Denne "Kent Reichborn-Kjennerud" skyter ikke bare langt over målet ved å blande samme partidiktatur med et sosialistisk demokrati uten en stat. Han forfalsker historien ved å tildele Karl Marx en politisk rolle han aldri hadde.
Det kritiske man kan si om Karl Marx var at han ikke hadde et bra uttrykk for perioden mellom kapitalismen og et klasselöst verdenssamfunn. Ifölge Marx var det en periode der majoriteten dikterte utviklinga. Han kalte det et demokratisk diktatur - "proletariatets diktatur" - som hadde en helt annen betydning enn det vi i dag forstår med "diktatur". Tross det er begrepet proletariatets diktatur ikke bra fordi det så lett kan bli missbrukt slik vi så under först Lenin og Trotsky, senere under Stalin, Mao, Castro og andre anti-kommunistiske regimer som ikke var noe annet enn totalitär statskapitalisme under et partidiktatur.
Marx tok også feil i analysen av staten. Han mente at oppgaven var å bygge en overgangsstat som skulle dö bort av seg selv. Det var mildt sagt naivt, men også politisk farlig til tross for at Marx nevner at det handler om en halv-stat. Ingen stat eller et maktapparat dör bort av seg sjöl. Det begår ikke selvmord hverken hurtig eller sakte. Statsapparatet motsetter seg en slik utvikling fordi dens strukturer kommer å tape på det ved at apparatets kvinner og menn miste sin makt over andre og dermed også sine privilegier.
Marx' artikkel Paris-Kommunen er imidlertid et slagtre både mot "Reichborn-Kjenneruds" falske påstander som knytter Marx til politikken til det fascistiske Hamas og det like fascistisk Iran under Khomeini/Ahmadinjad - så vel som et slagtre mot leninister, trotskister, stalinister, maoister, castroister og dagens tilhengere av Hugo Chavez som hyller partidiktaturet på Kuba som verdens störste "demokrati". I Paris-Kommunen snakker nemlig Marx om folkeforsamling er av og for vanlige mennesker.
Bolsjevismens og senere stalinismen og maoismen har ingenting å gjöre med kampen for en klasselös verden. Internasjonale, demokratiske og revolusjonäre sosialister kjemper for at staten skal erstattes med et arbeider- og folksamfunn - med rådsmakt, dvs med et horisontelt system der menneskene sjöl bestemmer over sin hverdag og ikke et apparat utenfor deres sfär. Under sosialismen, i et rådssystem, ligger ikke makta i staten, et Parti og statskapitalistiske monopoler. Alle tidligere kapitalistiske bedrifter styres i fellesskap av alle ansatte med en rammeplan med muligheter for lokale initiativ. De som vil opprette et kooperativ, et kollektiv eller en egen bedrift kommer å få gjöre det. Men kapitalistisk utsugning der de mange arbeider for de få ved å selge arbeidskraften - det systemet er avskaffet til fordel for ökonomisk rådsdemokrati. Politiske representanter under sosialismen har heller ingen privilegier, kun gjennomsnittsinntekta i befolkningen. Under kapitalismen er det motsatte forhold som gjelder med en politisk elite som er millionärer og multi-millionärer med näre kontakter til bedrifter og statsapparatet.
De som vil lese om kapitalismens historie skal lese om hvordan stat og kapital for noen hundre år tilbake stöttet slaveriet i bestrebelsene på å erobre Amerika og skaffe billige råvarer fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. Slaveriet eksisterte i Vest-verden fram til bare 150 år tilbake i en tid da kapitalistiske handelskompanier herjet planeten med plyndringstokter og etnisk rensing. I mange kapitalistiske utviklingsland er slaveriet ennå ikke utryddet og nå snakker vi om året 2010. Under hele denne perioden har kapitalismen i varierende grad brukt rasisme som en metode for å splitte befolkninga.
Videre bör man lese om "demokratienes" barbari i koloniene i Asia, Afrika og Latin-Amerika som kostet livet på titalls millioner mennesker. Deretter fulgte en lang periode med de kapitalistiske "demokratienes" hensynslöse eksploatering, represjoner og krig i koloniene. Det er derfra som kapitalismen utviklet sine rasistiske tradisjoner. De rettferdiggjorde nemlig diktaturene i koloniene med at menneskene var "primitive" og måtte ledes med en fast og autoritär hand. Denne gifta finnes ennå i alle kapitalistiske nasjonalstater.
Historien om förste kapitalistiske verdenskrig er en historie om hvordan borgerskapets fraksjoner kjemper for den reaksjonäre "retten" å eksploatere "sine" arbeidere. Det drepte 16 millioner og skadet 21 millioner mennesker under 1914-1918.
Bare dette er til nå tilstrekkelig for å forstå kapitalismens barbariske natur.
Andre kapitalistiske verdenskrig drepte mellom 50 og 70 millioner mennesker, de fleste i Kina og landet med det missvisende navnet Sovjetunionen. Antall skadede under denne krigen var vel 40 millioner.
Og hva med alle millioner som ble drept i kapitalistiske krig etter andre verdenskrigen? Bare i Vietnam ble 1,5 millioner drept og 2 millioner skadet. Under militärdiktaturenes tid i Latin Amerika ble flere hundre tusen torturert til döds eller bare skutt. I mange militärdiktatur var massakrer som drepte flere hunder tusen ikke uvanlig. Indonesia 1965-1966 er et typisk skrekk-eksempel der minst en halv million ble massakrert takket väre borgerskapet i landet som var alliert med USA og Vest-maktene.
Om vi legger til andre krig i regi av "demokratiene" og stötte til deres politistater og militärdiktatur blir det ytterligere millioner döde sjeler. I Congo i perioden 1998-2004 ble 3.9 millioner drept og 5,.4 millioner fram til 1998-2008. Da har vi ikke tatt i betraktning alle som ble drept under "demokratienes" diktator Mobutu Sese Seko som herjet fra 1965-1997 takket väre stötte fra det kapitalistiske Frankrike.
Eller okkupasjonen av Irak som minst har kostet livet på flere hundre tusen mennesker, kanskje så mange som nesten 1 million på grunn av direkte militäre aksjoner eller indirekte på grunn av mangel på medisiner og andre sosiale missforhold.
*
De kapitalistiske dukketeater-"demokratiene" har aldri nölt å avskaffe folkets demokratiske rettigheter om det har beveget seg i retning av å avskaffe statens og kapitalens monopol på makta. Hitler og Nazi-partiet ble löftet til makta av rike finansinteresser. Kapitalismens egne institusjoner i Tyskland slapp Hitler fram som Rikskansler. Etter Riksdagsbrannen 27 februar 1933 stemte de borgerlige partiene for Nazi-partiets krav på unntakstilstand med fengsling av opposisjonelle og avskaffelse av de demokratiske rettighetene. Både det reformistiske og det stalinistiske partiet var impotente å reagere på utviklinga. Skrekk-kabinettet rullet videre til det som ble andre verdenskrig.
*
Kapitalisme betyr arbeidslöshet, rasisme, krig, okkupasjoner, ökonomisk utsugning og et system som er til for å berike de få på bekostning av mange. I utviklingsland der det ikke er krig og en pågående grufull represjon i regi av "demokratienes" allierte er det en grotesk fattigdom, ekstrem hög arbeidslöshet, urent vatten, elendige sanitäre forhold, tropiske sydommer og en overklasse som regjerer med våpen fra sine kapitalistiske allierte.
Framfor alt handler det om å sette skrekk i befolkninga om den våger å utfordre systemet.
*
Det samme kan vi si om bolsjevismen vel et halvt år etter Oktober-revolusjonen trumfet gjennom at de ansatte bare skulle få 1/3 av makta i bedriftenes styrer. Partiets representanter i statsinstitusjonene og et byråkratisert fagforeningsapparat fikk 2/3 i styrene. Deretter ble frie valg til sovjetene avskaffet. Iblant ble det satt inn cheka-tropper, innenrikstropper, for å opplöse streiker, demonstrasjoner og kritiske sovjeter. I mars 1921 kom et vendepunkt uten noen retrett i historien da Kronstadt-sovjeten utenfor Petrograd ble knust etter at den hadde reist kravet om frie valg til sovjetene. Seierherrene var parti- og statseliten som hadde makta over merverdiene akkurat som det private borgerskapet.
I Kina og andre totalitäre statskapitalistiske partistater var det samme sak: partidiktatur akkurat i "demokratienes" allierte i de fleste utviklingsland med drap på millioner mennesker.
Denne "Kent Reichborn-Kjennerud" skyter ikke bare langt over målet ved å blande samme partidiktatur med et sosialistisk demokrati uten en stat. Han forfalsker historien ved å tildele Karl Marx en politisk rolle han aldri hadde.
Det kritiske man kan si om Karl Marx var at han ikke hadde et bra uttrykk for perioden mellom kapitalismen og et klasselöst verdenssamfunn. Ifölge Marx var det en periode der majoriteten dikterte utviklinga. Han kalte det et demokratisk diktatur - "proletariatets diktatur" - som hadde en helt annen betydning enn det vi i dag forstår med "diktatur". Tross det er begrepet proletariatets diktatur ikke bra fordi det så lett kan bli missbrukt slik vi så under först Lenin og Trotsky, senere under Stalin, Mao, Castro og andre anti-kommunistiske regimer som ikke var noe annet enn totalitär statskapitalisme under et partidiktatur.
Marx tok også feil i analysen av staten. Han mente at oppgaven var å bygge en overgangsstat som skulle dö bort av seg selv. Det var mildt sagt naivt, men også politisk farlig til tross for at Marx nevner at det handler om en halv-stat. Ingen stat eller et maktapparat dör bort av seg sjöl. Det begår ikke selvmord hverken hurtig eller sakte. Statsapparatet motsetter seg en slik utvikling fordi dens strukturer kommer å tape på det ved at apparatets kvinner og menn miste sin makt over andre og dermed også sine privilegier.
Marx' artikkel Paris-Kommunen er imidlertid et slagtre både mot "Reichborn-Kjenneruds" falske påstander som knytter Marx til politikken til det fascistiske Hamas og det like fascistisk Iran under Khomeini/Ahmadinjad - så vel som et slagtre mot leninister, trotskister, stalinister, maoister, castroister og dagens tilhengere av Hugo Chavez som hyller partidiktaturet på Kuba som verdens störste "demokrati". I Paris-Kommunen snakker nemlig Marx om folkeforsamling er av og for vanlige mennesker.
Bolsjevismens og senere stalinismen og maoismen har ingenting å gjöre med kampen for en klasselös verden. Internasjonale, demokratiske og revolusjonäre sosialister kjemper for at staten skal erstattes med et arbeider- og folksamfunn - med rådsmakt, dvs med et horisontelt system der menneskene sjöl bestemmer over sin hverdag og ikke et apparat utenfor deres sfär. Under sosialismen, i et rådssystem, ligger ikke makta i staten, et Parti og statskapitalistiske monopoler. Alle tidligere kapitalistiske bedrifter styres i fellesskap av alle ansatte med en rammeplan med muligheter for lokale initiativ. De som vil opprette et kooperativ, et kollektiv eller en egen bedrift kommer å få gjöre det. Men kapitalistisk utsugning der de mange arbeider for de få ved å selge arbeidskraften - det systemet er avskaffet til fordel for ökonomisk rådsdemokrati. Politiske representanter under sosialismen har heller ingen privilegier, kun gjennomsnittsinntekta i befolkningen. Under kapitalismen er det motsatte forhold som gjelder med en politisk elite som er millionärer og multi-millionärer med näre kontakter til bedrifter og statsapparatet.
http://www.bevegelsen.no/forumet/index.php3?bn=bevegelsen_aentforum
*
De som vil lese om kapitalismens historie skal lese om hvordan stat og kapital for noen hundre år tilbake stöttet slaveriet i bestrebelsene på å erobre Amerika og skaffe billige råvarer fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. Slaveriet eksisterte i Vest-verden fram til bare 150 år tilbake i en tid da kapitalistiske handelskompanier herjet planeten med plyndringstokter og etnisk rensing. I mange kapitalistiske utviklingsland er slaveriet ennå ikke utryddet og nå snakker vi om året 2010. Under hele denne perioden har kapitalismen i varierende grad brukt rasisme som en metode for å splitte befolkninga.
Videre bör man lese om "demokratienes" barbari i koloniene i Asia, Afrika og Latin-Amerika som kostet livet på titalls millioner mennesker. Deretter fulgte en lang periode med de kapitalistiske "demokratienes" hensynslöse eksploatering, represjoner og krig i koloniene. Det er derfra som kapitalismen utviklet sine rasistiske tradisjoner. De rettferdiggjorde nemlig diktaturene i koloniene med at menneskene var "primitive" og måtte ledes med en fast og autoritär hand. Denne gifta finnes ennå i alle kapitalistiske nasjonalstater.
Historien om förste kapitalistiske verdenskrig er en historie om hvordan borgerskapets fraksjoner kjemper for den reaksjonäre "retten" å eksploatere "sine" arbeidere. Det drepte 16 millioner og skadet 21 millioner mennesker under 1914-1918.
Bare dette er til nå tilstrekkelig for å forstå kapitalismens barbariske natur.
Andre kapitalistiske verdenskrig drepte mellom 50 og 70 millioner mennesker, de fleste i Kina og landet med det missvisende navnet Sovjetunionen. Antall skadede under denne krigen var vel 40 millioner.
Og hva med alle millioner som ble drept i kapitalistiske krig etter andre verdenskrigen? Bare i Vietnam ble 1,5 millioner drept og 2 millioner skadet. Under militärdiktaturenes tid i Latin Amerika ble flere hundre tusen torturert til döds eller bare skutt. I mange militärdiktatur var massakrer som drepte flere hunder tusen ikke uvanlig. Indonesia 1965-1966 er et typisk skrekk-eksempel der minst en halv million ble massakrert takket väre borgerskapet i landet som var alliert med USA og Vest-maktene.
Om vi legger til andre krig i regi av "demokratiene" og stötte til deres politistater og militärdiktatur blir det ytterligere millioner döde sjeler. I Congo i perioden 1998-2004 ble 3.9 millioner drept og 5,.4 millioner fram til 1998-2008. Da har vi ikke tatt i betraktning alle som ble drept under "demokratienes" diktator Mobutu Sese Seko som herjet fra 1965-1997 takket väre stötte fra det kapitalistiske Frankrike.
Eller okkupasjonen av Irak som minst har kostet livet på flere hundre tusen mennesker, kanskje så mange som nesten 1 million på grunn av direkte militäre aksjoner eller indirekte på grunn av mangel på medisiner og andre sosiale missforhold.
*
De kapitalistiske dukketeater-"demokratiene" har aldri nölt å avskaffe folkets demokratiske rettigheter om det har beveget seg i retning av å avskaffe statens og kapitalens monopol på makta. Hitler og Nazi-partiet ble löftet til makta av rike finansinteresser. Kapitalismens egne institusjoner i Tyskland slapp Hitler fram som Rikskansler. Etter Riksdagsbrannen 27 februar 1933 stemte de borgerlige partiene for Nazi-partiets krav på unntakstilstand med fengsling av opposisjonelle og avskaffelse av de demokratiske rettighetene. Både det reformistiske og det stalinistiske partiet var impotente å reagere på utviklinga. Skrekk-kabinettet rullet videre til det som ble andre verdenskrig.
*
Kapitalisme betyr arbeidslöshet, rasisme, krig, okkupasjoner, ökonomisk utsugning og et system som er til for å berike de få på bekostning av mange. I utviklingsland der det ikke er krig og en pågående grufull represjon i regi av "demokratienes" allierte er det en grotesk fattigdom, ekstrem hög arbeidslöshet, urent vatten, elendige sanitäre forhold, tropiske sydommer og en overklasse som regjerer med våpen fra sine kapitalistiske allierte.
Framfor alt handler det om å sette skrekk i befolkninga om den våger å utfordre systemet.
*
Det samme kan vi si om bolsjevismen vel et halvt år etter Oktober-revolusjonen trumfet gjennom at de ansatte bare skulle få 1/3 av makta i bedriftenes styrer. Partiets representanter i statsinstitusjonene og et byråkratisert fagforeningsapparat fikk 2/3 i styrene. Deretter ble frie valg til sovjetene avskaffet. Iblant ble det satt inn cheka-tropper, innenrikstropper, for å opplöse streiker, demonstrasjoner og kritiske sovjeter. I mars 1921 kom et vendepunkt uten noen retrett i historien da Kronstadt-sovjeten utenfor Petrograd ble knust etter at den hadde reist kravet om frie valg til sovjetene. Seierherrene var parti- og statseliten som hadde makta over merverdiene akkurat som det private borgerskapet.
Les mere her:
- http://libcom.org/library/the-bolsheviks-and-workers-control-solidarity-...
I Kina og andre totalitäre statskapitalistiske partistater var det samme sak: partidiktatur akkurat i "demokratienes" allierte i de fleste utviklingsland med drap på millioner mennesker.
*
Björn-Olav Kvidal,
Stockholm