Arve Hjelseth har fått store oppslag i landets aviser i dag i sin kritikk av dagens intellektuelle. I Dagbladet skriver han blant annet at "kroppen blir sterkere, men ånden skrøpeligere og mindre kritisk" nå som "intelligentsiaen har adoptert statlig sanksjonerte trenings- og kostholdsråd og omdefinert sin habitus i tråd med dette", og når "tilværelsen kretser rundt å trene mye og ofte, og tempoet skal være høyt."
Les videre her: http://www.dagbladet.no/2011/05/26/kultur/debatt/kronikk/trening/intelli...
Jeg er helt enig med Arve Hjelseth. De intellektuelle er alt for opptatt av kropp, trening og idrett. Det er jo ikke det at vi kan løpe fort eller løfte tungt som gjør at vi mennesker på noen markante områder skiller oss ut med bedre evner enn de fleste andre dyr - det er de kognitive evnene - hjerneaktiviteten (pluss kanskje en ganske god finmotorikk). Når fokus kommer på kroppen heller enn på intellektuell og kritisk aktivitet svekkes åpenbart den intellektuelle sansen til intelligensiaen. (På den annen side, kan man som kjent ikke skrive intelligensia uten "inte".)
Når samtalene over lunsjbordet på instituttet handler om skipreparering heller enn om politikk, litteratur eller fag (i de tilfellene hvor litteratur eller politikk er faget, får man naturligvis begrense seg til disse to og angre på at man ikke studerte f.eks. fysikk), svekkes åpenbart også de uformelle kreative kanalene til de norske intellektuelle miljøene - og som Hjelset påpeker - dette påvirker også retningen på utøvelsen av faget.
I dag driver altså intelligensiaen nesten bare med idrett, og ikke nok med at de trener - de skriver jo bøker om det også (jf. f.eks. Slagstads "Sporten"), og de utdanner og ansetter til og med folk som har som jobb å forske på idrett, som f.eks. idrettssosiologer. Dette er stillinger og forskerkarrierer som heller kunne vært brukt til noe vettugt. Analyser av den franske revolusjonens virkning på samtidslitteraturen, eller muligheten for accretion i parstjernesystemer hvor den ene stjernen er en hvit dverg og den andre et sort hull er gode eksempler på områder som helt sikkert kunne nyttiggjort seg mer forskningstid.
Det er en skam for akademia at disse prioriteringene får lov til å fortsette, og det må det bli slutt på. Mitt råd til Norges intellektuelle: Tren gjerne, men ikke bruk for mye tid på det (et par totimersøkter i uka må være et absolutt maks). Til sist, og viktigst: Hold for all del KJEFT - både om treningen din og annen idrett! Lunsjdiskusjonene bør forbeholdes viktigere tema enn alle sykkelrittene som jevnlig går Trondheim-Oslo, eller den siste kampen mellom Rosenborg og Vålrenga.
Ya Basta!
Teksten over med små omskrivinger stod som baksidetekst i Klassekampen 28/5 2011. Se faksimile:
SINT UNG MANN:Klikk på bilde for større versjon.
Eg går ut ifrå at innlegget er ironiske meint, og eit åtak på den ubrukelege kulturjournalistikken som pregar media i dag? For har me verkeleg ikkje meir vituge ting å debattere enn treningsvanane til intelligentsiaen. Hadde det endå vore ein eller annan som hadde laga ei kvantitativ undersøking om til dømes treningsvanane til Trondheims-professorar i dag samanlikna med for femti år sidan kunne det kanskje ha vore noko. Men kven bryr seg vel om kor mykje eller lite eit relativt snevert sjikt Oslo-intellektuelle trenar.
Oppslaget i dag (dvs. fredag) i Klassekampen der Erling Fossen og Kjetil Rolness, som representantar for motkulturen, blir intervjua om trening er òg ganske typisk. Det er då nokså historielaust å rekne desse urbane kjekkasane i Oslo som ein del av den norske motkulturen. Omgrepet har historisk ei serskild tyding, der til dømes fråhaldsrørsla har vore ein ikkje uviktig del. Alle gamle motkulturelle var neppe like fuktige dei heller.
Det er ikke fullstendig ironisk ment, men absolutt satirisk. Man kan alltids diskutere hva slags diskusjoner det er verdt å bruke tida si på i avisene, men idrettsvanene til intellignetsiaen er langt fra det verste jeg har sett. Svakheten til Hjelseth er som du påpeker, åpenbart mangelen på kvantitative data. På en annen side er påstandene hans om trening en relativt godt etablert sannhet.
Dette er åpenbart et humoristisk innlegg, hvor jeg gjør litt narr av Hjelseth (iom. at han er idrettssosiolog), litt av meg sjøl (sosialt mistilpassa under fotballdiskusjoner i lunsjen på jobb), men som også har en alvorlig undertone som er en litt annen en en Hjelseths. (I tillegg mener jeg nok også at Hjelseths poeng er reelt, selv om jeg ikke vet hvor stort det er.)
Jeg mener idrett tar for mye plass i samfunnet (litt som kjendiseri - ja, det er jo delvis kjendiseri), men i motsetning til dameblader og Se&Hør som stadig blir latterliggjort og som ingen tør innrømme at de liker, har sport fått en viss intellektuell anerkjennelse - kanskje særlig fotball. Det er jo greit at folk liker idrett. Jeg liker mange rare ting jeg også, og har en del kulturpreferanser som åpenbart er fjas og tull (dårlige amerikanske sci-fi-serier f.eks.), men jeg forsøker ikke å framstille det som noe storslått og viktig, og legge mer i det enn lettvint underholdning. Det føler jeg at mange sportsinteresserte gjør. Men mens en "trekkie" vil bli latterliggjort (med rette sannsynligvis), blir en fotballfanatiker akseptert som helt normal. Hvorfor?
Det er ei ærleg sak å ikkje vere interessert i idrett. Problemet er berre når det minner litt for mykje om den typen kulturelitisme som du som du som regel er ein sterk kritikar av. Folk flest diskuterer gjerne sport i matpausen. Kvifor skal såkalla intellektuelle vere annleis? Venstresida bør då heller prøve å byggje ned skilja mellom akademikarar og folk som arbeider på golvet, enn å dyrkje dei.
Jeg er enig i at man ikke skal se ned på folk fordi de interesserer seg for noe annet enn du gjør, og har andre kulturpreferanser (deriblant sport). Det er noe annet enn å hylle denne bejaelsen fra enkelte miljø om at sport er noe helt annet og "høyere" enn annet fjas (f.eks. mine dårlige TV-serier) - og det er det som er problemet med intellektuelle. De kan ikke snakke om noe på en normal måte uten å begynne å sette det inn i slike komplekse intellektuelle strukturer, løfte det opp om du vil :) (Kall det en yrkesskade?).
Jeg ser på idrett som en del av sirkus-biten i det kjente "brød og sirkus", og dermed som i hovedsak en del av den hegemoniske overbygninga til borgerskapet. Det betyr selvsagt ikke at det ikke kan brukes mothegemonisk (slik som i Spania hvor fotball er politikk, eller som Gatas Parlament gjør i sine Vålrenga-sanger).
Skriv ny kommentar