Den siste tiden har avisene vært fulle av fordømmende kommentarer etter at det er avslørt grove lovbrudd på arbeidsmiljøloven i flere Adecco-drevne sykehjem. Det er åpenbart at dersom kommersielle private aktører både skal presse prisene ned i en anbudsprosess, og ta ut profitt fra en så arbeidsintensiv virksomhet, vil det innebakt i systemet ligge et sterkt press i retning å forverre og undergrave ansattes arbeidsforhold. Dette er i seg selv en god nok grunn til å la være å privatisere omsorgstjenester. Det er naivt å tro at det ikke får konsekvenser for velferden dersom en aktør driver med hovedformål å ta ut profitt, heller enn å yte best mulig velferdstjenester.

Vi skal likevel ikke være så naive å tro at ikke lovbrudd og press på ansatte ikke også kan skje i offentlig sektor. Adresseavisen forteller at St. Olavs hospital brøt arbeidsmiljøloven ved hele 42 enheter i løpet av sommerferieavviklingen i fjor, og bare to av lovbrudene ble meldt som avvik. Selv om lovbruddene ikke er så alvorlige som de som er avdekket ved private institusjoner, er det ille nok.

Det er nemlig ikke bare privatisering som har hjemsøkt norsk offentlig sektor de siste tiårene. Selv om offentlige institusjoner ikke har blitt fullstendig privatisert har stadig flere deler av offentlig sektor blitt styrt etter markedsprinsipper. Styringssystemer som går under paraplybetegnelsen “New Public Management” har bl.a. ført til etableringen av helseforetakene som opererer etter bedriftsregnskap, med stykkprisfinansiering på ulike sykdommer, og økende rapportering og byråkrati. Dette fører til at fokus på bunnlinja og økonomien kommer i fokus også på de deler av helsevesenet som fortsatt er offentlig eid, og åpenbart fortrenger dette fokuset på det medisinske og på de ansattes forhold.

Andre deler av offentlig sektor har gått gjennom det samme systemet. Innenfor høyere utdanning har flere reformer undergravd interndemokratiet, og innført rigide målstyringssytemer. Reformen som gikk under navnet “kvalitetsreformen” har ironisk nok ført til en strømlinjeforming av høyere utdanning, og et fokus på oppfylling av banale tellekanter heller enn kvalitet. “Studiepoengsproduksjon” erstatter læring og tellekantartikler erstatter forskning.

Vi trenger en ny kurs for offentlig sektor. Vi trenger demokratisk kontroll, og ikke markedsstyring og privatisering av offentlig sektor!