Selv om den norske grunnlovskonservativisme i dette tilfellet slår slik ut at den beskytter folkemeningen og dette har en viss konsekvensetisk berettigelse i det en unngår at en vanskelig reverserbar suverenitetsavståelse blir foretatt av en korrupte elite på tendensiøst grunnlag, virker også tregheten i det konstitusjonelle systemet til å konservere ekstreme og udemokratiske tradisjoner som monarki og kristne formålsparagrafer. I det lange løp burde vi menige derfor heller stille spørsmålet om hvordan det har oppstått så stor avstand mellom velgerne og de politiske partiene som skal representere oss og hvordan har for eksempel SV og AP i så stor grad kunnet bryte kontakten med sine egne velgere og medlemmer uten at dette har blitt kritisert mer enn det som har vært tilfellet til nå: Hvem er de som sitter igjen med kontrollen over SV og AP? Hvilken rett har disse til å drive de partiene som utgangspunktet var medlemsorganisasjoner? Hvordan reproduseres partielitene gjennom generasjoner?

Jeg tror regler som i stortinget hindret mer enn en representant fra samme familie samtidig å være delegat og f.eks. karantene på en generasjon for familie etter at en person har sittet i regjering ville kunne bidra til å sikre tettere kontakt mellom folk og makt heller enn samling om grunnlovskonservativisme. Partiene er private og måtte på egenhånd ta ansvar for å hindre selv-reproduserende eliter, slike finnes i dag i alle partier også i RØDT/RV.

Reply

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering