Jeg har lenge jobbet med (eller rettere sagt mot) New Public Management på mange fronter. NTNU/HiST Attac har lenge hatt en gruppe som har jobbet med spørsmål rundt høyere utdanning, og har hatt særlig fokus på nyliberale reformer innen sektoren - deriblant også New Public Management. Etter at jeg i løpet av 00-tallet gikk fra å være student ved et universitet, til å bli ansatt ved en høgskole, har jeg i tillegg jobbet med saken som lokalt tillitsvalgt i NTL.

Etter at jeg nå også har blitt valgt inn i styret i NTLs landsforening for universiteter og høgskoler, er det selvsagt godt å se at det jobbes med saken også andre steder. Noe av det første jeg/vi tenkte på da vi startet arbeidet, var å forsøke å lage en mer helhetlig framstilling og analyse av problemene i sektoren gjennom en artikkelsamling e.l. Etter å ha jobbet med spørsmålet i ulike miljø en stund, fikk vi koblet på forlaget ResPublica, og jeg er nå redaktør for en bokserie/pamflettserie som omhandler utviklingen i sektoren. Med meg har jeg et redaksjonsråd som er rimelig bredt sammensatt fra ulike miljø, men med tyngde nettopp fra NTL og Attac.

Utsagnene som en del norske soldater i Afghanistan har kommet med, har skapt en berettiget harme i dag, men de burde kanskje ikke overraske. Sender man unge menn som er motivert for å drive krig på andre siden av jordkloden, ut til å gjøre nettopp det, må man kanskje forvente at det er denne type unge menn man får.

De har kommet med uttalelser som «Det er sånn som det er her nå, vi håpet det skulle bli. Man verver seg ikke til Afghanistan for å redde verden, men for å være med i en skikkelig krig» og «Fem av oss har tatt talibanliv. Man blir sykt gira rett før man trekker av. Man har lyst til å skyte hele tiden om man har fått verifisert våpen og vet at fienden er et legitimt mål. Når man endelig får skyte, er man blodfokusert, det er nesten så ting går i sakte film fordi man er så fokusert. Da gjør vi alt vi kan for å treffe, for å drepe. Og av og til har man flaks, jeg traff en Taliban-kriger i nakken fra 2770 meter 2. februar i år. Da var det jubel, da!».

Disse uttalelsene gir et noe annet bilde av Norges krig i Afghanistan enn den "vi er der for å hjelpe jentene å gå på skole"-vinklingen som det offisielle Norge vanligvis bruker.

Nå har jeg gjort det igjen - latt meg intervjue uten sitatsjekk. Denne gangen gjaldt det min deltagelse på åpningen av Rollemodellbyrået ALFA. Det er en risikabel sport å overlate til en journalist å oversette muntlig tale til skriftlig tekst.

Skandalen med renholdsselskapet RenoNorden som har fått ansvar for søppelkjøring i Oslo etter å ha vunnet anbudskonkurranser, har satt konkurranseutsetting av offentlige tjenester i vanry. Østeuropeiske ansatte forteller om slavelignende kontrakter. Syke ansatte får beskjed om å “reise hjem”. De bli innkvartert på gulvet i små næringslokaler, eller til og med i vedboder. Samtidig som denne sosiale dumpingen pågår har inntektene til RenoNorden økt fra 3 millioner i 2001 til 380 i 2009, og daglig leders lønn har økt fra 527 000 til 1,2 millioner fra 2004-2009. Det gis ingen poeng for å gjette hvor de pengene kommer fra.

RenoNorden er ikke noe lite selskap - det er ikke en liten skamplett på et stort sett godt system. Selskapet er det største avfallsfirmaet i Norden, og har kontrakter med 98 norske kommuner. Manifest Analyse utfordrer i et notat Arbeiderpartiet til å si tydelig i fra at dette er en modell de ikke ønsker ved lokalvalget i 2011. Det er lov å håpe, og fagforeningsfolk i Ap har åpenbart en jobb å gjøre internt. Det kan likevel tenkes at privatiseringskåte arbeiderpartipolitikere som vil framstå med et mer menneskelig ansikt enn H og Frp , prøver å finne en “tredje vei”. Da kan det hende noen av dem prøver å se til Trøndelag.

Jeg har lenge gått og småmurret over at den gamle utdanningen min (cand.scient) som jeg begynte på ved NTNU på Lade i 1996 blir oversett eller i det minste svært stefaderlig behandlet i alle historiske beretninger om NTNU - inkludert den nye jubileumsboken. Det kan jeg i og for seg leve med, selv om det altså ikke er bare gamle NTH'ere som kan være sure og nostalgiske over utviklinga. Jeg vil vel påstå at NTH-miljøet har minst å klage over.

No, this is not some postmodern or post-structuralist article, all about how reality is an construction of whatever. It is rather an essay on how we all subconsciously construct our own internal image of reality. An image we rarely think of, but which form the basis of all most all our decisions.

In modern day we have a large variety of more or less scientifically validated sources of knowledge about the world around us - both nature and society. Everything from opinion polls to figure out what a population thinks, to double blind tests to see if a medical procedure has the desired effect, to a large amount of quantitative and qualitative research on a huge variety of issues.

However not many people go to scientific peer-review journals, statistical bureaus, and other sources of that kind to actively build a image of the world they inhabit. Rather the image builds itself as a result of a cumulative array of impressions and single pieces of information.

Er du en av de mange som med spenning fulgte artikkelserien fra fjorårets Europa-turné, og som spent har ventet på en samlet framstilling i et hendig format? Vent ikke lenger. Les på nett, eller last ned pdf i dag!

Hvorfor la gamle papirer ligge og støve, når de kan scannes og gjøres tilgjengelig for de to personene i verden som kunne hatt interesse av å lese det? Vel - slik tenkte jeg i alle fall, og dermed scannet jeg det eldgamle håndskrevne særemnet mitt fra videregående, og har nå lagt det ut til allmenn beskuelse, og kanskje bespottelse - hvem vet. Litt beklemmende er det jo alltid å lese ting du skrev da du var ung og naiv, men pyttsann. Man får bite det i seg. Det var i det minste ikke en politisk tekst.

Som et lite etterspill til denne artikkelen, måtte jeg slenge ut følgende innlegg i Adresseavisen 2/9, etter at Frps gruppeleder på Fylkestinget kom med et horribelt innlegg et par dager før.

Det er et velkjent - ja nesten litt utbrukt politisk grep. Fremskrittspartiet faller på meningsmålingene, og et par Frp-ere (aldri fra ledelsen, men noen fra nummer-to nivået) skremmes ut med utspill som er så gjennomsyret av fremmedfiendtlighet at man trodde Frp hadde lagt det bak seg. Er det fremdeles noen velgere som lar seg narre av dette latterlige og forutsigbare politiske spillet?