En kortversjon av innlegget er på trykk i Nationen 7/1-08. http://www.nationen.no/meninger/leserbrev/article3262538.ece
Demokrati er noe annet enn flertallsdiktatur. Demokrati betyr også at mindretallet skal ha rettigheter, og innflytelse på beslutninger som tas.
En grunnlov er ingen hvilken som helst lov. Det som står i grunnloven blir sett på som såpass viktig og sentralt i det samfunnet vi lever i, at det ikke skal endres på mot ønskene til et stort mindretall. Derfor bestemte grunnlovsfedrene (det var dessverre ingen mødre) at for å endre grunnloven trenger man 2/3 flertall i stortinget over to perioder.
Enkelte ting i grunnloven blir også sett på som viktigere enn andre. Dette gjelder særlig spørsmålet omkring avgivelse av suverenitet. Etter grunnloven krever dette ¾ flertall. Signalet er tydelig – suverenitetsavgivelse er ikke noe som bør gjennomføres dersom det ikke er stor enighet i folket.
Dette bringer oss til EU-saken. I lang tid har det vært flertall på stortinget (men ikke ¾ flertall) for EU-medlemsskap, mens det i folket har vært klart flertall mot. Like lenge har partier på nei-siden blitt kritisert av flertallet for å ikke stemme for noe deres velgere er mot, dersom det skulle bli ja-flertall i en folkeavstemning. Denne kritikken baserer seg på en forståelse av demokratiet som flertallsdiktatur – en forståelse jeg tror få av de som kommer med den sitter med – den blir heller brukt som en stråmann for å slippe å diskutere selve saken – EU.
Dersom man skulle følge grunnlovsfedrenes ånd, og EU-saken skulle avgjøres i avstemning, burde norsk EU-medlemsskap kreve ¾ flertall i to folkeavstemninger i to forskjellige stortingsperioder. I Norge har vi i dag kun rådgivende folkeavstemninger, så da er ikke det like aktuelt, men å på bakgrunn av en slik avstemning kreve at partier skal stemme mot sine velgeres ønsker, og mot egen politikk, det er uansett en dårlig oppvisning i demokratiforståelse.
Dette bringer oss så til i dag. Nå jobber stortingsflertallet for å endre grunnloven (krever 2/3) slik at å avgi suverenitet (krever i dag ¾) ikke skal kreve mer enn andre grunnlovsendringer. Dette høres kanskje ikke så fryktelig ut – særlig med tanke på at Torbjørn Jagland nylig har utbasunert at han har gitt opp å få Norge inn i EU, men mulighetene på litt sikt er foruroligende.
Et ¾ flertall for norsk EU-medlemsskap på stortinget er fullstendig urealistisk. Et 2/3 flertall (med litt partipisking) er (dessverre) svært sannsynlig. Dette betyr at stortingsflertallet (som er for EU) nå vil forsøke å sikre seg mot at fremtidige EU-motstandere, som følger de demokratiske spillereglene og intensjonen bak grunnloven, vil kunne blokkere en innmelding i en situasjon med et knepent ja-flertall i en folkeavstemning.
Hadde stortinget gjenspeilet folkemeningen i EU-saken ville dette aldri vært et problem. Dessverre er det svært langt fra sannheten, og dette åpner for muligheten for enda en omkamp om EU-saken om noen år, samme hva Jagland sier. Dersom dette går igjennom er det bare en ting å gjøre – er du EU-motstander må du stemme på en nei-parti ved neste valg!
Selv om den norske grunnlovskonservativisme i dette tilfellet slår slik ut at den beskytter folkemeningen og dette har en viss konsekvensetisk berettigelse i det en unngår at en vanskelig reverserbar suverenitetsavståelse blir foretatt av en korrupte elite på tendensiøst grunnlag, virker også tregheten i det konstitusjonelle systemet til å konservere ekstreme og udemokratiske tradisjoner som monarki og kristne formålsparagrafer. I det lange løp burde vi menige derfor heller stille spørsmålet om hvordan det har oppstått så stor avstand mellom velgerne og de politiske partiene som skal representere oss og hvordan har for eksempel SV og AP i så stor grad kunnet bryte kontakten med sine egne velgere og medlemmer uten at dette har blitt kritisert mer enn det som har vært tilfellet til nå: Hvem er de som sitter igjen med kontrollen over SV og AP? Hvilken rett har disse til å drive de partiene som utgangspunktet var medlemsorganisasjoner? Hvordan reproduseres partielitene gjennom generasjoner?
Jeg tror regler som i stortinget hindret mer enn en representant fra samme familie samtidig å være delegat og f.eks. karantene på en generasjon for familie etter at en person har sittet i regjering ville kunne bidra til å sikre tettere kontakt mellom folk og makt heller enn samling om grunnlovskonservativisme. Partiene er private og måtte på egenhånd ta ansvar for å hindre selv-reproduserende eliter, slike finnes i dag i alle partier også i RØDT/RV.
Sohn-Rethel:
- Tja. Jeg er i og for seg enig i at denne tregheten har også de konsekvensene du beskriver, og det er selvsagt uheldig. På den andre side betyr ikke det at jeg er uenig i prinsippet at noen lover bør være mer grunnleggende og vanskeligere å forandre enn andre.
Også i en framtidig sosialistisk grunnlov ville jeg ønske at de viktigste prinsippene for forfatningen var bedre beskyttet mot endringer enn andre, mindre prinsipielle spørsmål - det mener jeg engentlig bare er sunn fornuft.
Jeg er også enig i mye av det du sier om at partiene har forvitret som medlemsorganisasjoner og blitt elitestyrt, men jeg vet ikke om de forbudene du lanserer er den beste løsningen. Jeg ville i hvertfall blitt litt snurt om det at noen i familien min hadde hatt en posisjon skulle hindret meg i å få det. Familiære tilknytninger bør ideelt sett være verken til hjelp eller hinder.
vel, familie, nettverk, habitus vil vel uansett kunne bringe deg til en posisjon i en struktur hvorfor skulle det da ikke være innebygde mekanismer som motvirket dette? Vi har jo allerede en rekke regler som hindrer dette i dag f.eks. reglene om habilitet i forvaltningsloven. Føler du deg undertrykket fordi du ikke kan behandle din onkel eller kjærestes byggsøknad? Jens Stoltenberg synes spørsmål om habilitet er bare tull og er som regjeringssjef unntatt forvaltningsloven, han benytter derfor gjerne anledningen til å sette sine gode venner inn i gunstige posisjoner. Et lovverk som var med på å hindre reproduksjon og resirkulering av eliter vil gjøre dette vanskeligere. FN har et slikt regelverk allerede i dag men det mangler stort sett i nasjonale lovverk. Selvfølgelig vil et slikt lovverk bety innskrenkninger i noen menneskers frihet men det gjelder for alle lover. En regel som gir en karantene på en generasjon for hver familie i regjering og forbud mot at to av nær familie sitter i regjering etter hverandre vil ikke legge bånd på særlig mange men det ville gjøre at partiene måtte søke bredere etter kandidater og skapt større sosial sirkulasjon. Jeg er skuffet over at debatt i partiet Rødt og også SV ikke går mer inn på sosial struktur utover økonomisk klasse, det synes som om partiene mangler et fornyet teoretisk grunnlag for samfunnsanalyse, en burde innse at marxistisk analyse er foreldet og grunner på et u-demokratisk og nylig industrialisert samfunn, klasse-analyse oppfatter konflikt men ikke det media-tilpassede politiske klimaet vi sliter med, alle er venner, det er ingen konflikt, slagordene er ikke stemt fram men utviklet av markedsførere, statsrådene er ikke valgt men «men tar jobben» som kjendiser, like gjerne til høgre som til venstre.
Jeg mener det ville ha vært tragisk om Norge ble sneket inn i EU av i dag, men grunnlovskonservatisme er kun en enkelt dike og som før eller siden vil briste om vi ikke diskuterer hvilke krefter som egentlig trekker oss mot EU.
Lover mot nepotisme er er kun et lite moderniserende grep men det kan bety mye for arbeiderbevegelsen. Hvis du mener at slike lover vil innskrenke din personlige frihet synes jeg du allerede nå bør avstå fra en framtredende posisjon, og husk at det i tilfellet var din far som tok plassen fra deg og ikke dem som rykket fram i ditt sted.
Jeg er enig i mye av det du skriver her, Reidar, og det er åpenbart at forskjellige regler kan avhjelpe noe, men jeg føler det blir å behandle symptomet heller enn selve problemet (noe som selvsagt er bedre enn ingenting, men likevel).
Skriv ny kommentar