For mange som, som meg, vokste opp under den kalde krigen, er frykten for atombomben noe som det lukter litt gammelt av. Jeg tenker 80-tall, Andropov, Reagan og filmen «Wargames» med Matthew Broderick fra 1983. (Den har brent seg fast i og med at traileren til filmen var fast inventar på halvparten av alle leiefilmer på 80-tallet.)

En slik oppfatning er nok dessverre litt optimistisk. Stadig flere land har atomvåpen. Pakistan og India, uforutsigbare Nord-Korea – Israel har som kjent brakt atombomben inn i Midt-Østen, noe som selvsagt gjør at Iran kanskje helst ville hatt sin egen for å opprettholde den velkjente «terrorbalansen».

Fidel Castro dukket plutselig opp i verdens søkelys igjen, sprekere enn på flere år, og benyttet anledningen nettopp til å ta opp faren for atomkrig mellom Israel og Iran og Nord- og Sør-Korea.

Reiulf Steen overrasket nok også mange da han lot atomtrusselen være en sentral del av 1. mai-talen han holdt i Trondheim i 2009. Vi burde kanskje lytte litt til de gamle politikerne?

En av de mest utbredte kald-krig-mytene er at terrorbalansen virker. Når alle kan utslette hverandre, vil ingen starte krig. Dette er en rimelig naiv tanke. En ting er de gangene man i etterkant har dokumentert hvor nære på det var. En annen er at USA/NATO faktisk hadde en doktrine hvor de åpnet opp for en «begrenset atomkrig». Hvordan de mente å skulle kontrollere at den ble begrenset kan man vel i ettertid bare riste litt skremt på hodet av. Til sist står vi igjen med at det trengs faktisk bare en gal mann (eller en gruppe gale menn) for å starte ragnarok.

At George W. Bush satt med knappen i 8 år er like skummelt å tenke på som at Reagan gjorde det. På den andre siden av teppet var vel Bresjnev heller ikke en person som uten videre inngav tillit. (Da har jeg mer sans for forgjengeren Krustsjov, som faktisk hadde planer for å demokratisere Sovjetunionen og dra avstaliniseringen mye lenger enn det han rakk før posisjonen hans ble svekket. Digresjon.)

En annen myte er den om den rettferdige og berettigede bruken av atomvåpen, eksemplifisert ved at de – den ene gangen de er brukt i krig – da USA slapp to bomber over Hiroshima og Nagasaki, bidro til å avslutte 2. verdenskrig og presse Japan til å kapitulere. Selv om mange liv gikk tapt, ble også mange reddet, har gjennomgangstonen vært i en del kretser.

Nå driver også denne historien på å slå sprekker. Sverre Lodgaard, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), sier til Vårt Land at «det er mer sannsynlig at krigserklæringen fra Sovjet ved midnatt 8. august gjorde utslaget».

Nyere amerikansk forskning har vist at det var først da Sovjet erklærte krig, at den japanske ledelsen kalte sammen til krisemøte for å vurdere å kapitulere. Det vil kunne bety at blodbadene i Hiroshima og Nagasaki var unødvendige. Kanskje var det vel så mye for å demonstrere makt overfor Sovjetunionen som for å avslutte 2. verdenskrig at USA brutalt utslettet de to japanske byene.

Atomvåpenene har en trist historie, og det ser ikke ut som den er over ennå. Hovedansvaret for dette ligger på stormaktene. Overfor andre land som forsøker å skaffe seg atomvåpen har de en svært selektiv holdning. Iran og Nord-Korea blir satt under enormt press, mens Israel ikke mottar annet enn stadig flere millioner i militær støtte, og India og Pakistan får gå fri. I tillegg så er ikke de store atommaktene i nærheten av å oppfylle sin del av ikkespredningsvatalen – nemlig å kvitte seg med sine egne våpen. Vi kan gå en dyster framtid i møte. Det er for tidlig å henvise atomfaren til fortida.