Arne Johan Vetlesen tar opp et svært viktig poeng i Klassekampen tirsdag 5. mars. Han peker på hvordan klimabenektere aktivt benytter strategier for å så tvil om globale klimaendringer, heller enn å få store deler av folket til å dele sitt syn.
Denne strategien ligner forøvrig på den til tidligere tiders benektere, fra tobakksindustriens betalte forskere som ville så tvil om helseskader fra røyking, til kreasjonister som ville ha skapelsesberetningen inn i biologien gjennom «teach the controversy».
Disse benekterne utnytter både noen enkle fakta, og noen velkjente psykologiske mekanismer hos oss mennesker. Først og fremst utnytter de at de aller færreste av oss er i forskningsfronten på de feltene det er snakk om. Særlig på komplekse saksfelt som klimaområdet betyr det at vi må stole på det forskningen andre utfører forteller oss.
Utfordringen kommer når vi får høre ulike ting fra ulike forskere. Om vi leser motstridende informasjon har de fleste av oss tendensen til å tenke at «sannheten må vel ligge et sted imellom», og benekterne har utført oppgaven sin.
Det er en umulig oppgave (og en stadig mer umulig oppgave etter hvert som forskningen går framover) at store mengder av mennesker skal være oppdaterte på forskningen på mange ulike felt. Det burde derimot ikke være umulig å gi folk en bedre forståelse av den vitenskapelige metoden som ligger i bunn.
En forståelse av vitenskapelig metode, og det vitenskapelige systemet for kvalitetssikring av kunnskap vil gjøre det enklere for vanlige innbyggere å skille mellom propaganda og forskning. Å for eksempel forstå kvalitetsskillene mellom en metastudie, en fagfellevurdert artikkel, en enkeltforsker som uttaler seg i media og en påstand på ei tilfeldig nettside, er essensielle for å navigere i et samfunn preget av en overflod av informasjon.
Dessverre har slike tema i stor grad ikke blitt prioritert i grunnopplæringen i Norge. Med unntak av en enkel presentasjon av hypotetisk-deduktiv metode for de som har tatt enkelte realfag, og noe grunnleggende kildekritikk i norskfaget, er det stort sett blitt opp til den enkelte å holde seg flytende i informasjonsflommen. Det holder ikke, og det kan få mange negative konsekvenser for samfunnet i årene som kommer.
Innlegg i Klassekampen 16/3 2013.
Hva med det levende subjekt da? Det er rart, merkelig at venstresida ikke prøver å begrense, bremse utviklingen mot at vi blir roboter, mere end det vi allerede er. Når jeg leser innlegget ditt så ser jeg for meg en utvikling der hver enkelt får en chip installert i hjernen, men en forsker baken en PC som regulerer hele systemet på folk. Prøv å tenk!!!
Det finner jeg en svært bisarr oppfatning. Jeg ser overhode ingen sammenheng mellom at folk skal ha kjennskap til vitenskapelig metode for å avsløre svindlere som narrer folk både innen klima og andre områder, og det at folk skal omdannes til roboter. Tvert imot - kjennskap til vitenskapelig metode er en viktig forutsetning for at folk skal tenke selvstendig og kritisk, og ikke bli fjernstyrt, verken av chiper, religiøse ledere, selvhjelpsbøker, oljeindustrien eller alternativguruer.
Kan anbefale boken Merchants of doubt som "avslører" hvordan disse kreftene jobber fra USA for å så tvil i befolkningen.
Også historien til Thomas Mann (hockey-køllen) i "The Hockey stick and the climate wars" er god lesning for å forstå.
*Michael Mann
Har allerede kost meg (eller, det var kanskje feil ord) med Naomi Oreskes bok. Har faktisk brukt et utdrag av den som pensum i et kurs som penser innom vitenskap og etikk. Mann er også et kjent navn som jeg burde sette av tid til å lese mer av, så takk for tips :)
Skriv ny kommentar