Den viktigste problemstillingen vår verden står overfor i tiårene som kommer er hvor vidt og eventuelt hvordan, vi kan kombinere en økonomi som trenger kontinuerlig vekst for å ikke være i krise, med en natur som ikke tåler særlig mer utslipp og forbruk av ikke-fornybare ressurser.

Ingen av de største partiene ønsker å se grundig på denne problemstillingen. Jens Stoltenberg tok opp miljøproblemene i artikkelen “Tro på framtiden - et innlegg mot framtidspessimismen” i Samtiden 3/2006, hvor han sammenligner dagens globale klimaproblemer med kampen mot KFK-gassene som svekket ozonlaget på 90-tallet. Han setter sin lit til teknologiutviklingen og politisk handlekraft for å forsterke denne.

ONDSKAPENS AKSE?: Disse tre er årsaken til mye av dagens økonomiske problemer.

Solveig Mohr og Kate Feby fra Norske Homeopaters Landsforening etterspør i en kronikk i Klassekampen 14. mars blant annet mer informasjon om homeopati (se faksimile). Jeg vil gjerne bidra:

* Homeopati baserer seg på en teori fra 1700-tallet om at «likt kurerer likt» og at effekten av en medisin blir sterkere jo mer fortynnet den er. Den oppstod før man kjente til dagens strukturer på atomer og molekyler, og de fleste homeopatiske preparater er så fortynnet at de er fullstendig uten virkestoff.

* Homeopatimedisin er dermed kun rent vann, eller sukkerpiller. De er i det minste eksklusive: Dyrere drikke enn Voss, og dyrere snop enn Anton Berg.

Etter mitt innlegg om boligpolitikk i Adresseavisen, fikk jeg en svarkommentar fra Frps Kristian Dahlberg Hauge. Denne resulterte så i to nye kommentarer i debatten, som jeg velger å tolke dithen at de i likhet med meg mener Hauges ensidige fokus på offentlige krav er svært unyansert.

Jeg hadde deretter svarinnlegget under på trykk 16/3:

Frp på tomgang i boligpolitikken
I mitt tilsvar til K. D. Hauges boligkronikk hvor han forsøker å legge all skyld for boligkrisa på offentlige reguleringer, prøvde jeg å dokumentere mine påstander om at det var både overdrevet og feil ved å vise til relevante tall (SSB), og å nyansere Hauges «byggekostnader» ved å dra ut tomteprisen. Dette velger Hauge glatt å overse, han slenger ut lettvintheter som «i kjent stil fra ytterste venstre fløy», etc. og fortsetter med å repetere sine opprinnelige påstander.

Det overrasker derfor heller ikke at Hauge overhodet ikke har forstått Rødts forslag til en regulert tredje boligsektor, når han klarer å påstå at unge «permanent vil henvises til leiemarkedet». Les mitt forrige innlegg om igjen, Hauge.

Arne Johan Vetlesen tar opp et svært viktig poeng i Klassekampen tirsdag 5. mars. Han peker på hvordan klimabenektere aktivt benytter strategier for å så tvil om globale klimaendringer, heller enn å få store deler av folket til å dele sitt syn.

Denne strategien ligner forøvrig på den til tidligere tiders benektere, fra tobakksindustriens betalte forskere som ville så tvil om helseskader fra røyking, til kreasjonister som ville ha skapelsesberetningen inn i biologien gjennom «teach the controversy».

Disse benekterne utnytter både noen enkle fakta, og noen velkjente psykologiske mekanismer hos oss mennesker. Først og fremst utnytter de at de aller færreste av oss er i forskningsfronten på de feltene det er snakk om. Særlig på komplekse saksfelt som klimaområdet betyr det at vi må stole på det forskningen andre utfører forteller oss.

Det nedenstående er et tilsvar til denne kronikken av Frp's Kristian Dahlberg Hauge:
http://www.adressa.no/meninger/kronikker/article7159777.ece

Innlegg i Adresseavisen 8/2 2013.

Under kan du lese min anmeldelse av Gard Erik Sandbakkens "Skarpskytteren", som stod på trykk i tidsskriftet Rødt! Nr. 1 2013.

Etter å ha startet sin forfatterkarriere med ganske tradisjonell norsk krim av den skittenrealistiske typen med privatetterforskere med allitterasjon i navnet, har Gard Erik Sandbakken etter et mellomspill med et par romaner sentrert mer rundt jakt og friluftsliv, begått en solid politisk thriller.

Det har blitt lengre mellom Sandbakkens utgivelser de senere årene, men denne gangen har han brukt tiden godt. Sandbakkens siste roman "Skarpskytteren" minner meg om en passasje i Dag Solstads "25. Septemberplassen" hvor en av de unge mannlige hovedpersonene blir radikalisert etter å ha lest om det skitne maktspillet som stormaktene driver med i en John Le Carre-roman. (Forøvrig ikke ulikt det progressive potensialet i populærlitteraturen som Kjartan Fløgstad beskrev i "Loven vest for Pecos".)

I "Skarpskytteren" er det den norske våpenindustrien som settes under lupen. Hykleriet rundt Norges selverklærte posisjon som fredsnasjon, kombinert med en rolle som en av verdens største våpeneksportører og stadig deltagelse i kriger rundt i verden stilles åpent til skue.

Politikere har gjerne sine “talking points” - kjappe setninger de gjentar på nytt og på nytt, som de satser på at en stor del av befolkningen kjøper ukritisk. Et av Høyres sådanne er “vi må skape før vi kan dele”. Jan Tore Sanner gjentok det en 4-5 ganger bare under en kort NRK-debatt om formuesskatt for noen dager siden.

Etter en interpellasjon fra Rødt vil Sør-Trøndelag nå ta grep mot den ødeleggende praksisen som skatteparadiser utgjør.

Skatteparadisene fører til store tap av skatteinntekter både i råvareproduserende land og i industriland. Gjennom hemmelighold av økonomiske opplysninger utgjør de også en frihavn for kriminelle og terrorister, og de har vært en betydelig bidragsyter til den kasinoøkonomien som nå har ført store deler av verden ut i økonomisk kaos.

Etter min syrlige kommentar om PST i Klassekampen har den alltid aktive Jan Hårstad, kommet med en kritisk kommentar i går 27/2.

Jeg svarer i dagens Klassekampen:

Som forventet