Etter en interpellasjon fra undertegnede i fylkestinget i Sør-Trøndelag, aviste Arbeiderpartiet(+H/KrF/V/Frp - heretter kalt "røkla") å ta en oppfordring til regjeringa om å bruke reservasjonsretten mot EUs 3. postdirektiv opp til votering.

Dette er feigt. Fylkesordfører Tore Sandvik (Ap), kunne i det miste tatt det opp til votering, og stemt mot forslaget. Slik det nå er forsøker Ap å utsette hele saken til etter valget, slik at de ikke skal miste stemmer verken fra fagbevegelsen eller EU-tilhengerne.

Dagbladet kjekker seg med at de ”tør” å ta debatten om Islam, og stiller ledende spørsmål til hel og halvrasistene som hjemsøker kommentarfeltet deres om ”de ikke burde ha trykket” artikkelen om hva som skjer hvis ”muslimene blir i flertall”.

Flere har allerede påpekt det idiotiske i hele problemstillingen. Det at det ikke gir mening å snakke om ”muslimer” som en gruppe og hvor hårreisende 30-talls hele debatten høres ut dersom man prøver å bytte ut ”muslim” med ”jøde”. Det har ikke jeg tenkt å skrive så mye om. Det jeg derimot tenkte å kommentere var to andre ting, som ligger som ulmende premisser under retorikken fra dagens versjon av det brungrumsede gufset – de som deler verden opp i ”oss” (”ekte” nordmenn) og ”dem” (”muslimene”). De som gir sistnevnte skylden for det meste som er galt og framstiller dem som den overhengende store trusselen mot vår sivilisasjon.

Dersom EUs 3. postdirektiv blir innført i Norge, vil Posten miste sin enerett til å få brev under 50 gram fram til alle postkasser i Norge. Denne eneretten har gjort det mulig å opprettholde den såkalte ”enhetsportoen”, at det koster like mye å sende brev over hele landet.

En gang var Iran et blomstrende demokrati, med en populær folkevalgt statsminister. Dette tok brått slutt - ikke i 1979 som man ofte kan få inntrykk av i vestlig presse, men i 1953 da Mohammed Mossadegh ble styrtet i et brutalt kupp.

Mossadegh (eller Mossadeq) var en populær politiker, som så for seg et fritt og demokratisk Iran, men han mente at dette ikke kunne oppnås dersom ikke landet var økonomisk uavhengig. Han gikk derfor inn for nasjonalisering av landets oljeressurser, noe som sendte ham i strupen på vestlige oljeselskaper og de britiske og amerikanske regjeringene.

"Flere soldater ser ikke ut til å hjelpe mot opprørerne i Afghanistan. Voldsnivået er nå det høyeste siden invasjonen i 2001." melder Dagbladet:

http://www.dagbladet.no/2009/06/12/nyheter/utenriks/afghanistan/6683055/

I siste nummer av "Opprør", medlemsbladet til Rødt, er jeg i fildelingsduell (dvs et parallellintervju) med Terje Engen fra S2 Records Norway. Det kan kanskje være av interesse for enkelte som bryr seg om teknologi og kultur. Jeg legger derfor ut mine svar her (fildel dem gjerne under en passende CC-lisens). For å lese hele greia, må du naturligvis anskaffe bladet. Får du ikke Opprør, sier du? Fiks på det ved å melde deg inn i Rødt her: http://roedt.no/innmelding/

Var dommen i Pirate Bay-saken riktig?
Hvordan den står seg i forhold til svensk juss vet jeg ikke, men ut fra et rent logisk og moralsk perspektiv mener jeg at den klart er feil. Om man først skal ta noen for fildeling (noe jeg også er uenig i at man skal) må man i så fall i det minste ta de som faktisk gjør filene tilgjengelige, og ikke de som bare leverer tjenestene som gjør delingen av såvel lovlige og ikke-lovlige filer mulig.

Det er en "slippery slope" å begynne å gå til angrep på f.eks. nettilbydere og søkemotorer fordi de gjør det mulig å finne fram til ulovlig materiale. Dersom dette får fortsette kan det bety en alvorlig knebling av det fantastiske verktøyet internett har blitt, og jeg mener det er en av de største truslene mot ytringsfriheten vi møter i praksis i Vesten i dag.

Det store internasjonale presset mot Israels okkupasjonspolitikk og mot de selskapene som opererer i de okkuperte områdene har nå ført til at det franske selskapet Veolia har trukket seg fra sin deltagelse i Israels apartheid-jernbane "Jerusalem Light Rail" i de okkuperte palestinske områdene.

Siste nummer av Samtiden åpnet ganske ironisk. Først ut var en tekst fra Kjartan Fløgstad, hvor han gikk gjennom hvordan trekk og strukturer fra nazismen har levd videre igjennom etterkrigstiden. Deretter slapp Aslak Nore til med en tekst hvor han bekymrer seg for alle de skumle muslimene...

Rune Berglund Steen tar et oppgjør med Nore i denne teksten fra Dagbladet, kalt "Pjatt fra Aslak Nore": http://www.dagbladet.no/2009/06/04/kultur/debatt/aslak_nore/innvandring/...

OPPDATERT: Samtlige medier framstiller utfallet fra nattens forhandlinger som en full seier for fagbevegelsen. Det er nok et lite stykke fra sannheten, og noen uklarheter gjenstår.

Samtidig har de samme mediene maset i flere år om hvor "fryktelig komplisert" disse pensjonsgreiene er. (Det er selvsagt vanskelig å mobilisere motstand mot noe som er "fryktelig komplisert", selv om det egentlig ikke er det. Slik sett er jo det en lur måte å framstille det på om du ønsker å få det igjennom, men det kan jo være at journalistene sjøl ikke helt skjønner det de skriver om.)

VG kjører en sak om pensjon. Først litt politikk:

VG intervjuer Knut Røed fra Frischsenteret, og professoren påstår at "sliterne tjener ikke på denne modellen", og drar fram at "Men for lavtlønte med mange år i arbeidslivet er ordningen faktisk svært dårlig".

Det forskeren ikke har fått med seg er at "sliterne" han snakker om, ikke holder ut i arbeidslivet til de er 70, men jevnt over må gå av tidlig, og dermed får dårlig opptjening. En professor burde ha satt seg inn i de mest grunnleggende sosialmedisinske fakta før han uttaler seg til rikspressen.

De med lav lønn, tunge jobber og dårlig helse er jevnt over den samme gruppa. De tåler ikke en påslagsmodell. Professorer derimot som kan jobbe til de er 75 - de vil tjene fett på det. kan det være andre motiver for professorens utspill?

Det er også kommet fram at Røed er en kjent støttepiller for denne type politikk fra før. Røeds manglende kunnskap (eller vilje til kunnskap?) hindrer likevel ikke andre blårussøkonomer i å hive seg på, i et siste desperat forsøk på å redde påslagsmodellen. Sist ute er Tom Staavi, men han er heller ikke mer overbevisende dersom man kjenner enten de samfunnsøkonomiske tallene rundt levealder/uførhet/yrke/pensjon, eller rett og slett situasjonen på gølvet - arbeidhverdagen. De fleste fagforeningsfolk kjenner begge deler, og lar seg ikke narre av slike lettvintheter.