FOLK: Det finnes alltids velgere som vil ha en radikal politikk - det viser f.eks. alle meningsmålinger om privatisering og konkurranseutsetting. Poenget er å mobilisere og skape entusiasme.

Etter valget i 12/9 var Rødt klare for å diskutere et samarbeid med Ap, SV og Sp i både Trondheim og i Fylkestinget i Sør-Trøndelag. Etter noe som det er naturlig å anta er klare direktiver ovenfra, valgte Arbeiderpartiet i stedet å snu seg mot KrF og Venstre, hvorav KrF bet på.

For Rødts del er det uaktuelt å gå inn i noe politisk samarbeid med KrF. Det handler ikke om at frontfigurene Lykke og Bjørkhaug her i fylket er ytterliggående kristenfundamentalister. Tvert imot står begge plantet i den mer liberale og venstreorienterte delen av partiet. Som parti står KrF likevel bak såpass mange utspill i på områder som familiepolitikk og homofiles rettigheter at partiet for mange som har brukt år av sine liv på å slåss for likestilling og rettigheter for seksuelle minoriteter (og mange andre), framstår som et av de mest uspiselige partiene som overhode eksisterer i den norske partifloraen. Slike medlemmer og velgere har vi mange av i Rødt, men de finnes også i stort monn i mange andre partier, og kanskje særlig SV og Ap. Det kan bli vanskelig å skape den store entusiasmen for et slikt samarbeid.

For den som var aktiv i valgkampen i 2005, er det nettopp kanskje entusiasmen man husker best - ikke nødvendigvis fra partiene, men fra fagbevegelsen og frivillige organisasjoner. Selv var jeg ikke partipolitisk aktiv den gangen, men jobbet politisk gjennom Attac, og både hos oss og i andre frivillige organisasjoner føltes et skrikende behov for å få kasta Bondevik II-regjeringa. Både for oss som var opptatt av utvikling og et rettferdig internasjonalt handelsregime, for miljøbevegelsen som savnet mer enn bare fine ord og for fagbevegelsen som hadde trusselen om en sterkt barbert arbeidsmiljølov hengene over seg, var ønsket om en ny kurs sterkt. Et av de beste politiske minnene fra den valgkampen var når LO og bryggeriarbeiderne og Natur og Ungdom sammen demonstrerte mot H og Frps framstøt om å fjerne engangsemballasjeavgifta - et vedtak som med et pennestrøk ville føre til nedleggelse av Dahls bryggeri i Trondheim og mange andre lokale bryggerier rundt om i landet, og store mengder miljøfiendtlig transport fram og tilbake fra Ringnes i Oslo. Det er kanskje det nærmeste jeg har sett teamsters&turtles - den legendariske alliansen fra Seattle-demonstrasjonene - i Norge.

Men det var mer enn bare et ønske om å bli kvitt den høyredominerte regjeringa med KrF-statsminister. Vi hadde et håp om at dette skulle bli en reelt ny kurs etter mange år med vekselvis en utvikling i negativ retning med Høyre ved roret, eller i beste fall status quo med Arbeiderpartiet. Vi hadde et håp om at med Arbeiderpartiet for første gang i koalisjonsregjering ville kunne presses til å gjøre positive grep i forhold til ansattes rettigheter også når det gikk på tvers av et EU-direktiv eller to, at hensynet til fattige land skulle kunne gå foran det til ekspansiv norsk industri i WTO-forhandlingene og andre handelsavtaler og at klimapolitikken virkelig skulle løftes fram til sin rettmessige plass som vår tids største globale utfordring, på tross av kraftsosialistene i Ap.

Noe av glansen rundt den rødgrønne regjeringa falmet allerede under valgkampen i 2005. SV må nok ta noe av skylda. Fra å ligge på mellom 15 og 20% på meningsmålingene et halvår før valget - en situasjon som ville gjort SV og Sp tilsammen større enn Ap - ble SV halvert gjennom en valgkamp hvor partiledelsen tydeligvis trodde det var et lurt grep å gjennomføre alle kompromissene allerede før valget (Ap og Sp ventet klokelig til etterpå). En situasjon hvor SV og Sp på grunn av sin størrelse hadde kunnet presse Ap i f.eks. EU- og handelssaker, kunne faktisk gitt en mye mer spennende situasjon i regjeringa, og mulighetene for en reelt ny politikk ville dermed vært større - også i miljøpolitikken. Dette var jo før Frps mann i regjeringa, Ola Borten Moe, hadde malt over grønnfargen på Sp-logoen med nordsjøolje og svalbardkull.

Dessverre ble ikke kursen så ny som mange hadde håpet, selv om en god del kraftige forverringer (som raseringen av arbeidsmiljøloven) ble hindret. Mange lettere desillusjonerte rødgrønne velgere og aktivister gikk derfor inn i 2009-valgkampen med et hovedbudskap om hvor ille alternativet ville være. Det er vanskelig å skape den store entusiasmen rundt at "alternativet tross alt er verre", og de rødgrønne beholdt makta med et nødskrik. Hadde det ikke vært for at finanskrisa fikk mange til å søke mot Arbeiderpartiets trygge havn, hadde det nok røket. (Noe som i og for seg også er en smule ironisk siden regjeringa like før krisa sørget for å øke oljefondets aksjeandel til 60%, slik at man sikret at det ble ekstra hardt rammet av krisa.)

Nå teller vi 2011, og entusiasmen for regjeringsprosjektet er nok ytterligere svekket. Skatteløftet om å beholde Bondevikregjeringas skattenivå fra 2004 legger sterke økonomiske begrensninger på hva regjeringa kan foreta seg, og selv om et historisk veto mot EUs postdirektiv sikkert kan blidgjøre deler av fagbevegelsen og landets 70% EU-motstandere, hjelper det lite når Arbeiderpartiet på rekke og rad har presset gjennom både tjenestedirektiv, vikarbyrådirektiv, og ikke minst datalagringsdirektiv.

Arbeiderpartiet ser åpenbart problemene med støtten i opinionen, og de forsøker nå å kompensere for manglende støtte ved å få med flere sentrumsparti i koalisjonen. Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne hva KrF (og eventuelt Venstre) gjør med entusiasmen for prosjektet. Arbeiderpartiets kortsiktige og desperate kamp for å holde seg ved roret er slik med på å undergrave entusiasmen for venstresidens langsiktige prosjekt. Slik blir det kanskje når partiets posisjoner blir viktigere enn hvilken politikk som faktisk føres.

Finnes det så et alternativ? George W Bush på den helt motsatte politiske fløyen klarte i USA i to valg (det første riktignok med litt hjelp fra broren Jeb i Florida) å vinne ved å nettopp ikke gå inn mot et sentrum, men mobilisere sin egen velgerbase. I Norge ser vi hvordan valgdeltakelsen, selv etter 22/7 var skuffende lav. Dersom du kikker på de begrunnelsene en del av de som ikke stemte gir (vg.no kjørte bl.a. en sak om det etter valget), finner du selvsagt mye forskjellig, men en generell mistillit til hele det politiske systemet, koblet med et syn på at “partiene er så like” og at “det blir det samme uansett hvem en stemmer på”, peker ikke på at en sentrumsorientering er noen mobiliserende velgermagnet. Tvert imot. (Noe Stoltenbergs 2001-regjering også viste.)

I Danmark har de nå fått ei regjering hvor sosialdemokratene ikke har den dominerende stillingen som Ap fikk i Norge i 2005, og hvor Rødts søsterparti, Enhedslisten med 12 representanter er del av et parlamentarisk grunnlag som ikke vil la seg verken kneble eller dra mot høyre. Om to år vil Rødt sannsynligvis havne på Stortinget. (Etter at Oslo pga. befolkningsutvikling nå får 2 nye mandater, ville alle de siste valgresultatene til Rødt utløst mandat.) Bare med en kraftig venstreopposisjon vil entusiasmen for en radikal politikk kunne vende tilbake, og vinden snus.

Alternativet til å søke mot sentrum er altså å mobilisere sine egne velgere. I hvert lokalvalg hører vi om hvordan de mindre bemidlede og mer venstreorienterte velgerne på Oslo øst har lavere valgdeltagelse enn de på Oslo vest. Det er ingen grunn til å tro at denne tendensen ikke gjelder i resten av landet også. Å mobilisere disse ville vært det gode alternativet. Arbeiderpartiet har valgt det dårligste.