Det har slått meg flere ganger at en del konspirasjonsteoretikere, særlig blant islamofober på ytre ytre høyre, har en noe spesiell oppfatning av hva ytringsfrihet er.
Det er likevel ikke så ofte at noen sier det så klart ut og rett fram som Bjørn Funder Halldal i dette intervjuet med TV2:
http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/her-konfronterer-tv-2-en-innvandring...
Her siterer jeg fra intervjuet:
Journalist i det konservative tidsskriftet Minerva, Lars Akerhaug, fikk lørdag 14/9 en av sine Minerva-tekster på trykk som kronikk i Klassekampen. Temaet er partiet Rødt som i følge Akerhaug ikke evner å lære av sine feil.
Jeg skal være den første til å innrømme at Rødt har svakheter, og at vi trenger å se over både teori og praksis for å sikre at den stemmer med den virkeligheten vi lever i. Akerhaugs forsøk på analyse bidrar dessverre lite i så måte.
Siden jeg ble invitert til å sitte i en paneldebatt ved lanseringen av denne boka, forhåpentligvis på grunn av mitt langvarige arbeid mot konspirasjonstenkning i ulike former, ba jeg jo forlaget sende meg en kopi av boka så jeg kunne forberede meg. Siden de ikke hadde fått den fra trykken enda, sendte de meg en PDF. Det var enten veldig modig gjort, eller så visste de ikke at det er jeg som har ført i pennen det meste som står om fildeling i Rødts program. Jaja- den som intet vover, intet vinner.
Jeg har selvsagt gjort meg noen tanker rundt boka og temaet, og jeg har tenkt å dele noen av dem her. Det blir, må jeg advare om på forhånd, en noe springende tekst som mer eller mindre følger min tankestrøm etter lesningen, og hvor jeg bruker uforholdsmessig mye tid og plass på mindre detaljer enn de strengt tatt fortjener. Så vær advart.
Situasjonen med sjåførmangel og innstilte ruter i Trondheim er et klassisk eksempel på konsekvenser av anbudsutsetting av kollektivtrafikken og stemmer overens med erfaringer fra andre deler av landet.
ENDEPÅLE MOT HØYREDREINING: Stapp den nedi urna så den står der.
Nå er valgdagen rett rundt hjørnet, og det er på tide med en siste avsluttende valgappell. Det er kanskje noen som er enige med Rødt, men som vakler mellom oss og et annet parti.
I går var jeg på debatt med Ap, H og V om privatisering på Dokkhuset. Jeg er egentlig ikke spesielt godt fornøyd med debatten. På tross av hissig tegning slapp jeg ikke særlig til, og akkurat i det jeg skulle få dratt til skikkelig mot Høyre, ble jeg avbrutt og strek ble satt. Mer rutinerte TV-debattanter hadde nok brøytet seg fram.*
DYPE TANKER: Tenker på de globale klimautfordringene, med Bjørn Samset i forgrunnen.(Foto: Universitetsavisa)
Mandag 2/9 var jeg deltager i en paneldebatt om Klima på Suhm-huset i Trondheim. I den forbindelse har jeg selvsagt grublet litt i forkant, og jeg deler gjerne noen tanker sånn i etterkant.
I Trondheim er landbruksinteresser og boliginteresser blitt satt opp mot hverandre den siste tiden. Hva er fakta og myter i forholdet mellom landbrukspolitikken og boligpolitikken?
I en tid med både klimaproblemer og økonomiske problemer ute i verden, er spørsmålet om matsikkerhet viktigere enn på lenge. Et sentralt element i dette er å ta vare på den matjorda vi har. Norge har ca. 3% dyrka mark. Det er lite pr. innbygger i forhold til de fleste sammenlignbare land.
Enkelte mener at jord som bygges ned kan erstattes med nydyrking, men kvaliteten på den matjorda som er dyrket i dag er høyere enn det som eventuelt kan nydyrkes. Den jorda vi bygger ned i dag, er altså den beste jorda vi har.
Da den rødgrønne regjeringa først ble valgt i 2005, satte den i gang et arbeid for å styrke jordvernet. Stortinget satte blant som målsetting å halvere den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene innen 2010. Et ledd i dette arbeidet var rapporten “Klimaskifte for jordvernet” som ble framlagt i 2008.
Som hovedtillitsvalgt på jobben min, ser jeg konsekvensene når høyresidas tankegods sprer seg inn i arbeidslivet. Markedsløsninger som stykkpris og tellekanter innenfor både utdanning og helse utløser kontrollbehov og skaper dyre og tungrodde byråkratier. Det som verre er - det undergraver den gjensidige tilliten det norske arbeidslivet har vært bygget på, og det dreper motivasjonen hos tusenvis av norske ansatte.
Vi har hørt historiene fra helsevesenet med legeopprop og dokumentaren “Helsefabrikken”, vi hører historiene fra skolen hvor lærere roper etter tid og tillit til å gjøre jobben sin, heller enn å dokumentere og rapportere oppover i byråkratiet.
