venstresida.net

Det er ikke fullstendig ironisk ment, men absolutt satirisk. Man kan alltids diskutere hva slags diskusjoner det er verdt å bruke tida si på i avisene, men idrettsvanene til intellignetsiaen er langt fra det verste jeg har sett. Svakheten til Hjelseth er som du påpeker, åpenbart mangelen på kvantitative data. På en annen side er påstandene hans om trening en relativt godt etablert sannhet.

Dette er åpenbart et humoristisk innlegg, hvor jeg gjør litt narr av Hjelseth (iom. at han er idrettssosiolog), litt av meg sjøl (sosialt mistilpassa under fotballdiskusjoner i lunsjen på jobb), men som også har en alvorlig undertone som er en litt annen en en Hjelseths. (I tillegg mener jeg nok også at Hjelseths poeng er reelt, selv om jeg ikke vet hvor stort det er.)

Jeg mener idrett tar for mye plass i samfunnet (litt som kjendiseri - ja, det er jo delvis kjendiseri), men i motsetning til dameblader og Se&Hør som stadig blir latterliggjort og som ingen tør innrømme at de liker, har sport fått en viss intellektuell anerkjennelse - kanskje særlig fotball. Det er jo greit at folk liker idrett. Jeg liker mange rare ting jeg også, og har en del kulturpreferanser som åpenbart er fjas og tull (dårlige amerikanske sci-fi-serier f.eks.), men jeg forsøker ikke å framstille det som noe storslått og viktig, og legge mer i det enn lettvint underholdning. Det føler jeg at mange sportsinteresserte gjør. Men mens en "trekkie" vil bli latterliggjort (med rette sannsynligvis), blir en fotballfanatiker akseptert som helt normal. Hvorfor?