Det såkalte Fagerbergutvalget skal se på om vi får nok forskning igjen for de midlene vi bruker. Jeg hørte utvalgsleder Jan Fagerberg på LOs Forskningspolitiske konferanse 28. januar. Særlig ett av hans forslag til løsninger bør problematiseres.
I universitets- og høyskolesektoren er deler av tildelingen til institusjonene såkalte «resultatbaserte» midler (RBO), et element i de styringssystemene som kalles New Public Management. Innen forskning får man tildelt midler etter publiserte artikler, dersom disse er publisert i tidsskrifter som er godkjente i ulike kategorier. Fagerberg dro også inn bruk av siteringer for å måle kvaliteten på den enkelte artikkel. Han problematiserte ikke om dette faktisk var fullgode mål på det som er sektorens formål: kunnskap.
Som et av sine hovedmomenter dro Fagerberg frem som et problem at de incentivene som ligger i RBO-ordningene ikke alltid føres nedover i organisasjonen på samme måte som departementet fordeler midler ut til de enkelte universiteter og høyskoler. Ja – han dro spesielt frem det at individuelle forskere ser lite til disse midlene – «det er et problem», sa Fagerberg. For oss innen sektoren som også driver med undervisning, gjenkjenner vi tenkningen som ligger bak en slik problemformulering som behaviorisme. Men både pedagogikken og kunnskapen om mennesker og samfunn har kommet litt videre siden enkelte trodde vi mennesker fungerte som bikkja til Pavlov. Vi vet at mennesker ikke er maskiner som publiserer når du putter på en tier.
Tvert om: med denne type byråkratisk regnearkkontroll og rapportering føler ansatte seg utsatt for mistillit, og da forsvinner motivasjonen. Den indre motivasjonen til å drive med kunnskapsutvikling i ulike former synker når alt fokus kommer på indikatorene, og folk tilpasser seg på uintenderte måter. Du får for eksempel oppstykking av forskning i såkalte LPU-artikler (Least Publishable Unit). Du vil i enda større grad få klikker av forskere som gir hverandre medforfatterskap og refererer til hverandre og slik jakter etter poeng på kynisk vis – indikatorene blir målet – ikke kunnskapen.
Ville man foreslått lignende strukturer også innenfor utdannelse? Hvor målstyringspengene føres ned til den enkelte ansatte med utgangspunkt i undervisningskomponenten – slik at jo flere studenter jeg stryker når jeg retter eksamen – jo mindre midler får jeg tilgjengelig? Eller blir bukk-havresekkproblematikken for overtydelig der? Vi må komme oss bort fra denne regnearkmetoden å styre forskning og utdannelse på. Enkle regneark er uegnet for å styre komplekse sosiale systemer.
Kommentar i Morgenbladet 11/2 2011
Det er hyggelig å høre at du mener verden har kommet videre siden Pavlovs hund. Lenin var forøvrig en stor beundrer av Pavlov, og mente i all oppriktighet at metodene til Pavlov kunne overføres også til mennesket. Er ikke Lenin en av heltene på venstresiden? Hva har jeg gått glipp av?
Løsningen på dette er at hver og en kan selge forskningen til hvilken pris en måtte ønske.
Anonym: Merkelig logikk du opererer med. Jeg opererer i liten grad med helter, og vitenskapen - inkludert om mennesket - har heldigvis kommet et stykke siden Lenins tid.
Det forskning på motivasjon viser er løsningen, er at folk får en økonomisk trygg basis, og deretter frihet til å forske på det som de synes er spennende - uten den mentale sperren som kjøp/salg og belønningssystemer skaper. (Se videoen jeg lenker til midt i teksten, og boken den er bygget på for dokumentasjon.)
Dere på venstresiden er bare så utrolig naive. Tror du at du kan slippe både naturtvang og mennesketvang på en og samme tid. Autonomitet er en fin ting som man får i kapitalismen, og vit at dette er løsningen for verden. Forskjellen er at man i kapitalismen ikke sender regningen over til naboen for denne autonomiteten.
Vi kan jo prøve løsningen til venstresiden i mindre skala. La meg være autonom, for så å sende regningen for min autonomitet over til deg. Hvor lenge går det før du protesterer mot min autonomitet tror du? I praksis er du mot dine egne ideer. I praksis er du motstander av autonomitet for individet. Dette føyer seg bare inn i mønstret til venstresiden. De sier en ting, men det ender bestandig med motsatt resultat.
Personlig tror jeg venstresideideer er kontruert av grevskapet slik at de for evig og alltid skal få sitte på slottet sitt. Grevskapet vil ikke ha kapitalisme(strevsomt med konkurrenter), og jager så folk motsatt vei mot venstre, i full forvisselse om at ballen vil sprette tilbake til grevskapet så snart venstresiden skulle få tak på den. Hvordan er det å stå på lønningslisten til grevskapet herr Kjelsberg?
Jeg viser til forskning, du kommer med forvridde konspirasjonsteorier basert på en ditto virkelighetsforståelse tilbake. Jeg tror ikke denne utvekslingen fører oss så mye lenger, Anonym, og spesielt relevant for denne artikkelen er det vel uansett neppe...
Ronny, vi har nok med en kar fra psyko-sekten til Rand å gjøre. De er morsomme da de snakker om "mennesketvang" og "naturtvnag" og at L-faire kapitalisme er en slags naturlig tilstand. De er noen artige skruer.
Skriv ny kommentar