Revolusjonen i Midtøsten er noe av det mest positive som har skjedd internasjonalt de siste 10-20 årene. Kanskje sammen med den lignende, men likevel svært forskjelligartede demokratibølgen vi har sett i Latin-Amerika.
Libya er nå på alles lepper - ja i så stor grad at det tar oppmerksomheten bort fra andre land med store opprør i regionen som Jemen og Bahrain. Det spørsmålet som heftigst debatteres nå, er hvorvidt en vestlig intervensjon i Libya har vært et riktig grep.
Hele det politiske landskapet i Norge (og vesten), støtter opprørerne i Libya. Det er en ubetinget god ting. Høyresiden i vesten har ellers vært litt mer avmålt i forhold til Tunisia og Egypt, der det var “deres” diktatorer og allierte som ble styrtet. Gadaffi har slik sett ingen særlige støttespillere verken på venstre- eller høyresiden i vesten, selv om han de siste årene har blitt sett i omfavnelser med mange vestlige statsledere, og fått kjøpe våpen av dem, som han nå bruker på egen befolkning.
Etter enda et tilfelle av massive drap på sivile, ba 12. mars 2011 Afghanistans president Hamid Karzai USA og NATO om å avslutte krigføringen i landet. "Jeg vil gjerne med ydmykhet, og ikke arroganse, be NATO og USA
I dag har jeg holdt hilsningstale til Fagforbundets Fylkesmøte i Sør-Trøndelag. Du kan selvsagt lese en transkripsjon under, som også inkluderer et par ting jeg ikke rakk innom på mine 5 minutter:
I lys av de skandaløse lakserømmingene vi nettopp har sett i Sør-Trøndelag er jeg svært skuffet over at Fylkestinget ikke vil ta sterkere grep om problematikken.
Fredag 18/2 feiret LO i Trondheim (0g fagopposisjonen av 1911) 

