Etter mitt innlegg om boligpolitikk i Adresseavisen, fikk jeg en svarkommentar fra Frps Kristian Dahlberg Hauge. Denne resulterte så i to nye kommentarer i debatten, som jeg velger å tolke dithen at de i likhet med meg mener Hauges ensidige fokus på offentlige krav er svært unyansert.

Jeg hadde deretter svarinnlegget under på trykk 16/3:

Frp på tomgang i boligpolitikken
I mitt tilsvar til K. D. Hauges boligkronikk hvor han forsøker å legge all skyld for boligkrisa på offentlige reguleringer, prøvde jeg å dokumentere mine påstander om at det var både overdrevet og feil ved å vise til relevante tall (SSB), og å nyansere Hauges «byggekostnader» ved å dra ut tomteprisen. Dette velger Hauge glatt å overse, han slenger ut lettvintheter som «i kjent stil fra ytterste venstre fløy», etc. og fortsetter med å repetere sine opprinnelige påstander.

Det overrasker derfor heller ikke at Hauge overhodet ikke har forstått Rødts forslag til en regulert tredje boligsektor, når han klarer å påstå at unge «permanent vil henvises til leiemarkedet». Les mitt forrige innlegg om igjen, Hauge.

Arne Johan Vetlesen tar opp et svært viktig poeng i Klassekampen tirsdag 5. mars. Han peker på hvordan klimabenektere aktivt benytter strategier for å så tvil om globale klimaendringer, heller enn å få store deler av folket til å dele sitt syn.

Denne strategien ligner forøvrig på den til tidligere tiders benektere, fra tobakksindustriens betalte forskere som ville så tvil om helseskader fra røyking, til kreasjonister som ville ha skapelsesberetningen inn i biologien gjennom «teach the controversy».

Disse benekterne utnytter både noen enkle fakta, og noen velkjente psykologiske mekanismer hos oss mennesker. Først og fremst utnytter de at de aller færreste av oss er i forskningsfronten på de feltene det er snakk om. Særlig på komplekse saksfelt som klimaområdet betyr det at vi må stole på det forskningen andre utfører forteller oss.

Den som leser Norges hurtigst voksende dagsavis (Klassekampen), har kanskje fått med deg at den beryktede Jan Hårstad hadde (nok et) svar til min kommentar om PST 8/3.

Jeg har stor forståelse for at Klassekampen ikke ønsker å bruke mer plass på diskusjoner rundt Hårstads verdensbilde (utrolig stor faktisk), men siden jeg allerede hadde skrevet et kort svar til ham, legger jeg det ut her:

Fra spøk til alvor

Det nedenstående er et tilsvar til denne kronikken av Frp's Kristian Dahlberg Hauge:
http://www.adressa.no/meninger/kronikker/article7159777.ece

Innlegg i Adresseavisen 8/2 2013.

FORMANNEN: Siv Jensen og Carl I Hagen avduker et portrett av Anders Lange i september 2005. Lange var, blant mye annet, en åpen rasist.

Fremskrittspartiet har etter hvert utviklet seg til å bli et relativt stuerent norsk parti. De er selv svært kjappe til å bli høye og mørke dersom noen begynner å sammenligne dem med andre høyrepopulistiske eller høyreekstreme partier i Vest-Europa, som Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti, Front National, Vlaams Belang, FPÖ etc. etc., og selv kommentatorer som står langt fra Frp, som Øyvind Strømmen, mener det blir feil å sette Frp i samme bås som disse.

Frp har åpenbart skiftet framtoning etter at Carl I Hagen gikk av som partieier, men også i dag ser vi at partiet ofte fisker i rørt vann i innvandringsdebatten, som når Per Sandberg nekter å ta inn over seg forskning som viser at det overhode ikke kommer til å bli noe flertall av ikke-vestlige innvandrere i Norge. Mange vil nok også mene at partiets glattere profil er en av grunnene til at det nå er gått fra et 20 % -parti til et 10 % -parti på meningsmålingene.

Etter at Hugo Chavez ble valgt til president med stort flertall i 1998, har både Venezuela og Latin-Amerika gjennomgått kraftige endringer. Chavez viste at det går an å føre en annen økonomisk politikk en den nyliberale varianten som USA forsøkte å presse nedover kontinentet gjennom frihandelsavtalen ALCA.

Under kan du lese min anmeldelse av Gard Erik Sandbakkens "Skarpskytteren", som stod på trykk i tidsskriftet Rødt! Nr. 1 2013.

Etter å ha startet sin forfatterkarriere med ganske tradisjonell norsk krim av den skittenrealistiske typen med privatetterforskere med allitterasjon i navnet, har Gard Erik Sandbakken etter et mellomspill med et par romaner sentrert mer rundt jakt og friluftsliv, begått en solid politisk thriller.

Det har blitt lengre mellom Sandbakkens utgivelser de senere årene, men denne gangen har han brukt tiden godt. Sandbakkens siste roman "Skarpskytteren" minner meg om en passasje i Dag Solstads "25. Septemberplassen" hvor en av de unge mannlige hovedpersonene blir radikalisert etter å ha lest om det skitne maktspillet som stormaktene driver med i en John Le Carre-roman. (Forøvrig ikke ulikt det progressive potensialet i populærlitteraturen som Kjartan Fløgstad beskrev i "Loven vest for Pecos".)

I "Skarpskytteren" er det den norske våpenindustrien som settes under lupen. Hykleriet rundt Norges selverklærte posisjon som fredsnasjon, kombinert med en rolle som en av verdens største våpeneksportører og stadig deltagelse i kriger rundt i verden stilles åpent til skue.

27/2 var det temadag og generaldebatt om teknologi i opplæringen på Fylkeshuset. Under følger sånn ca. det innlegget jeg holdt i debatten.

Teknologi er ingen hokuspokusløsning, men det gir muligheter. Effekten av den kan vanskelig overdrives på lang sikt, men på kort og mellomlang sikt kan den absolutt det. Nå har nettbrett og lesebrett tatt av, men er det noen som husker de PDA’ene som kom for 15 år siden? Som også skulle ta over for den 7. sansen og brukes til boklesing? De tok aldri av. For hver suksess er det mange feilskjær.

Som vi fikk høre før i dag er det svært store variasjoner på hvor "digitalt innfødte" dagens ungdom er. Noen er aktive brukere av teknologien som tar bevisste valg, mens mange også er rimelig passive forbrukere som tar imot det de blir tilbudt av den siste teknologiske motebølgen.

Etter min syrlige kommentar om PST i Klassekampen har den alltid aktive Jan Hårstad, kommet med en kritisk kommentar i går 27/2.

Jeg svarer i dagens Klassekampen:

Som forventet

OPP OG FRAM: Noen fra arbeiderklassen har i hvert fall kommet seg opp her i verden!

Malin Lenita Viks kronikk om klasse, klassereise og kultur (Min klassereise, Dagbladet 5/2 2012 og som blogginnlegg, Klassereisen) har fått mye positiv oppmerksomhet, og avfødt stor debatt, og den berører virkelig viktige spørsmål. Likevel bærer både kronikken og debatten etterpå preg av å være lite stringent og dårlig kategorisert. La meg derfor foreslå noen presiseringer.

Vik snakker ikke om arbeiderklassen som en helhet. Hun snakker om en liten, men ikke ubetydelig del av arbeiderklassen, i stor grad, tror jeg, den samme som Magnus Marsdal beskriver i Frp-koden: Frp’s arbeiderklassevelgere (som igjen langt fra er alle Frp-velgere).

Det er selvsagt ikke slik at ingen deler av arbeiderklassen leser aviser eller ser Dagsrevyen, selv om lokal- eller regionalavisa pluss evt. en tabloid, nok ligger på flere stuebord enn Klassekampen, Morgenbladet og Le Monde Diplomatique.