Journalist i det konservative tidsskriftet Minerva, Lars Akerhaug, fikk lørdag 14/9 en av sine Minerva-tekster på trykk som kronikk i Klassekampen. Temaet er partiet Rødt som i følge Akerhaug ikke evner å lære av sine feil.
Jeg skal være den første til å innrømme at Rødt har svakheter, og at vi trenger å se over både teori og praksis for å sikre at den stemmer med den virkeligheten vi lever i. Akerhaugs forsøk på analyse bidrar dessverre lite i så måte.
Akerhaug har som mange kanskje vet, bakgrunn i AKP. Den gang vi begge var i RV stod vi et godt stykke fra hverandre politisk. Det gjør vi åpenbart fortsatt, etter at Akerhaug har gjort en kuvending over til høyresiden i politikken.
Det som framstår som en slags tråd i Akerhaugs argumentasjon går på at Rødt viderefører en retorikk og tenkning fra gamle RV, hvor et bittelite parti er den sanne representanten for “Folket” (med stor F, ja).
Jeg har fått med meg at denne tanken eksisterte i de mer dogmatiske miljøene i AKP som Akerhaug tilhørte. Det er delvis en skjematisk videreføring av en Lenins “kaderparti”-tenking, men viktigere er det nok at det gjør marginale grupper på venstresiden svært viktige i egne øyne, og dermed fungerer som en ideologisk sutteklut til trøst mot lav oppslutning.
Disse tankene preger ikke dagens Rødt. Akerhaugs forsøk på å dokumentere at de gjør det skjer gjennom å sitere Bjørnar Moxnes etter valget på at “De som nå kjemper mot pensjonsreformen, får nå ingen reelle representanter som kan sloss for deres sak. Dette gjelder òg de som trenger en representant som vil kjempe mot den økende sosiale dumpingen i arbeidslivet, noe som nesten ikke har vært et tema i denne valgkampen”.
Deretter konkluderer Akerhaug med at Moxnes sier at “folket nå ikke vil ha noen “reelle representanter””, og drar linjene tilbake til tenkingen referert over. Men Moxnes snakker ikke om “folket”. Han sier at man ikke vil ha representanter som slåss mot pensjonsreformen, noe som er ganske åpenbart gitt Stortingets sammensetning og hva partiene der har gått med på tidligere. Om man er enig i det han sier om sosial dumping kommer vel an på hvor stor lit man setter til Ap og SV i denne saken. Mange er skuffet over hvor automatisk ting som vikarbyrådirektivet er blitt implementert i norsk lovverk under den rødgrønne regjeringa.
Akerhaug gjør her den samme feilen som han nok ofte gjorde i sine AKP-dager. Han har laget seg et ideologisk kart, og først når det er klart begynner han å lete, og da kun etter informasjon og anekdoter som kan bekrefte det, og han vrir gjerne litt på sannheten samtidig. Når jeg i “dagjobben min” underviser framtidige ingeniører i vitenskapelig metode, er dette et av de klassiske eksemplene på hvordan man ikke skal gjøre det.
Akerhaug demonstrerer lite annet gjennom kronikken sin enn at en person som har et dogmatisk, ureflektert og sort/hvitt-bilde av virkeligheten, ikke nødvendigvis slutter med det bare fordi han skifter politisk side.
At Akerhaug ikke har tro på Rødt, lever jeg dermed godt med. Særlig fordi jeg vet at vi har fått flere hundre nyinnmeldte bare i løpet av noen få dager etter valget. De har skjønt at det er nå vi bygger partiet, og at både bygging og parti trengs mer enn noensinne.
Innlegg i Klassekampen 21/9 2013
Postludium
Akerhaug svarte på innlegget 24.9 og jeg svarte igjen 25.9:
Jeg lurer jo på hvor LA vil stå om 10 år til.
Samtidig lurer jeg på om det å fortsette Rødt på denne måten i evig tid er løsningen. Det begynenr å bli en stund siden RV var på Tinget, og veldig mange krefter har blitt lag ned i valgkampanjer som ikke førte noen steder. Kanskje man kan oppnå mer på andre måter?
Jeg opplever en tydelig splittelse i synet på Rødt mellom de som (som det virker som du gjør) bare ser på det som en forlengelse av gamle RV, og de som ser på det som et genuint nytt parti stiftet i 2007. Dette påvirker åpenbart synet på partiet. Et parti stiftet i 2007 har ikke drevet "lenge" med noe som helst.
Erfaringer fra andre organisasjoner sier meg at det er svært vanskelig å oppnå ting utenomparlamentarisk uten at man også har en parlamentarisk arm av noe slag - og langt fra alle valgkamper for Rødt har vært nytteløse. Jeg har sittet på Fylkestinget siden 2007, for å si det sånn, og også de nasjonale vagkampene har gjort det mulig å få fram saker i offentlig debatt som ellers hadde blitt glemt, og skaffet mange nye medlemmer.
John Fredriksen mener at "I Norge har man det rett og slett for godt, og business er ødelagt".
http://www.dagbladet.no/2013/09/07/nyheter/okonomi/hegnarno/fredriksen/s...
Hva mener du/dere om dette??
John Fredriksen opererer fra et skatteparadis, og har vel strengt tatt ingen legitimitet til å uttale seg om noe som helst. Hadde alle operert som han, hadde business vært ødelagt.
Det er vel knapt noe sted i verden hvor business fungerer like bra som i Norge. De reelle utfordringene mot norsk arbeidsliv finner du her: http://venstresida.net/?q=node/3339
Jeg begynte utdannelse i London i i 2007, så det kan være del av forklaringen.
Man kunne jo også tenke seg en modell der partiet kun deltar i lokalvalg og kun de steder det er realistisk å komme inn og ut over det driver med et utenomparlamentarisk nettverk. Problemet er litt at teoretisk sett er det nesten ikke forskjell på politikken til Rødt og SV, mens det i praksis nesten ikke er forskjell mellom SV og A, i hvert fall på nasjonalt plan. Og når også Rødt-folk deltar i diverse kampanjer sammen med Ap og alle de andre, så er det lett å se Rødt som ikke mye annet enn et SV+. Og da kan man like godt stemme på Ap.
Tja. SV støttet jo f.eks. Libya-bombing, og vil nok gjøre lignende ting igjen. det er en ganske betydelig forskjell. Jeg opplever jo også at Rødt er det eneste partiet som faktisk jobber for og aktivt argumenterer for et annet samfunn.SV er der Ap var på 70-tallet. For sosialisme i teorien, men har gitt det opp i praksis. Jeg lar meg også overraske over hvor ofte jeg er uenig med SV i ulike saker i Fylkestinget. F.eks. i disktriktspolitkk og landbruk hvor SV er svært lite progressive. Så jeg kunne liste opp en mengde enkeltsaker, men hovedintrykket er jo at SV "gir seg" veldig fort. Det som en gang var en venstreside i SV, som stod meg nær politisk, er svekket og splittet. SU er ikke lenger en radikal kraft - tvert om. SV ser dessverre ikke stort mer radikale ut i dag enn under Halvorsen og Djupedal. Og det er ikke veldig radikalt.
Men det kan godt være Rødt trenger å tydeliggjøre seg, og det pågår det jo en åpen debatt på nå.
Libya er et problem. Det er helt sant. Jeg ser det ikke som så problematisk å bli med i et større mindre radikalt parti hvis det åpnes for radikale grupper innad i partiet. Men støtte til angrepskrig - det går ikke. Det er en ganske fundamental ting. Slev Enhedslisten støttet Libya-krigen, i hevrt fall til å start med.
Det å diskutere å slå sammen Rødt og Sv er nok en viktig diskusjon, men med mindre det kan garanteres at et sammelagt parti kommer til å stemme mot alle angrepskriger, så er det ikke en løsning å stenge ned Rødt... men det blir en ganske annrledes diskusjon.
Skriv ny kommentar