Revolusjonen i Midtøsten er noe av det mest positive som har skjedd internasjonalt de siste 10-20 årene. Kanskje sammen med den lignende, men likevel svært forskjelligartede demokratibølgen vi har sett i Latin-Amerika.

Libya er nå på alles lepper - ja i så stor grad at det tar oppmerksomheten bort fra andre land med store opprør i regionen som Jemen og Bahrain. Det spørsmålet som heftigst debatteres nå, er hvorvidt en vestlig intervensjon i Libya har vært et riktig grep.

Hele det politiske landskapet i Norge (og vesten), støtter opprørerne i Libya. Det er en ubetinget god ting. Høyresiden i vesten har ellers vært litt mer avmålt i forhold til Tunisia og Egypt, der det var “deres” diktatorer og allierte som ble styrtet. Gadaffi har slik sett ingen særlige støttespillere verken på venstre- eller høyresiden i vesten, selv om han de siste årene har blitt sett i omfavnelser med mange vestlige statsledere, og fått kjøpe våpen av dem, som han nå bruker på egen befolkning.

Som nevnt ser vi hvordan Libya tar oppmerksomheten bort fra opprørene som skjer i Syria, Jemen og Baharain. I sistnevnte har som kjent utenlandske styrker fra vestens allierte (Saudi-Arabia, og de Forente Arabiske Emirater) gått inn for å støtte regimet, mens vestlige makter gjør ingenting. I så måte blir vestens hykleri overtydelig. Man vil bidra til å styrte en diktator, men gir stilltiende støtte til å beholde en annen.

Selv synes jeg denne intervensjonen kanskje har vært den vestlige intervensjonen de siste tiårene som har vært vanskeligst å ta stilling til, og jeg er enig med de som sier at “forhandlinger" etc. er en lite troverdig løsning. Gadaffi vil åpenbart ikke forhandle - ihvertfall ikke nå - kanskje kunne det ha eksistert en situasjon med tilstrekkelige skjulte trusler om makt som samtidig kunne gi ham en vei ut uten å miste ansikt, som kunne muliggjort det, men jeg ser det ikke i dagens situasjon.

Jeg ender nok likevel opp med å være klart imot vestlig intervensjon. En ting er agendaen til vesten og hykleriet. Dersom man først og fremst tenker konsekvenser er intensjonen mindre viktig, og det sentrale bør vel kanskje være de faktiske konsekvensene for det libyske folket. Verre er det med den arrogansen som ligger i det å ty til vold og tro man kan forutse virkningene av dette på både kortere og særlig litt lengre sikt.

Historien til vestlige intervensjoner tyder som kjent på at konsekvensene nettopp blir noe helt annet enn man tror, og jeg vil da holde meg til et "føre-var"-prinsipp. (Hadde man gjort det, hadde man jo ikke solgt Gadaffi våpnene til å begynne med.) Denne ideen om å "ta ansvar" og "rydde opp" (selv om det er etter seg selv), lukter litt for mye av “den hvite manns byrde"-tenkning, noe jeg egentlig tror vi må kvitte oss med. Før vi skal opphøye oss til verdenspoliti som skal rydde opp i alt som er, burde vi forsøke i en periode å slutte å skape, og bidra til problemer, ved å vekselsvis støtte opp under og styrte diktatorer i ymse geopolitiske maktspill hvor vi sprer våpen til allierte som senere blir fiender i en blodig runddans som tilsynelatende aldri tar slutt. Norge har heller ikke rent mel i posen her, som en av verdens største våpeneksportører relativt til folketallet, som ikke krever sluttbrukererklæring på våpnene vi selger til våre allierte.

I en situasjon som den i Libya, tror jeg nok situasjonen nå er blitt slik at det er for sent å finne "gode løsninger". Det blir jævlig uansett, og det er umulig å si sikkert om vestlig intervensjon vil gjøre det mer eller mindre jævlig. Når det er situasjonen vil det beste være å ikke bidra, etter prinsippene fra den gamle Hippokratiske legeeden - “Framfor alt - gjør ingen skade”.

I verste fall kan vestlig intervensjon bidra til å øke støtten til Gadaffi (for han har faktisk en del støtte i grupper av befolkningen), og føre til en langvarig borgerkrig med betydelig større sivile tap enn tilfellet ville vært uten intervensjon. Situasjonen i Libya er også betydelig mer komplisert enn vi kanskje har fått inntrykk av i Norge. Samfunnet er preget av et diktatur med innslag av former for nepotisme og andre førkapitalistiske samfunnsstrukturer som brytes mot forskjellige klansstrukturer. Det er forøvrig neppe slik at alle opprørerne er ensidig snille demokratiforkjempere. Hvordan en vestlig intervensjon i Libya vil påvirke demokratiprosesser i resten av regionen, er heller ikke vanskelig å spå.

Utviklingen etter NATOs bombing startet peker også mot at den var et feilgrep. Protestene fra ulike deler av verden er blitt svært tydelige, og man har åpenbart ikke, slik man ga inntrykk av etter resolusjonen fra sikkerhetsrådet, den arabiske verden i ryggen. I det hele er store deler av verden svært kritiske til den vestlige intervensjonen. (Heldigvis melder vl.no at de norske styrkene har presten på plass, til støtte i ei vanskelig tid. Hvem vet - kanskje har Sandøy&Co sendt noen engler også.)

Venstresida i Latin-Amerika er en egen skål, og utenrikspolitikken der i gården har jeg villet skrive litt om lenge. Jeg benytter derfor anledningen til å smette inn et par avsnitt nå, selv om det kanskje blir litt på siden. Den har alltid vært preget av "min fiendes fiende er min venn"-tenking, og det har aldri vært et vakkert syn å se Chavez møte og hylle Lukasjenko, Ahmadinejad eller Gadaffi. Det er ikke noe nytt. Det blir bare ekstra synlig i en sånn situasjon. Ekstra trist er det jo at Chavez ikke ser parallellene med opprøret i midtøsten (som like mye er et opprør mot nyliberalisme og sosiale skjevheter som for politiske friheter) og Gadaffis (og andre diktatorers) reaksjoner på det, og det folkelige opprøret i Venezuela i 1989 som ble brutalt slått ned i "El Caracazo" av det daværende regimet med flere tusen døde. Det var mye av bakgrunnen for at Chavez selv senere kom til makta. At han nå vender det døve øret til for lignende opprør i andre land av geopolitiske hensyn er trist, men ikke uventet. Nå skal det nok likevel sies at vestlige media har malt et mer ensidig bilde av hva Chavez har sagt om Libya enn det som er realiteten. Han har ikke aktivt støttet Gadaffi, men han har heller ikke ville tatt avstand. I det hele har han vært svært uklar der han burde vært tydelig for opprørerne.

Nå blir det likevel feil å peke ensidig på Chavez i denne sammenhengen. Her er det liten forskjell på de ulike venstrestyrte landene i Latin-Amerika. Den kunstige oppdelingen som enkelte i vesten forsøker å gjøre mellom de “moderate og fornuftige” i f.eks. Brasil og Argentina på den ene siden og land som Venezuela, Bolivia etc på den andre, gir liten mening her. Både Brasil og Argentina har i alle fall gått tydelig ut mot vestens innblanding. Jeg frykter dessverre at historien vil gi dem rett.