På Nasjonal opplæringskonferanses 3. dag har det vært mye snakk om fagopplæringen. Mange snakker om problemet med formidling, og om hvordan mange faller fra i overgangen fra opplæring på skole til en lærlingeplass på en bedrift. Her har vi et problem. Som jeg har skrevet tidligere starter problemene mye tidligere, og har bl.a. mye med sosial skiller å gjøre. Norge er et klassesamfunn, og skillene har økt de siste 20 årene. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke må forsøke å gjøre noe for de elevene som sliter litt med å komme inn i en lærlingeplass her og nå.

I politikerdebatten under Nasjonal opplæringskonferanse 2010 dukket den gamle debatten om karakterer opp igjen. Høyre og Frp ivrer etter å få karakterer lengre ned i skolen, og mener dette vil ha en positiv effekt på å øke læringstrykket. Venstresiden mener det som kjent ikke. Hvem har rett?

Som kjent jobber jeg etter credo som "Å fortelle sannheten er revolusjonært" og "Du må ikke prate tull, du må undersøke", så spørsmålet blir som så ofte ellers: hva sier så forskningen?

Jeg fortsetter livebloggingen fra Nasjonal Opplæringskonferanse 2010. Nå om rekruttering av lærere.

I debatten om norsk skole er det mange som snakker om viktigheten av å gjøre læreryrket mer attraktivt slik at de flinkeste fagfolkene vil begynne å jobbe i skolen. Det kan det jo være noe i. Problemet er bare at "status" behandles som noe som er løsrevet fra konkrete fakta rundt lærernes arbeidssituasjon. Av og til får til og med lærerne skylden for yrkets lave status når de gjør allmennheten oppmerksom på problematiske sider ved lærernes arbeidshverdag.

Jeg liveblogger fra Nasjonal Opplæringskonferanse i Trondheim. Her en hofteskuddskommentar til Kristin Halvorsens innledning.

Innledningen handler mye om denne meldinga: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/pressesenter/pressemeldinger/2009/ut...

I likhet med virkestoffene i homøopatiske preparater, virker det som debatten i Adresseavisen nå er i ferd med å tynnes ut til intet. Det er kanskje greit nok, hadde det ikke vært for at det har drypper inn noen innlegg mot meg, samtidig som jeg har slitt med å få svar på trykk. Kan det være noen fra alternativmiljøet som har sommerjobb i Adresseavisens debattredaksjon?

For mange som, som meg, vokste opp under den kalde krigen, er frykten for atombomben noe som det lukter litt gammelt av. Jeg tenker 80-tall, Andropov, Reagan og filmen «Wargames» med Matthew Broderick fra 1983. (Den har brent seg fast i og med at traileren til filmen var fast inventar på halvparten av alle leiefilmer på 80-tallet.)

En slik oppfatning er nok dessverre litt optimistisk. Stadig flere land har atomvåpen. Pakistan og India, uforutsigbare Nord-Korea – Israel har som kjent brakt atombomben inn i Midt-Østen, noe som selvsagt gjør at Iran kanskje helst ville hatt sin egen for å opprettholde den velkjente «terrorbalansen».

Boligbobler, som har vært sentrale elementer i den økonomiske krisa i mange land, har vi opplevd også i Norge. Mange klager over økte priser på mat, eller bensin, men mens vi bruker mye mindre andel av inntekten vår på dette i Norge enn i andre europeiske land forholder det seg omvendt med boliger.

Kortversjonen av denne teksten stod på trykk som kronikk i Adresseavisen 21/7 2010. Faksimile under:

Etter å ha opparbeidet meg en tegneseriesamling som, selv om den sikkert ikke er av landets aller største, likevel er av en størrelse som overskrider hva flertallet av befolkningen nok ser på som normalt, føler jeg det er min oppgave å rettlede framtidens antikvariat-trålere litt når det gjelder hva de kan lete etter.

Jeg har tidligere i serien ATIUKM (Anbefalte tegneserier for den intellektuelle unge kvinne og mann) anbefalt mange kjente serier, og min Tegneserie-kanon presenterte det aller ypperste av det ypperste. I denne serien (hvor jeg beskjemmet innrømmer å ha stjålet navnet fra nynorskversjonen av en Disney-albumserie), vil jeg forsøke å grave opp de ukjente skattene - blant annet vil jeg kikke litt på hvor man innimellom kan finne gull gjemt blant seriesjangere som i hovedsak er kjent for ganske så forutsigbar og kjedelig gråstein (amerikanske superserier), og peke på hvor man finner disse i norske utgivelser.

Første serie ut er Grønne Lykt og Grønne Pil i 1970-tallsversjonen skrevet av Denny O'Neil og tegnet av Neal Adams og Dick Giordano. Grønne Lykt var favorittsuperhelten min da jeg var liten. Det var nok mest på grunn av den grønne drakta som vekte assosiasjoner til både åker og eng og de grønne John Deere-traktorene jeg vokste opp med, men det er nok ikke grunnen til at jeg trekker fram denne serien i dag. Da er nok heller Grønne Pil grunnen. Grønne Pil var finansfyrste om dagen og en moderne Robin Hood om kvelden, med masse fancy gadgets gjennom ymse trick-piler. Den åpenbare motsetningen mellom rollen som finansfyrste og Robin Hood ble litt mindre da selskapet hans gikk konk og formuen forsvant.

På Fylkestinget på Ørland 21-22/6 2010 fremmet jeg et svært moderat forslag som en reaksjon på Israels gjentatte overgrep gjennom en interpellasjon. Forslaget var en okkupantboikott - en boikott av varer produsert i israelske bosettinger på folkerettsstridig okkupert palestinsk land.