yte.
I Stortinget kjemper de politiske partiene mot hverandre. En viss
realitet er det i kampen, for det er mer lønnsomt og mer
tilfredsstillende å være i posisjon enn i opposisjon.
I realiteten har partiene en felles interesse, å beholde sin rett til å være
Leviatan, til å utøve makt over sine undersåtter. Derfor står
stortingsrepresentanter vanligvis sammen om å forsvare sin felles
interesse: å disponere andres inntekt.
De trenger denne inntekt for å kunne utøve makt, for å kjøpe seg
innflytelse. Dette er trolig hovedgrunnen til at forslag om
skattelettelser som virkelig monner, f.eks. avvikling av all inntekts- og
formuesskatt, en reform som virkelig ville overføre makt fra Leviatan
tilbake til folket, ville bli imøtegått av nesten alle partier.
Det tradisjonelle bildet av politikkens rolle i samfunnet viser kampen
mellom forskjellige interessegrupper, folket mot den eneveldige
kongemakt, bønder mot de kondisjonerte eller arbeiderklassen mot
kapitalen.
En mer korrekt virkelighetsoppfatning i dag er bildet av Leviatan,
våre politiske herskere, som har ønsket om makt som sin viktigste
drivkraft.
Deres ordbruk tar selvsagt sikte på å skjule dette. Noen sier de
ønsker å bygge "det norske hus". Andre snakker om å skape et
samfunn der alle viser omsorg for hverandre. For andre igjen er
kampen for norsk selvråderett det sentrale slagord.
Virkeligheten er nok en annen. Å beholde makten er politikkens
sentrale mål.
"I tillegg kan det være lurt å peke på de områdene av FrPs politikk de er lite ivrige etter å snakke om sjøl, og hvor det kommer tydeligst fram at de er et parti som jobber for interesser som er diametralt motsatt de til "folk flest"."
--------
Feilen med venstresiden er at den ikke klarer å mene noe om FrP uten å juge så rått som denne Svein Brundtlands, som i tillegg sliter med det problem at han ikke klarer å skille mellom i sine åpenbart interessebestemte fortolkninger av FrPs program og FrPs program.
Alle som leser FrPs program og sammenholder det med Svein Brundtland fremstilling, og som er ærlige og oppriktige mennesker, vil måtte konstatere at vi her har å gjøre med nok et eksempel på en intellektuelt gjennompervertert sosialdemokratisk elites svindel og bedrag!
Finnes det noe annet enn svindlere og bedragere på venstresiden?!
Den strategisk atferden det tas til orde for i del II, hva er det? Jo, strategisk atferd er uoppriktighet! Såpeopera! Intrigespill!
Det er gammel marxisme at den herskende klasse hersker i et borgerlig demokrati. At løsningen er å avskaffe demokratiet på sentrale samfunnsområder, og la pengeseddelen bestemme i stedet for stemmeseddelen, synes jeg derimot ikke er en god ide.
Svein Bruntland får stå for sine egene ord, men en del av de poengene han kommer med er reelle, og FrPs arbeidstakerpolitikk lukter av seint 1800-tall. Å fjerne kollektive forhandlinger vil nok være svært interessant for en del akademikere (som ikke stemmer FrP), men det vil slå svært dårlig ut for vanlige arbeidsfolk (som ofte stemmer FrP).
Alle politiske grupperinger har strategi, noe annet er naivt, men poenget er ikke at strategien er taktisk, men også at den er riktig fra et menneskelig og sosialistisk ståsted. Eller synes du at det er rett å se ned på mennesker fordi de har andre kulturelle preferanser enn deg sjøl? Liker annen musikk, litteratur, har andre hobbyer, annen religion?
Det er gammel marxisme at den herskende klasse hersker i et borgerlig demokrati.
-------------
Det er gammel marxisme at den herskende klassen styrer fra syndefall (eiendomsretten) til dommedag (revolusjonen) og i hele den marxistiske frelseshistorielære.
Men dette var imidlertid noe Marx hadde lånt av den klassiske franske liberalistiske klasseteretikerne.
What is the Third Estate? av Abbè Sièyes.
http://www.fordham.edu/halsall/mod/sieyes.html
The Social Analysis of Three Early 19th century French liberals: Say, Comte, and Dunoyer av Mark Weinburg, Journal of Libertarian Studies, 2 no. 1 (1978): 45-63.
http://www.mises.org/journals/jls/2_1/2_1_4.pdf
Classical Liberal Exploitation Theory (PDF-fil) av Ralph Raico.
http://www.mises.org/journals/jls/1_3/1_3_2.pdf
Classical Liberal Roots of Marxist Class Analysis (MP3-audiofil), forelesning av Ralph Raico.
http://mm.mises.org/mp3/marxism/Raico.mp3
Charles Dunoyer And The Theory Of Industrialism og Comte And Dunoyer After The 1830 Revolution: The Impact Of Their Ideas i The Radical Liberalism Of Charles Comte And Charles Dunoyer av David M. Hart.
http://homepage.mac.com/dmhart/ComteDunoyer/Ch4.html
http://homepage.mac.com/dmhart/ComteDunoyer/Ch7.html
http://homepage.mac.com/dmhart/ComteDunoyer/index.html
Marxist and Austrian Class Analysis (PDF) av Hans-Hermann Hoppe. Fremstilling og kritikk av den marxistiske klasseteorien samt fremstilling av den nyere østerrikske økonomiske skolens teori om samfunnsklasser og utbytting. Marxist and Austrian Class Analysis (MP3-audiofil), Hans-Hermann Hoppe over sitt essay.
http://mises.org/journals/jls/9_2/9_2_5.pdf
http://www.mises.org/multimedia/mp3/marxism/Hoppe.mp3
Naturlige eliter, intellektuelle og staten (dansk), av Hans-Herman Hoppe
http://www.liberator.dk/art-detail.asp?A_Id=324
Parasitism and the Origin of the State (MP3-audiofil), Hans-Hermann Hoppe.
http://www.mises.org/multimedia/mp3/hoppe/7.mp3
Selv redelige marxister som Jon Elster legger skjul på denne arven.
Venstresidens fremstilling av FrPs arbeidstakerpolitikk lukter av seint 1800-tall, det er jeg enig i. Men som tidligere klubbstyremedlem i en norsk industribedrift, så har jeg vært igjennom denne debatten før. Saken er jo den at man har bygd opp et maktapparat sentralt som i dag er en dinosaur, der man utbytter LOs betalende medlemmer med nesten 2 prosent av bruttolønna, tiltross for at det kamper som man trengte å føre sentralt nå er vunnet. Det var nødvendig å konsentrere makten sentralt når kampen på arbeidsplassene var en politisk kamp. Men det er ikke en politisk kamp lenger i dag. Og når vi som klubbstyre en skjelden gang tok kontakt med LO sentralt, så fikk vi jo sånn beskjeder som at DET ER BAAARE Å STREIKE, så oppfattet vi det som uansvarlig og hensynsløst overfor oss. Det var ikke våre interesser man tenke på her, men sin egeninteresse av å dyrke sitt eget sekstitallsradikale engasjement. Det du trenger i dag, det er jo å få slanke LO sentralt, og skjære kraftig ned på den utbyttingen til et milliardkonsern og fremme Aps interesser av å få kontroll over media. I stedet for at man gir pengene direkte til Ap, så kjøper man heller midle gaver til partiet som Orkla Media.
FrP går ikke inn for å fjerne kollektive forhandlinger. De går ikke inn for å avvikle arbeidsmiljøloven eller hovedavtalen. De går ikke inn for å avvikle den frie forhandlingsretten, organisasjonsfriheten eller noe sånt. Det er mer tale om et fromt ønske om mer fleksibilitet, særlig for bedrifter som driver med sessongbetont virksomhet. Der er det en fordel for alle parter med lokale forhandlinger. Og vi i den bedriften vi jobbet i, vi hadde jo ikke noe problemer med å få innsyn i konsernets økonomi, vi hadde folk i styret, og vi hadde ifølge hovedavtalen krav på å få innsyn i regnskap. Du behøver jo ikke noen anstand i dag for å få hvite hvordan inflasjonene og veksten er i økonomien. Du vet hvor mye styret beregner at veksten i lønningene vil være. osv. osv. FrP vil ikke ta bort noe av det.
For vanlige arbeidsfolk som stemmer FrP vil det være fordelaktig med lokale forhandlinger. Men det er jo da opp til dem selv det om de vil ha lokale forhandlinger eller ikke.
Når det gjelder å se ned på andre folk har jo venstresiden og sekstitallsradikalismen med sin intimiderende og egoistiske sosiale og kulturelle selvdyrkelse stått helt i spissen for det å se ned på folk som har "dårligere" smak enn andre. Enhver sosialist i dag er usvikelig overbevist at de er intiert i en særlig elite i samfunnet, som virkelig forstår hvordan alt er hvilke verdisystem som er det rette. Uansett hvor pøbelaktige og primitivt de enn måtte oppfører seg, føler de at de er de som vet å verdsette det som verdsettes bør og omvendt. Og her har de opptrådt med like stor sikkerhet i sin sak som du finner i teokratier. De forutsetter sin egen korrekthet, for ikke å si politiske korrekthet.
Om det religiøse tilsnittet i deler av den marxistiske historien:
Dette finner man i gammel marxisme basert på hegeliansk historieforståelse, som en kritik av nyere marxistisk tenkning, og moderne venstreradikale er det ikke bare bom på mål, men å spille på feil bane.
Om fagbevegelsen:
Venstreopposisjonen i LO har jo vært blant de sterkeste kritikerene av pampevelde i organisasjonen, og har slåss mot det i alle år. Dette har ført til at det i dag faktisk er mulig å komme seg opp i apparatet basert på dyktighet, og ikke på "partiboka". Men det er fremdeles ting man kan kritisere sjølsagt, i LO som ellers.
atb skriver: "kamper som man trengte å føre sentralt nå er vunnet" Lønnskampen MÅ føres sentralt, ellers blir forskjellige grupper spilt opp mot hverandre, og tvunget til å underby hverandre. Slik blir det på FrPs ufrie lønnsmarked. Den som er villig til å ta jobben for minst mulig lønn (f.eks. den som ikke har forsørgeransvar etc.) den får den.
I tillegg kommer det hele tida opp kamper som må føres samlet: Kampen mot Bondeviks arb.miljølov, kampen mot EUs tjenstedirektiv osv.
Om elitisme: Din karikerte virkelighetsforståelse bidrar bare til å undergrave det du sjøl skriver. Enhver som kjenner mer enn to mennesker på venstresida vet at det du ubegrunnet påstår her er bare tull. Det finnes MINST like mange elitister på høyresida, og det finnes massevis av folkelige aktivister på venstresida.
Venstreopposisjonen i LO er sterkeste kritikerene av pampevelde?
Et visdomsord er at den som ikke søker makt burde ha makten.
De gamle visdomsordene om at makten korrumperer gjaldt da vikingene gjennomførte de første tingene. Makten korrumperte også da Kong Magnus IV Håkonsson Lagebøte fikk utarbeidet Norges første landsdekkende lov i 1274. Visdomsordene hadde bo i grunnlovsfolket på Eidsvoll og har sin besøkelsestid den dag i dag.
Mensjevikene på ytre venstre søker ikke makt?
Jasså, man prøver post debattum å tilsnike seg det siste ordet?
Du spør: Venstreopposisjonen i LO er sterkeste kritikerene av pampevelde?
Svar: Ja
Du skriver: Et visdomsord er at den som ikke søker makt burde ha makten.
Svar: Ikke nødvendigvis uenig her. En slik holdning gjennomsyret også tidligere arbeiderbevegelsen. Et verv var noe man tok på seg, fordi det var ønsket at man gjorde det, ikke noe man strebet etter. Dette har nok endret seg i "konkurransesamfunnet".
Du spør videre: Mensjevikene på ytre venstre søker ikke makt?
Svar: Jeg vet ikke hvem du snakker om her. Hvem er disse Mensjevikene? Jeg antar at du ikke snakker om høyreopposisjonen i det russiske sosialdemokratiske partiet ved starten av forrige århundre...
men'shinstvo («minoritet»)
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/politikk/article489796.ece
Tja.
All den tid alle partier/grupperinger siden Aps storhetstid har hatt under 50 % på galluppen, er vel alle i mindretall...
Slik merkelapp-slenging er vel uansett av underordnet interesse...
Skriv ny kommentar