Etter at Hugo Chavez ble valgt til president med stort flertall i 1998, har både Venezuela og Latin-Amerika gjennomgått kraftige endringer. Chavez viste at det går an å føre en annen økonomisk politikk en den nyliberale varianten som USA forsøkte å presse nedover kontinentet gjennom frihandelsavtalen ALCA.

Chavez bante veien for bl.a. Lula i Brasil, for Morales i Bolivia, for Correa i Ecuador, for Sandinistenes tilbakekomst i Nicaragua. Sammen med stadig flere venstreorienterte folkevalgte regjeringer, drev han fram en frigjøringsprosess hvor et Latin-Amerika som lenge hadde vært under kraftig dominans fra USA, nå frigjorde seg og kunne stå fram med en egen stemme internasjonalt. I en slik sammenheng er det vanskelig å undervurdere Hugo Chavez betydning både regionalt og globalt.

Et av de viktigste grepene Venezuela tok under Chavez presidentperiode var den såkalte ressursnasjonalismen. Mens det i Venezuela, som i mange andre fattige land med råvarer, tradisjonelt hadde vært slik at rikdommen fra disse hadde kommet kun et fåtall til gode, og forøvrig fort blitt ført ut av landet, tok Chavez kontroll over Venezuelas oljeressurser og brukte de til kraftig fattigdomsbekjempelse internt, også gjennom internasjonale handelsavtaler med f.eks. Cuba, hvor Cuba sendte lærere og leger til Venezuela mot Venezuelansk olje.

Venezuelas oljepolitikk skiller seg i så måte ikke spesielt fra Norges, men den er spesiell siden det skjer i et land som tidligere har vært i et kraftig avhengighetsforhold til den rike verden. Og “ressursnasjonalismen” inspirerte mange i fattige land verden over. Den demonstrerte at fattige faktisk kan bli rikere, uten at det skjer gjennom små smuler fra de stadig rikere elitenes bord. Chavez gav det mange hadde ventet på i praksis: Et konkret eksempel på en alternativ økonomisk politikk til det USA, EU, IMF og Verdensbanken i årevis hadde forsøkt å presse ned over gjeldstyngede fattige land. Og i dag finnes det ikke bare Venezuela - det finnes eksempler over hele Latin-Amerika.

Denne økonomiske politikken var selvsagt en utfordring - både for de økonomiske elitene i Venezuela og ditto internasjonalt.

Venezuela har som mange latinamerikanske land vært styrt av et gjennomkorrupt system med ulike partier som i stor grad har representert de samme eliteinteressene. (I enkelte land, som Colombia, har det til og med vært formaliserte avtaler om maktdeling mellom de to store “konkurrerende partiene”.) Dette systemet nådde en tillitskrise da president Perez satte inn militæret mot sin egen befolkning i 1989, og brutalt slaktet ned demonstranter i hovedstaden Caracas, under hendelsen som har fått navnet “El Caracazo”. De reelle dødstallene ble holdt skjult av regimet, og anslag antyder over 2000 drepte.

Det var mot dette brutale regimet Chavez forsøkte seg på et mislykket (men blant befolkningen svært populært), statskupp i 1992. Den brede folkelige støtten til kampen mot regimet, og det navnet Chavez hadde skaffet seg gjennom å ta ansvar for kuppforsøket, var nok også mye av årsaken til det politiske jordskjelvet Chavez gjorde da han vant presidentvalget i 1998.

Men Chavez politikk var ikke populær blant de rike, som ikke lenger kunne styre landet etter eget forgodtbefinnende. Derfor forsøkte de seg også på det etter hvert velkjente statskuppet i 2002, som mislyktes på grunn av den enorme folkelige mobiliseringen av vanlige venezuelanere som nå hadde et håp om en bedre framtid, men også av at Chavez hadde støtte i deler av militæret.

Når statskuppet ikke lyktes fortsatte opposisjonen med økonomiske sabotasjeaksjoner, og utnyttet muligheten til å kreve tilbakekallingsvalg, som Chavez selv hadde fått inn i den nye grunnloven. Det ble et i en lang rekke valg opposisjonen tapte, og etter hvert virker det i hvert fall utad som om opposisjonen i større grad har akseptert de demokratiske spillereglene. Frykten for en udemokratisk opposisjon har nok likevel preget deler av Chavez karriere i tiden etter kuppet. Den senere utviklingen på kontinentet, i Honduras og Paraguay, har dessverre vist at de politiske kuppene ikke er en del av Latin-Amerikas fortid.

Utenrikspolitikken bar preg av Chavez erfaringer med USAs langvarige negative innflytelse på Venezuela. I stor grad (etter de flestes smak, alt for stor grad), ble politikken preget av en “min fiendes fiende er min venn”-tenking, noe som gjorde at Chavez innimellom gav verbal støtte til regimer som ellers lå svært langt fra ham politisk.

De internasjonale elitene som fant Chavez økonomiske modell truende, og de satte etter hvert i gang en ganske så massiv mediekampanje mot Hugo Chavez. Chavez var rappkjeftet til og med til å være latinamerikansk politiker, og da blir det selvsagt ikke mangel på sitater og utspill å lage negative saker av. I stor grad har norske media ukritisk videreformidlet disse propagandapakkene som er kommet fra de store internasjonale nyhetsbyråene, noe som selvsagt har påvirket nordmenns syn på Chavez.

Skulle man tro vestlige media, hadde det vært et under om noen ville stemt på Hugo Chavez, men det gjorde altså Venezuelanere. I hopetall. Gang på gang. Årsaken er selvsagt at det vi har fått presentert fra Aftenposten, Dagbladet, VG og de andre tabloidene, bare har vært en liten del av hele historien om Hugo Chavez. De tunge historiene, om økonomisk utvikling og sosiale velferdssystemer har det vært tynnere av, selv om de er mye viktigere for utviklingen i Latin-Amerika enn om Chavez og spanskekongen slenger med leppa til hverandre under et internasjonalt toppmøte.

Men økonomi og samfunn er komplisert, og krever kunnskap. Det ble nok for slitsomt for de fleste norske journalister. Ikke kom det noen ferdiglagde pakker om det fra Reuters, AFP eller Associated Press heller.