Dette er en artikkel jeg har i siste nummer av tidsskriftet Sosialistisk Framtid, utgitt av BFS. Siden jeg ikke kunne prioritere begrenset antall tegn på lange urler i et noteapparat, legger jeg også ut teksten her med noter. Les den gjerne her, men glem ikke å også kjøpe bladet. Du kan bestille det fra BFS, men jeg har også sett det på Tronsmo i Oslo.

I de siste ti årene har en skummel sykdom hjemsøkt norsk offentlig sektor. Det handler blant annet om innføring av autoritære spissteltmodeller for ledelse – en såkalt "profesjonell", "sterk" og "tydelig" ledelse, som kan gjennomføre reformer og omstillinger i hurtig tempo selv om de møter stor motstand internt i organisasjonen og blant ansatte.

Den handler også om innføring av stykkprisfinansiering hvor sykehus får betalt for behandlede diagnoser, og universiteter får betalt per produserte studiepoeng og per artikkel i bestemte tidsskrifter. Dette fører selvsagt til at vi får "lønnsomme" og "ikke lønnsomme" diagnoser i helsevesenet, og at de utdanningsinstitusjonene som setter karakterene er de som får økonomisk smekk om de gir en F. Dette systemet kalles på norsk "balansert målstyring", og slike belønningssystemer skaper et stort behov for økt kontroll, for å sikre at ingen "jukser" seg til mer penger. NOKUT innenfor høyere utdanning er et resultat av dette behovet.

Dette er et par eksempler på det som med en samlebetegnelse kalles for "New Public Management"(NPM).

Det var en stor markering mot Datalagringsdirektivet i Trondheim i dag. Under kan dere lese og se min appell, pluss et innlegg i KK 6/4.

KRITISK: Rødt-representanten mimrer om gamle dager, og frykter framtida.

Etter enda et tilfelle av massive drap på sivile, ba 12. mars 2011 Afghanistans president Hamid Karzai USA og NATO om å avslutte krigføringen i landet. "Jeg vil gjerne med ydmykhet, og ikke arroganse, be NATO og USA stanse sine operasjoner i vårt land", sa Karzai da han slektningene til ni barn som ble drept i et NATO-angrep.

En invitasjon fra den afghanske regjeringen har hele tiden vært påskuddet den norske regjeringen har brukt for å rettferdiggjøre sin deltagelse i den folkerettsstridige krigføringen i Afghanistan. For eksempel sa utenriksminister Jonas Gahr Støre i et svar i spørretimen 6/1 2010 at "Det internasjonale nærværet er basert på en invitasjon fra Afghanistans regjering...", slike formuleringer finnes også i Støres bok "Å gjøre en forskjell" (s. 257), og har vært grunnsteinen i de fleste rettferdiggjøringer av krigen fra ulike norske krigstilhengere.

I lys av de skandaløse lakserømmingene vi nettopp har sett i Sør-Trøndelag er jeg svært skuffet over at Fylkestinget ikke vil ta sterkere grep om problematikken.

I de siste ukene har det i Sør-Trøndelag blitt debattert mye omkring hvorvidt man skal innføre såkalt “fritt skolevalg” i videregående utdanning. Høyresiden vil at elever skal kunne søke på alle skoler og alle linjer i hele fylket, med karakterer som det eneste kriteriet iht. hvem som får plassen. Det første problemet er jo at det valget som diskuteres slett ikke er “fritt” i det hele tatt. Et reelt fritt skolevalg hadde vi først hatt dersom alle elever kom inn på akkurat den retningen de ønsket og på den skolen de ønsket, uavhengig av hvilke karakterer de hadde og hvor de bodde.

Jeg har et bittelite innlegg i Adresseavisen i dag som forsøker å belyse den prinsipielle forskjellen mellom det å selv velge å gi fra seg informasjon, og det at informasjon blir samlet inn og oppbevart mot din vilje.

Det såkalte Fagerbergutvalget skal se på om vi får nok forskning igjen for de midlene vi bruker. Jeg hørte utvalgsleder Jan Fagerberg på LOs Forskningspolitiske konferanse 28. januar. Særlig ett av hans forslag til løsninger bør problematiseres.

I universitets- og høyskolesektoren er deler av tildelingen til institusjonene såkalte «resultatbaserte» midler (RBO), et element i de styringssystemene som kalles New Public Management. Innen forskning får man tildelt midler etter publiserte artikler, dersom disse er publisert i tidsskrifter som er godkjente i ulike kategorier. Fagerberg dro også inn bruk av siteringer for å måle kvaliteten på den enkelte artikkel. Han problematiserte ikke om dette faktisk var fullgode mål på det som er sektorens formål: kunnskap.

Både Høyre og Frp går langt i å love at det ikke blir noen skolepenger dersom partiene får regjeringsmakt etter neste valg, selv om høyreregjeringer rundt i Europa har både innført og økt disse over en lav sko de siste årene.

Spørsmålet blir - kan vi stole på disse partiene? En ting er at Unge Høyre for lengst har gått ut med at de vil ha skolepenger. Det samme har Høyres Studentforbund. Men ungdomspolitikerne har vel ikke så stort gjennomslag i partiet?

Jeg hudfletter Ola Borten Moe i dagens VG. Enjoy:

Det kunne vært en slags morsom ironi i at Ola Borten Moes kronikk om Maria Amelie-saken “Følelsesrytteri” (21/1) kom på trykk i VG dagen før avisen hadde et større oppslag om “Bondebevegelsens brune fortid” og tre dagen før Emberland og Simonsen (HL-senteret) hadde kronikken “Senterpatiet, jødehat og nazisme”, hadde ikke temaet vært så stygt.

Ola Borten Moe – aktuell som kommende nestleder i Sp – har nemlig over flere år nå kommet med utspill som ved første øyekast kan virke som tilfeldige utslag av “løs kanon”-tendenser, men som ved nærmere ettersyn peker i en retning. Borten Moe er selvsagt ingen nazist, slik mange i Bondepartiet var i mellomkrigstiden og under krigen, men han er åpenbart en sjåvinist.

I Adresseavisen før valget i 2009, lanserte han ideen “tenk norsk”, hvor han kritiserte asylpolitikken med velkjente tomme Frp-fraser som “misforstått snillisme og kulturrelativisme”, og langet ut mot muslimer med en gruppetenkning som fikk Frps Tord Lien til å komme med “all mulig ros”. Når du kommer med innvandringspolitiske utspill som får selv Aps Arild Stokkan-Grande til å ta sterk avstand, og utbryte at “– Slike utspill skaper avstand og frykt”, da befinner du deg ikke lenger i det politiske sentrum.