På lørdag satt jeg i paneldebatt sammen med representanter for andre politiske partier på et valgmøte arrangert av KIM – Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene. Jeg, og Rødt, har mye å si om innvandringspolitikk – kanskje særlig iht. Frps konfliktskapende og lite konstruktive bidrag til debatten. Dessverre ville ikke Frp delta på møtet – noe som er synd. Frp har tidligere vært flinke til å møte opp, også på arrangement hvor de ikke har møtt det mest vennligsinnete publikummet. Begynner de å bli såpass store nå, at de kan koste på seg å snike seg unna de vanskeligste debattene?

I forkant av møtet hadde vi fått flere problemstillinger å kommentere, og det er åpenbart at det er mye å ta tak i iht. å gi innvandrere reelt like muligheter som andre nordmenn i samfunnet. I forhold til arbeidsmarkedet vet vi f.eks. at det foregår diskriminering. Likestillings- og diskrimineringsombudet får stadig vekk henvendelser, og det er et område med store mørketall. Meldingene om like søknader og CV’er med forskjellig klingende navn som gir vidt forskjellige resultater på arbeidsmarkedet får vi stadig vekk.

I over 15 år nå, har innvandrerbefolkningen hatt 3 ganger så høy arbeidsledighet som befolkningen ellers – vi hører stadig vekk om innvandrere som har søkt hundrevis av jobber de er kvalifiserte for uten å komme noen vei. Vi vet også at finanskrisa slår særlig hardt ut mot grupper som har hatt problemer med å komme inn i arbeidslivet. De som kommer sist inn, blir de første ut igjen også.

Dette blir særlig viktig når vi vet at arbeidslivet er et av de viktigste områdene for å motvirke fordommer og rasisme. Alle studier viser at jo mer kontakt man har med innvandrere, jo mindre skeptisk til dem er man. Å skape brede kontaktflater mellom ulike grupper er slik sett et viktig grep for å hindre oppblomstringen av rasistiske miljøer, og her er arbeidslivet et nøkkelpunkt.

Det er store forskjeller mellom innvandrergrupper, men som helhet er de overrepresentert i jobber som er tunge, har lav lønn, dårlige arbeidsforhold, og er preget av midlertidighet. (Mange jobber av den typen Lotta Elstad beskrev i boka ”En såkalt drittjobb” ). Dette er utfordringer innvandrere deler med svært mange nordmenn, og det er slik sett ikke et innvandrerproblem, men heller et sosialt problem – et klasseproblem. Det som skal til for å rydde opp i slike forhold for innvandrere er det samme som skal til for å rydde opp i dem for nordmenn. – Styrke arbeidsmiljøloven, styrke retten til fast jobb, retten til heltid etc, og ikke minst: fagorganisering!

Høyresida – i debatten representert ved Høyre og Venstre - vil det motsatte. De tror at økt åpning for midlertidighet vil gi flere muligheten til å ”prøve seg”, men all erfaring viser (naturlig nok) at økt adgang til midlertidighet gir færre i fast jobb – ikke flere. Flere som får en usikker framtid, som ikke får boliglån, og som blir en bruk-og-kast-vare på arbeidsmarkedet. Høyresida vil rive ned det relativt trygge arbeidslivet norsk fagbevegelse har slåss fram i løpet av 110 år!

Jeg er heller ikke motstander av kvotering. Fastlåste strukturer og skjevheter endrer seg ikke uten at man gjør aktive grep i en overgangsperiode.

En av FrPs ”triks” både iht. ulike minoriteter og kvinner, er å ta avstand fra all særbehandling, for eksempel morsmålsopplæring, kvotering til bestemte yrker og tiltak for å motvirke diskriminering på boligmarkedet og i arbeidslivet. Slik prøver de å framstå som talsmenn for grunnleggende rettferdighet, men bidrar i virkeligheten til å forsterke og opprettholde sosiale forskjeller og urettferdighet.

Lik hjelp til alle sementerer ulikheter, og opprettholder urettferdighet, fordi utgangspunktet er ulikt! Dersom du har store hull i veien din, legger du ikke på et jevnt lag med grus, for å si det sånn – du fyller i ekstra der det er hull. Rødt vil ha resultatlikhet, vi vil støtte folk etter deres behov slik at alle får sjansen til et bra liv.

I tillegg er jo dette med norskopplæring viktig for innvandrere. Introprogrammet som er startet er bra, men det bør være noe som er åpent for alle, og det er fortsatt for få klasser.

I tillegg gjenstår det en jobb med å lette godkjenningen av utdanning fra utlandet. Mange innvandrere gjør i dag jobber de er overkvalifisert for. – Praktiske tester for å få godkjenning er et rimelig enkelt tiltak. Ellers er det åpenbare skjevheter rundt hvilke land man enkelt kan få godkjent utdanningen fra.

Et annet viktig tema er skole. Drop-out i videregående skole rammer også innvandrere, men også her er det trekk vi finner hvor det er store likheter mellom innvandrere og andre nordmenn. Jentene gjør det jevnt over veldig bra, mens guttene faller utenfor. Det er sikkert kompliserte årsaker til dette, som har mer med samfunnet enn med skolen å gjøre, men det er i bunn og grunn et norsk problem, og ikke et innvandrerproblem.

Et grep som kan gjøres er likevel å få mer ressurser til skolen. Det handler ikke bare om penger, men det handler også om å legge om kursen fra den NPM-styringa vi har sett i offentlig sektor de siste årene, hvor lærere bruker mer og mer tid på dokumentasjon og rapportering, og får mindre tid å bruke på læring.

En spesiell utfordring for mange nyankomne er at de må plasseres riktig iht. de forkunnskaper de har. Alt for ofte puttes ungdom rett inn i en den videregåendeklassen de etter alderen hører hjemme i, uten at de får den ekstra backingen de trenger for å klare seg på det nivået. Her er det behov for leksehjelp og ekstrastøtte. I dag gjør Røde Kors, og frivillige organisasjoner en jobb, men dette er i høyeste grad et offentlig ansvar.

I tillegg må vi styrke veiledningstjenesten både i VGS og grunnskole. Det er åpenbart at foreldre som selv ikke har tatt utdanning i Norge har enda større problemer med å veilede sine barn enn norske foreldre har.

Ellers vil en lovfesting av retten til lærlingeplass selvsagt slå positivt ut for mange av gruppene som i dag ramler ut av videregående – problemet er jo spesielt stort på yrkesfag, og et siste punkt ville være gratis barnehage. Innvandrere har sjelden motvije mot å sende ungene på barnehage, men siden mange innvandrere som sagt er lavtløne blir det for enkelte for dyrt. Da må man selvsagt også få vekk kontantstøtta.

I tillegg må alle få tilbud om morsmålsundervisning. Her har det blitt kuttet mye over tid. Verden blir mindre, og det er i dag en viktig ressurs med folk som behersker flere språk – å ikke gi undervisning her er å skusle bort den ressursen. I tillegg viser all pedagogisk forskning at morsmålsundervisning er et nøkkelpunkt også for å få bedre norskkunnskaper.

Et annet punkt som mange innvandrere er opptatt av er selvsagt problemstillinger rundt statsborgerskap og visum. En person født i utlandet av norske foreldre får statsborgerskap, men et barn født og oppvokst i Norge med utenlandske foreldre har ingen automatisk rett til statsborgerskap. Er dette riktig?

Jeg synes ikke det. Mange land gir automatisk statsborgerskap til barn som blir født i landet. Det skaper få problemer, og det burde være lite i veien for å innføre det samme i Norge.

Ellers har det vært enkelte som har kommet med populistiske utspill om ”statsborgerskapstest” og/eller ”lojalitetskrav”. Jeg mener dette er en konsekvens av den irrasjonelle frykten for innvandrere (eller i økende grad ”muslimene”) som lenge har hatt fritt spillerom i en del miljøer. Et forhold som starter med at den ene parten viser en grunnleggende mistillit til den andre, blir sjelden et bra forhold.

Et annet moment mange innvandrere kjenner på er at mange med minoritetsbakgrunn opplever at familie og venner ikke får besøksvisum til Norge. Flere og flere nordmenn har familie og venner utenfor Norges grenser, så dette er jo et problem som kan ramme andre enn innvandrere også.

Jeg mener det her må være likt for alle – man skal ikke ha en grunnleggende mistillit til folk på bakgrunn av hvor de kommer fra. I dag er det mye vanskeligere å få besøk av en tante fra Pakistan enn en onkel fra USA - i praksis er det altså forskjell på hvor du kommer fra. Det blir feil.

I tillegg har vi i dag et system hvor utenlandske forretningsmenn kan få flerreisevisum og reise fram og tilbake til Norge over en periode på 5 år. Hvorfor kan ikke nære slektninger av norske borgere med røtter i visumpliktige land kunne gjøre det samme? Det er mange unødvendig og byråkratiske ordninger som ødelegger svært mye – både for innvandrere og mange nordmenn.

Jeg mener at vi må legge til grunn at vi ikke mistenkeliggjør folk. Det er trist at vi har en verden hvor mange er tvunget til å flykte fra hjemplassen sin på grunn av krig og nød. Det er et problem, men det er først og fremst et problem for de som må flykte. Det å bo i en så fredelig plett av verden at vi kan ta imot noen av disse og gi de mulighet for et bedre liv, det er ikke et problem – det er et privilegium. Jeg vil ikke ha noen ”Festung Europa”.

Man kan (dessverre) ikke diskutere innvandringspolitikk uten å komme inn på den relativt hatske integreringsdebatten som har pågått de siste månedene.

I de fleste europeiske land finnes nå høyrepopulistiske partier som spiller på rasisme og fordommer for å få oppslutning. Vår lokale variant er Fremskrittspartiet. De spiller ikke bare på rasisme, for eksempel har også alenemødre, trygdede og finnmarkinger blitt hengt ut som snyltere i forskjellige valgkamper. Fremmedfrykt og rasisme er likevel blant de temaene partiet stadig vender tilbake til. I valgkampen 2005 lanserte de kampanjen ”Innvandring og kriminalitet” for å gi innvandrerne skylden for kriminalitetsproblemene i Norge. I år har vi fått debatten om ”snikislamisering”. FrP bruker og forsterker de fordommer og den fremmedfrykt og rasisme som er i samfunnet.

I stadig flere europeiske land kommer også gamle nynazister opp i ny forkledning – de har byttet ut brunskjorta og hakekorset med blådressen, og de har byttet ut snakket om ”raser” med ”religion” – og da særlig islam. Dette er partier som Sverigedemokratene i Sverige, som BNP i Storbritannia. I Norge stiller de åpne nynazistene Vigrid nå liste, og de like rasistiske, men litt mer fordekte ”Norgespatriotene” likeså. Dette er de mørkeste kreftene verden noensinne har sett, og også i Norge har vi de siste årene sett flere drap og drapsforsøk på innvandrere som politiet mener er rasistisk motivert. Frp gir disse kreftene næring gjennom retorikken sin, og de vokser seg store på at den samme retorikken får gjennomslagskraft.
I dag har vi en svært hatsk debatt rundt muslimer. Du trenger bare å lese kommentarfeltene under en gjennomsnittlig Dagblad-artikkel. Det er et gammelt triks: I stedet for å ta tak i de virkelig store problemene vi har i dag – miljøkrisa og den økonomiske krisa – begge kriser som er svært ubehagelige for høyresida fordi de avslører at et kapitalistisk samfunn ikke er bærekraftig over tid – settes alt fokus på ei minoritetsgruppe som blir syndebukker for alle problemer. Det er en menneskefiendtlig og hatsk debatt – en debatt som Frp altså forer, og vokser seg feite av – dessverre. Og som Arbeiderpartiet ved Martin Kolberg hiver seg på med ”kamp mot radikal islam” – en fullstendig avsporing, som bare bidrar til å legitimere Frp sine standpunkter.

Likevel er jeg ikke fullt så bekymret som det kan se ut til ved første øyekast. Jeg er av de som koser meg med å lese Samfunnspeilet til Statistisk sentralbyrå, og de har i årevis undersøkt nordmenns holdninger til innvandrere. Den jevne nordmann blir sakte mer positiv til innvandrere og innvandring. Samtidig har vi altså et mindretall som ser ut til å bli mer og mer ekstreme og hatske. At en organisasjon som har som hovedoppgave å fore disse gruppene - HRS, en organisasjon som etter stadig flere meldinger er basert på løgner og trusler får statsstøtte - er en skam.

Et siste punkt som kom opp var dette med offentlige tjenester. Man kan ikke lenger ha som utgangspunkt at befolkningen er lik, slik den var da velferdsstaten vokste fram. Dette handler ikke bare om innvandrere, men også at den norske befolkningen har blitt mer heterogen, med ulike subkulturer og miljøer. Staten og velferdsordninger er dermed blitt basert på en mye mer homogen befolkning enn den vi har i dag. Vi kan ikke lenger følge de samme rutinene som for 50 år siden. En del ting, f.eks. deler av NAVs arbeid vil ta mer tid. I tillegg kommer det at mange ikke kjenner det offentlig systemet i Norge like godt.

Å gjøre offentlige tjenester bedre for innvandrere er dermed å gjøre de bedre for alle – man må senke terskelen, være profesjonell, og tenke individ og individuelle behov!

Ellers var noe av det nyttigste i debatten, kanskje ikke selve debatten, men det å få innblikk i skjebnene til mange av de menneskene som lever blant oss. Et eksempel er en stor gruppe av iranere, som lever her i Norge uten arbeidstillatelse og uten å få varig opphold. Alle vil ha jobb. Mange er høyt utdannede med kompetanse Norge skriker etter, men de slipper ikke inn på grunn av de stadige asylinnstrammingene Storting og regjering har vedtatt. Flere jeg snakket med har bodd her i 5-6 år og går fremdeles og venter – lut fattige. Den norske asylpolitikken er en politikk som ødelegger mange menneskers liv. Litt ironisk er det også at partier som uttaler seg hardt mot og går høyst på banen mot regimet i Iran, ikke vil gi flyktninger fra nettopp dette regimet opphold. En politikk for festtaler (eller for å skremme folk med de skumle muslimene), en annen politikk i praksis!

Et annet kjent problem er eldre innvandrere som har jobbet hardt hele livet, men dessverre gjort det i et annet land, og som dermed ikke har opparbeidet seg pensjonsrettigheter i Norge, og dermed ender opp med godt under minstepensjon å leve av. Det er ikke greit i et høykostland som Norge.

Om jeg skal konkludere med noe etter denne sesjonen, må det kanskje være at: Utfordringene er mange, men svært mange av dem er utfordringer mange nordmenn har felles med innvandrere, og Frp er ikke bare lite konstruktive – de er pysete også.

Mer om Iran:
Den iranske tragedien

Mer om rasisme og konspirasjonsteorier om de skumle muslimene:
And Brezhnev and Kosygin are in the kitchen now, eatin' my wife's jam. Aaargh - they're everywhere!
Kunnskapsløst vrøvl om muslimer
Hva er rasisme?