venstresida.net

Tror dere er litt på etterskudd i forhold til public choice-teorien.

Den herskende klasse - vår tids Leviatan
av tidl. konkurransedirektør Egil Bakke
3. februar 1997, Aftenposten

Å beholde makten er politikkens sentrale mål. Politisk
virksomhet i storting og kommunestyrer er blitt en profesjon for
seg, og den sammenbindende interesse er å kunne disponere
andres inntekt. Forskjellene i politikkens innhold er det ikke
alltid enkelt å se. Den herskende klasse er blitt vår tids Leviatan.

I boken "Den herskende klasse", som den danske professor Jørgen
Dick ga ut for mange år siden, diskuterte han de problemer
samfunnet står overfor når folk som lever på skattebetalernes penger,
de offentlig ansatte, blir så mange og så mektige at de behersker sitt
fagområde uten sjenerende innblanding utenfra, spesielt ikke fra
skattebetalerne.

De vil selv vite bedre enn andre hva oppgavene er, hvordan de skal
løses og hvor store ressurser som må stilles til rådighet. De blir den
herskende klasse.

I sitt verk "Leviatan" (1651) gikk Thomas Hobbes inn for at staten
må ha all makt. I våre dager har blant andre James Buchanan hevdet
at samfunnsutviklingen best kan forstås hvis man tar utgangspunkt i at
det som skjer, det skjer ut fra ønsket om å tjene den herskende
klasses interesser.

Det er de politiske partier, de profesjonelle politikere, som utgjør
Leviatan, den herskende klasse. Deres fremste mål er å oppnå makt,
å beholde makten når de har vunnet den, og å tjene på å ha makten.

Det er slående at nesten alle iakttagere av samfunnsutviklingen og den
politiske utvikling har vanskeligheter med å forklare hva som egentlig
skiller de politiske partier.

Hvis Dole, som var republikanernes kandidat ved siste presidentvalg
i USA, hadde vunnet, hva ville han ha gjort annerledes enn Clinton,
demokratenes kandidat, som vant?

Labour og dets leder Tony Blair, som ønsker å ta over etter Major
og de konservative i England, synes allerede å ha tatt over sin
motparts program.

Da Arbeiderpartiet i 1986 overtok i Norge etter den borgerlige
koalisjonsregjering, førte det etter en stund samme politikk som det
tidligere hadde kritisert sin forgjenger for å gjøre.

Reelt synes det som om det i alle land i de siste decennier har vært en
markert omlegging av politikken fra forskjellige former for
samfunnsstyring til en mer eller mindre bevisst markedsøkonomi.
Denne utvikling synes å ha gått sin gang uten noen "politisk" ledelse.

Den har vært drevet frem av en bærende ide som har vært sterkere
enn noen politisk myndighet. Det har vært ideen om at frie markeder
skaper velstand og frihet, mens planøkonomien fører til sløsing og
tvang.

Det synes som om mange politikere til dels har mislikt utviklingen,
men de har godtatt den. De har forstått at de må tute med de ulver
som er ute, dersom de ønsker å beholde makten.

Av denne grunn har omleggingen fra planøkonomi til
markedsøkonomi ofte hatt unødvendige og uheldige bivirkninger.

Det skyldes at våre politiske herskere fortsatt av og til tviholder på
reguleringer som tiden i virkeligheten har løpt fra, fordi politikerne
tror at reguleringene beviser deres vilje og evne til å "styre"
utviklingen.

De godtar ikke, iallfall ikke i første omgang, at utviklingen blir
bestemt av forbrukernes frie valg. Derfor vedtas ofte regler som
forsinker og skader den omstilling som alltid må foregå i et marked,
men til slutt vil våre herskere gi etter og la folk gjøre som de selv vil,
fordi de innser at det er nødvendig dersom de fortsatt skal beholde
makten.

Leviatan-teorien synes å være spesielt egnet til å beskrive utviklingen
i mange u-land. De har ofte en liten elite, knyttet til byene, som lever
av og på det øvrige samfunn, på den fattige landbefolkningen.

Leviatan elsker u-hjelp og spesielt u-hjelp som den kan forhandle
om. Forhandlingene gir den anledning til å tilpasse seg gavene, slik at
de kan benyttes til egen fordel. Leviatans makt er basert på at den er
i stand til å gi fordeler til sine støttespillere, til å ansette sine
familiemedlemmer og sine stammefrender i de godt gasjerte stillinger
som u-hjelpen skaper.

Men kan Leviatan-bildet også passe hos oss? Dessverre må man
svare ja på det spørsmålet.

Pressen og andre har lenge vært opptatt av dynastidannelsene i
politikken. At våre politiske herskeres barn og barnebarn blir
politikere, skyldes ikke bare legning og anlegg, men at de har fått
innsikt i denne spesielle form for lønnsom beskjeftigelse.

At den er lønnsom, kan det ikke være tvil om. Skattebetalerne må
betale de politiske partiers virksomhet. Det å sitte på Stortinget eller
delta i kommunestyrene er ikke lenger politisk tillitsarbeid, men
profitable erverv.

Det er ikke bare det at politikken er lønnsom i seg selv, men den
åpner også porten til andre beskjeftigelser. Når de politiske
forbindelser er i orden, står man sterkt i kampen om gode sivile
stillinger. Leviatans makt er basert på de privilegier den kan yte.

I Stortinget kjemper de politiske partiene mot hverandre. En viss
realitet er det i kampen, for det er mer lønnsomt og mer
tilfredsstillende å være i posisjon enn i opposisjon.

I realiteten har partiene en felles interesse, å beholde sin rett til å være
Leviatan, til å utøve makt over sine undersåtter. Derfor står
stortingsrepresentanter vanligvis sammen om å forsvare sin felles
interesse: å disponere andres inntekt.

De trenger denne inntekt for å kunne utøve makt, for å kjøpe seg
innflytelse. Dette er trolig hovedgrunnen til at forslag om
skattelettelser som virkelig monner, f.eks. avvikling av all inntekts- og
formuesskatt, en reform som virkelig ville overføre makt fra Leviatan
tilbake til folket, ville bli imøtegått av nesten alle partier.

Det tradisjonelle bildet av politikkens rolle i samfunnet viser kampen
mellom forskjellige interessegrupper, folket mot den eneveldige
kongemakt, bønder mot de kondisjonerte eller arbeiderklassen mot
kapitalen.

En mer korrekt virkelighetsoppfatning i dag er bildet av Leviatan,
våre politiske herskere, som har ønsket om makt som sin viktigste
drivkraft.

Deres ordbruk tar selvsagt sikte på å skjule dette. Noen sier de
ønsker å bygge "det norske hus". Andre snakker om å skape et
samfunn der alle viser omsorg for hverandre. For andre igjen er
kampen for norsk selvråderett det sentrale slagord.

Virkeligheten er nok en annen. Å beholde makten er politikkens
sentrale mål.