I lesningen av "motgift - akademisk respons på den nye høyreekstremismen, ble jeg nok en gang minnet på dette sitatet av de to Frp'erne Kent Andersen og Christian Tybring Gjedde (TGA):
"Norsk kultur er summen av det vi feirer på 17. mai: Felles land, historie, tradisjoner, språk, høytider, religionsbakgrunn, verdigrunnlag, kulturarv, lovverk, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, forsvar, nasjonalsang, kongehus, landslag og tusen andre små og store ting som utgjør et kulturfellesskap. Det er norsk kultur for alle dere som er tilgjort uvitende. Det er norsk kultur i all sin variasjon - slik alle sterke, stolte kulturer har variasjoner. Ferdig diskutert."

- Nei, vi er ikke ferdig diskutert, og jeg syns ikke det er så enkelt, og jeg mener at min helt subjektive oppfatning av "norsk kultur er like mye verdt som Tybring Gjedde og Andersen sin. Jeg opplever ikke at det finnes noen enorm kulturell enhet blant nordmenn, men heller at det finnes et ganske stort kulturelt mangfold, men la meg bruke meg selv som case, sett opp mot Frps glade gutters smørbrødliste. Jeg vil hele tiden se strengt på begrepene, og hvordan de har påvirket meg.

La oss begynne med felles land - jeg har absolutt det til felles med andre nordmenn (inkludert nordmenn født av utenlandskfødte, og nordmenn som har innvandret i ung alder), at jeg har tilbrakt det meste av livet innenfor det geografiske området, og den politiske enheten vi kaller "Norge". Men det sier jo ikke så mye om hva jeg kulturelt har til felles med andre som har gjort det samme - det er jo nettopp det som er problemstillingen, så her virker det som TGA tar med problemstillingen sin i svaret for å få lista litt lenger.

Så la oss gå videre til historie. Min historie begynner strengt tatt ikke før 1977 (eller som Biggie Smalls sa det - "nine-teen-seventy-sumtn'"), men jeg husker sant å si ikke så mye fra tida før 80-tallet, og da er vi vel på det TGA snakker om som "oppvekst". (Om ikke det er historieundervisningen på skolen TGA mener da, men i så fall synes jeg det er svakt å ikke ta med noen realfag. Kanskje ble de skremt over at vi der bruker arabiske tall?)

Det er et par ting fra oppveksten jeg opplever at jeg har som felles koblingspunkter med svært mange nordmenn på min alder (men ikke nødvendigvis med nordmenn som har vokst opp i andre tiår), det er Donald Duck & Co og NRKs barne-tv. Nå kan man si at det er ironisk at mine viktigste fellesnorske referanser er ei amerikansk tegneserie-and, og tsjekkiske tegnefilmer med muldvarper, tigre og bjørner (edit: de siste her er visstnok tyske har jeg latt meg fortelle), men det er selvsagt bare et godt eksempel på hvordan ting av utenlandsk opprinnelse får en sentral plass i det som er norsk. For ingen skal komme og fortelle meg at Don Rosas episke verk "Skrues liv", og den vesle bjørnen og den vesle tigeren som skal til Panama, ikke er sentrale elementer i en norsk oppvekst. Få ting er mer norsk enn det.

Det finnes likevel betydelige kulturforskjeller mellom min oppvekst og den til jevnaldrende som har vokst opp i storbyer - bl.a. tilgang på Sky Channel, og amerikanske actiontegnefilmer av typen Transformers og Masters of the Universe. Dette var ting vi på bygda kjente igjen gjennom tegneserier og kanskje en og annen utleievideo. Muligheter for å se tegnefilmer på lørdagsmorgenene var forsvinnende liten.

Jeg har selvsagt også både minner og følelser knyttet til 17. mai, men det mest markante er vel nettopp hvor forskjellige de har vært i deler av livet mitt. Som barn var det mest pølser og brus, og å leke med kompiser hvor de små flaggene nok mer enn en gang ble brukt som sverd. Etter hvert som jeg kom til ungdomstida - og kanskje særlig studieårene - var det 16. mai som var den store dagen. 17. mai var heller en dag man lå fyllesyk, eller vandret hjem gjennom Trondheims gater litt etter toget var gått på vei hjem fra nachspiel eller en eller annen tilfeldig seng man hadde overnattet i.

Det er vel neppe noen fester som i min hukommelse kan sammenlignes med de som foregikk på Moholt studentby 16. mai rundt årtusenskiftet. Alle studentkjellerne holdt åpne, og hele området var bare rett og slett en eneste stor fest, med stappfullt av folk over alt. For en gangs skyld ga nordmenn slipp på sin vanlige reserverthet og man kunne helt naturlig gå bort og snakke med vilt fremmede folk som om man hadde kjent dem i årevis, tilfeldigvis hive seg inn i en spontant oppstått volleyballkamp, eller selvsagt - gå bort og snakke med ei søt jente (noe som stort sett var mitt personlige hovedmål for de fleste fester, må nok innrømmes). Dessverre slo politi og brannvesen etterhvert ned på disse festene - kanskje som en konsekvens av den aktive bålbrenningen, inkludert kasting av møbler ut fra studentleilighetene for brenning, her og der på området. Trist, men sikkert forståelig. Det vil nok aldri noen gang igjen oppstå fester som de på 16. mai på Moholt. Ikke før revolusjonen i alle fall.

Nå, noen år senere har forholdet mitt til 17. mai på nytt endret seg. Festingen er betraktelig mer avdempet, men jeg feirer gjerne dagen, og henger ut flagget. Den norske "nasjonalismen" om man kan kalle den det har enkelte trekk som er betraktelig sunnere en mange andre. 17. mai som en nasjonal frigjøring fra undertrykking har fått jevnlige påfyll fra 1814, 1905 og 1945, og særlig den siste okkupasjonen gjør at 17. mai for mange nordmenn er en markering for frihet og likeverd, og mot nazisme, rasisme og xenofobi, og der den svenske nasjonaldagen delvis er kuppet av høyreekstremister, mens andre land bruker dagen til militærparader, preges den norske av barnetog. På sitt beste er norsk 17. mai for mange rett og slett det motsatte av nasjonalsjåvinismen til TGA.

Men for meg, som ser på meg selv som en del av arbeiderbevegelsen, må det nok innrømmes at 1. mai er en større dag. Det er det også for mange andre nordmenn, men selvsagt langt fra de fleste. Her - som ellers - er vi nordmenn ulike.

Hva gjelder språk, snakker jeg dialekt og skriver bokmål (eller fjelldansk som det ofte mer korrekt omtales). Man kunne selvsagt ironisert over at noen i det hele tatt forsøker å bruke "felles språk" som et slags kulturelt samlingspunkt i et land som har så til de grader blitt ridd av språkstrid i hele sin moderne historie, og hvis ungdomsparti bruker hver eneste skoledebatt de deltar i til å slåss på en av sidene i nettopp denne språkstriden. Man kunne også harselert mye rundt at et parti som snakker om norsk kultur altså bruker et fornorsket dansk som et av få eksempler på "det norske" i sin smørrebrødliste. (For det er vel ingen som tror Frp står på nynorskens side i språkstriden?) Men jeg tror det holder lenge å påpeke det, og kanskje i tillegg nevne at så fullt av så mange og så forskjellige dialekter som Norge fortsatt er, så skal det mye til at en og annen utenlandskklingende aksent gjør den store forskjellen. Så har vi jo Norge også selvsagt også både flere samiske språk og kvensk, som har betraktelig lengre røtter her i landet enn det moderne bokmålet. Språk er rett og slett et samlingspunkt i mye mindre grad i Norge enn i mange andre land, og også her kan forskjellene mellom nordmenn være vel så store som mellom nordmenn og mer nylig innvandrede til landet.
 
Noe av det som virkelig forvirrer meg er at de trekker inn lovverk. Har de virkelig så lite å peke på som samler nordmenn, at de må dra inn jussen? Vi er jo selvsagt underlagt det samme lovverket (med unntak for kongehuset selvsagt - igjen et morsomt lite poeng), men det gjelder da også alle som befinner seg i landet. Det må være noe annet TGA tenker på - er det at vi er enige i lovverket - at det representerer våre "verdier" på noe vis? Lovverket er jeg enig i mye av, men også uenig i en del - derfor er jeg politisk aktiv. Jeg vil tro det gjelder også Frp. Hvorfor være representert i en lovgivende forsamling dersom man ikke vil forandre noen lover? Dersom TGA mener det som det virker de vil si, foreslår jeg at de pensjonerer seg - ellers var dette et svært dårlig poeng. Det samme gjelder selvsagt verdigrunnlaget. Jeg er riv rav ruskende uenig med store deler av verdigrunnlaget til TGA (og det er heldigvis et flertall av nordmenn, samt at et flertall av nordmenn sikkert er uenig med meg i en del spørsmål også). Nordmenn har ikke generelt noe entydlig og felles verdigrunnlag.
 
Så til flagg og religion. Jeg har jo alltid hatt litt sansen for Arnulf Øverlands gamle "stryk kristenkorset av ditt flagg, og heis det rent og rødt". Det har neppe TGA. Men også i forhold til religion - inkludert religiøs bakgrunn - er det store og dyptgripende forskjeller på nordmenn. Det er et hav av skille mellom min oppvekst på fjellet i innlandsnorge hvor ingen under 70 gikk i kirken og oppveksten til ungdom i Grimstad hvor lærerne ikke tør undervise i evolusjon i naturfaget på skolen (true story - jeg har det fra en førstehåndskilde og det er ikke mange år siden). Jeg gikk fra agnostiker til ateist omtrent samtidig med at jeg gikk fra barn til ungdom. Det betyr selvsagt ikke at jeg tror jeg kan motbevise gud, men bare at en eller annen gud bare er en av uendelig mange mulige forklaringsmodeller på verden som verken kan motbevises eller bevises så lenge det ikke følger konkrete og testbare krav med modellen som skiller den fra andre modeller. Da blir en gud rent logisk ikke umulig, men uendelig lite sannsynlig, og han, hun eller spaghettimonsteret forsvinner i Occam-barberingen.

Så jeg har hatt en svært lite religiøs oppvekst, selv om jeg gikk på skolen i ei tid da kristendomsundervisningen nok trygt kunne sies å ha fokynnende elementer. De som vokser opp der jeg vokste opp nå, har nok enda mer sekulære oppvekster. Så her har du både geografiske skiller og ikke minst generasjonsskiller som er enorme. Lite felles og allnorsk mao., og "helnorske" sekter som Jehovas vitner og Smiths venner mm. virker like sære (ja for å være ærlig ofte særere) på meg som ulike religioner som har innvandret.

Et lignende forhold har jeg til høytider - et ikke-religiøst sådan. Nå har vi i et historisk perspektiv relativt få fridager i Vesten i dag. Går man noen hundreår tilbake var kalenderen full av hellige dager hvor bøndene måtte holde seg borte fra jordene, og hvor annet arbeidsfolk fikk fri.
 
Mitt forhold til landslaget - og for den del idrett generelt - har også endret seg. Fra en mild interesse i barndommen, til et par ungdommelige forsøk på å se på fotball på et litt mer seriøst nivå, til jeg i litt mer voksen alder rett og slett (uvisst hvorfor) ikke lenger klarte å bry meg så fryktelig mye om hvem som vant, og dermed forsvant det meste av spenningen fra hele idretten. Vel, vel - jeg trøster meg med at jeg er langt fra alene. Tre av fire nordmenn sier riktignok de er stolte når Norge gjør det bra i internasjonale sportskonkurranser, men et flertall synes på den andre siden det er for mye sport på TV - så der som ellers har nordmenn flest et tvisyn. Man er litt interessert, men liker ikke når det blir for mye.

Et siste moment som er med i TGAs oppramsing er "forsvaret". I likhet med et flertall av nordmenn (i betydning nord-menn) på min alder har jeg jo vært inne et år til førstegangstjeneste, og gått rundt i Nord-Norge i allslags vær. (Heldigvis fikk jeg etter hvert kjøre beltevogn.) I likhet med ganske mange av mine jamaldringer fant jeg året rimelig bortkastet (etter et år på universitetet var det litt som å komme tilbake i barnehagen (bare at det var "storungene" som bestemte)). Andre derimot fant det givende, mens et stort mindretall droppet hele greia og tok siviltjeneste - det var sikkert like greit. Andre igjen dimmiterte. Selv om førstegangstjenesten er en av svært få fellesnevnere jeg finner blant de fleste menn på min egen alder, er altså også her variasjonen rundt de opplevelsene den enkelte har hatt med forsvaret svært stor. Mellom generasjonene vil man nok finne vel så stor variasjon. (Det var f.eks. svært stor forskjell på førstegangstjenesten til meg og min morfar, selv om vi var utstasjonert på samme sted.)

Men kanskje var det ikke opplevelsen med, men synet på forsvaret, TGA mente? Vel - det er nok ikke usannsynlig at den noe primitive "support-our-tropps"-patriotismen er en ryggmargsrefleks i Frp, men det kan ikke ha unngått TGAs oppmerksomhet at folket er svært delt i forhold til de utenlandsoperasjonene som har fått stadig mer av forsvarets fokus de senere årene. De største demonstrasjonene etter krigen i Norge var i motstand mot George W. Bush´ krigseventyr på starten av dette århundret, og rundt halvparten av befolkningen har vært motstandere av norsk deltagelse i Afghanistan. Forsvaret var nok kanskje noe som samlet store deler av folket - den gang det var et forsvar og ikke et angrep, men NATO og atomvåpen har splittet folks forhold til forsvaret lenge. Nok et dårlig eksempel.

TGA er selvsagt avhengige av en ide om en entydig felles (og tilnærmet evig) norsk kultur, for å kunne spre xenofobe tanker. For uten en entydig norsk kultur, finnes det jo ingen entydig norsk kultur som er "truet". Dersom man har et blide av nosk kultur som et stort mangfold av til dels svært ulike kulturer som hele tiden er i gjensidig påvirkning, og som også hele tiden er i endring, blir det svært lite skummelt om det skulle komme inn ett og annet kulturelt drypp også utenfra i denne mengden.

Det jeg tror og håper de fleste nordmenn har felles, er et ønske om et samfunn som rommer forskjelliget, og at de ser verdien av uenighet. Et kulturet mangfold rett og slett, hvor det er helt greit å mene både det ene og det andre om både kongefamilen, kristendommen, flagget og pølse og brus, uten at du er noe mindre nordmann av den grunn. Det finnes tross alt viktigere ting her i verden. Der står dessverre på mange området TGA på motsatt side - ironisk nok sammen med de skumle konservative imamene de liker å skremme oss andre med.

Når man faktisk undersøker nordmenns holdninger ser de nemlig litt annerledes ut enn Frps enkle og skjematiske verdensbilde. HL-senterets undersøkelse rundt antisemittisme, viste at det var det svært israelvennlige Frps velgere som var mest antisemittiske. De mest israelkritiskepartiene - SV og Rødts velgere lå i motsatt del av skalaen, bare slått av Venstre og Krf hva angikk positive holdninger til Jøder. Ikke uventet var de som var skeptiske til muslimer og Rom-folk også de som var mest skeptiske til jøder. (Man skal selvsagt likevel ikke underslå at enkelte israelkritikere går i samme felle som sionistene og ikke klarer å skille mellom staten Israel og verdens jøder - mer om det her: http://venstresida.net/?q=node/1279 )
http://www.hlsenteret.no/forskning/jodisk-historie-og-antisemittisme/hol...

I motsetning av skremmebildet Frp forsøker å danne viser heldigvis integreringsbarometret som iMDI jevnlig gjennomfører at nordmenns holdninger til innvandrere sakte men sikkert bedres - og som vanlig at jo mer personlig kontakt du har hatt med innvandrere jo mer positiv er du. http://www.imdi.no/no/Nyheter/2012/Integreringsbarometeret-2012/