Dette er åpenbart en fortsettelse av serien "lær av historien", men det er også en fortsettelse av bloggposten om Trondheimsbesøket til aktivisten Shyam Shestra fra Nepal. Dagen etter møtet hadde vi en del fruktbare samtaler som gjorde at jeg fikk lyst til å skrive ned noen tanker, bl.a. om den såkalte "eurokommunismen", og forsøke å si noe om hva de gjorde riktig i etterkigstida, og kanskje også litt om hva de gjorde feil etter den kalde krigen.

Når Shyam først var i Norge, ville han gjerne se noen litt mer landlige omgivelser, så jeg tok like godt og inviterte ham med på en biltur rundt Byneset - som vel må være det mest rurale du kan få til på en bare få minutters biltur fra Trondheim. Etter å ha diskutert forholdet mellom by og bygd, landbruk og landbrukspolitikk i Norge og Nepal rakk vi også å snakke litt om venstresidas utfordringer.

Det er symptomatisk at partiene Unified Communist Party of Nepal (Maoist) og Communist Party of Nepal (Unified Marxist-Leninist) som begge bruker hammer og sigd i logoene sine til sammen får 2/3 av stemmene i frie valg i Nepal, mens vi må tilbake til det første valget etter krigen for at et parti med kommunist i navnet fikk et tosofret antall prosentpoeng i noe valg i Norge. De håpene folk har om demokrati, frihet, velferd og rettferdighet er nok ikke så forskjellige. Dette kan vanskelig bety noe annet enn at ordet “kommunist” og symboler som hammer og sigd betyr noe ganske annet i Norge og Nord-Europa enn de gjør i Asia.

Når nordmenn hører og ser slike ting tenker de først og fremst på Sovjetunionen, Stalin og undertrykking heller enn den visjonen av frihet som Marx framsatte. Dette er nok en ettervirkning av den kalde krigen. Selv om Sovjetunionen/østblokken og USA/vestblokken var bitre fiender hadde de felles interesser av å framstille det som om kommunisme=stalinisme. Sovjet-diktaturet hadde interesse av det for å kunne bruke en ideologi som faktisk var svært populær i mesteparten av verden til å rettferdiggjøre sitt undertrykkende styresett, og USA hadde stor interesse av det samme for å rettferdiggjøre sin egen brutale undertrykking av venstrekrefter både i USA, i Latin-Amerika og andre deler av verden. Særlig Europa har nok blitt fanget i denne kryssilden av propaganda, og de fleste vesteuropeiske land så i hele etterkrigstida en svekkelse av de partiene som kalte seg kommunistiske - med noen viktige unntak.

Den såkalte “Eurokommunismen” i arven fra Antonio Gramsci og med det Italienske, Franske og Spanske kommunistpartiene som sine fremste representanter klarte å bygge en bevegelse som stod på egne bein og ikke lente seg på Sovjetunionen på samme måte som mange av de mindre kommunistpartiene i Europa, blant annet i Norge, gjorde. I likhet med partiene i Nepal, tok de utgangspunkt i folkelig mobilisering i egne land, og bygde partiene dermed i mye større grad nedenfra og oppover. Disse var massepartier, med stor innflytelse.

I hele etterkrigstida fra 1945 til 1978 lå det franske kommunistpartiet på rundt eller godt over 20% i parlamentsvalgene. (Etterpå har de svekkest seg. I løpet av 80-tallet ble de et 10%-parti, og på 2000-tallet et 5%-parti. Denne tilbakegangen er tidsmessig frikoblet fra oppløsningen av østblokken, og har nok mye med PCFs politiske skvis i alliansen med PS under Mitterand, og senere Jospin, selv om man heller ikke skal avvise påvirkningen av internasjonale trender.)

I Italia var PCI (partiet Gramsci ledet i en periode i mellomkrigstida) det ledende partiet på venstresida i hele etterkrigstida. Fra 1946 til 1976 vokste partiet fra 18 til 34%, og fram til 1987 lå partiet fremdeles rundt 30%. Etter Sovjetunionens sammenbrudd valgte derimot PCI å omdanne seg til først det bredere PDS (Det demokratiske venstrepartiet), og deretteretter gjennom sammenslåinger til det sosialdemokratiske DS (Venstredemokratene), for å til slutt etter nok en sammenslåingsrunde i 2007 ende opp som PD (Det demokratiske partiet). Partiet er fortsatt det ledende på venstresida, men er nå et rent sosialdemokratisk parti. Medlemmer som var kritiske til dreiningen i sosialdemokratisk retning brøt ut og dannet Partito della Rifondazione Comunista (PRC) som hadde en viss suksess og lå mellom 5 og 10% i parlamentsvalg mellom 1994 og 2006, men som etter en del valgallianser med andre venstrepartier og intern strid de siste årene har falt helt ut av parlamentet.

Det spanske kommunistpartiet, (Partido Comunista de España, PCE) har en spesiell historie siden det selvsagt var forbudt under hele Franco-diktaturets tid. Det klarte likevel å vokse, og fra Santiago Carillo tok over som generalsekretær i 1960, slo også PCE inn på en eurokommunistisk kurs. Etter diktaturets fall i 1977 kunne PCE dukke opp fra under jorden med 200 000 medlemmer, og etablerte seg som det 3. største partiet med 9% av stemmene. Fra 1982 begynte de likevel å falle i valgene, og fram til i dag har de deretter samarbeidet med andre venstregrupperinger i valgfronten Izquierda Unida (IU). IU lå på 10% gjennom nittitallet, men har på 2000-tallet ligget rundt 5%.

Vi ser at endringene i oppslutning til de tre partiene i liten grad sammenfaller med oppløsningen av Sovjetunionen. Den sammenfaller derimot med interne stridigheter og linjeskifter, og det tvinger selvsagt fram spørsmålet om ikke Sovjetunionen i større grad var et indremedisinsk problem for partier som i stor grad hadde løsrevet seg fra påvirkningen fra SUKP på et tidspunkt før Sovjetunionen ble uhelbredelig diskreditert i folks øyne. Selv om det ut av restene av eurokommunismen er kommet en sterk intellektuell tradisjon og fremdeles partier og grupperinger å regne med i store og viktige land, tvinges man dermed til å spørre om ikke også denne tradisjonen kunne vært reddet og gått mer sømløst inn i verden etter den kalde krigen. Denne enkle kvantitative valganalysen kan tyde på det, men den har selvsagt sine begrensninger.

Lærdommen fra historien til eurokommunismen er kanskje vanskeligere å slå fast definitivt, men noen punkter kan pekes på. En base som et masseparti som baserer seg på deltakelsen og støtten til store deler av befolkningen i et land kombinert med en selvstendighet og avstand fra påtrykk fra det stalinistiske og stivnede Sovjet-systemet var viktige elementer i suksessen til partiene. Det er nok også å tro at det finnes et symbiotisk forhold mellom disse to suksessfaktorene. Størrelse og støtte fra massene lokalt gir ryggrad til å stå på egne bein, og avstandstagen til østblokkens stadig mer åpenbare manglende demokrati var nok nødvendig for å opprettholde den folkelige støtten og posisjonen som et masseparti. Dette var åpenbart områder hvor f.eks. det norske NKP og mange andre vestlige kommunistpartier feilet fullstendig.

En litt mer vågal påstand ligger rundt hva partiene gjorde galt på 90-tallet. Kunne det gjort seg med litt mer is i magen i den turbulente tiden etter Sovjetunionens oppløsning? Kunne PCI fremdeles vært et noenogtjue %-parti ved en rendyrking av de eurokommunistiske ideene uten omlegging til et sosialdemokratisk parti? Kunne PCF fremdeles vært et 20%-parti hadde de unnlatt å gå inn i regjering med sosialdemokratene i den perioden hvor de bedrev nyliberalisme? Kanskje. PCE har i hvert fall opplevd et mindre fall enn PCF, men partiet var også mindre i oppslutning i utgangspunktet.

For å knytte ringen tilbake til Nepal, har disse partiene uansett åpenbart det til felles med CPN(M) at de er et bredt masseparti, og ikke et eliteparti. Ord, symboler og merkelapper betyr ulike ting til ulike tider, og mange har en tendens til å rote seg bort ved å fokusere for mye på nettopp dette. Symboler og begreper betyr åpenbart helt ulike ting på ulike steder til ulike tider. Ordet “maoist” betyr noe helt annet for en nepaleser enn for den jevne nordmann. Det er praksisen som er viktig, og den peker igjen klart på at stalinisme, eliteparti og toppstyring er en lite farbar vei for et kommunistparti som vil lykkes i vår tid.

Tidligere innlegg i serien:
Lær av historien! del 1 - Sovjet&Co http://venstresida.net/?q=node/947
Lær av historien! del 2 – Et vitenskapsteoretisk mellomspill http://venstresida.net/?q=node/956
Lær av historien! del 3 - Farene ved manglende ideologi http://venstresida.net/?q=node/2525