En slags aggregering av to blogginnlegg, resulterte i dette innlegget i Avisa Sør-Trøndelag 18/1 2011

De stemmeløse
Maria Amelie har det siste året gitt en stemme til de stemmløse og et ansikt til de ansiktsløse.

I de siste tiårene har det blitt kjørt en stadig tøffere kampanje mot innvandrere og asylsøkere. Disse menneskene har opp gjennom årene fått skylda for alt fra kriminalitet til høye strømpriser og bak ligger den infernalske gruppetenkingen hvor vi deler mennesker inn i kategorier hvor vi kan definere et "oss" og et "dem".

For første (og muligens siste, hvem vet?) gang brukte jeg i dag powerpoint på en fysikkforelesning. Mest fordi det var så mye pratestoff - historien om atomfysikk fram tom. Rutherford (men ikke Bohr - kvantefysikken får vente til neste forelesning). Men altså - siden slidsa lå der, kan jeg jo likegodt dele de ut til den store verden - så værsågod:

Vi har en umenneskelig måte å behandle en stor del flykninger og asylsøkere her i Norge. Som jeg skrev i forrige tekst er det mulig til en viss grad å få støtte til det, all den tid man lukkes med å snakke om disse menneskene som en stor uformelig “gruppe” som ofte omtales i samme åndedrag som kriminelle, terrorister etc.

Den store nyhetssaken i dag er at Maria Amelie, som kjent ble pågrepet av politiet i natt etter et foredrag på Nansenskolen på Lillehammer og kjørt rett til mottaket på Gardermoen.

Amelies samboer Eivind Trædal er naturlig nok opprørt og skriver i en kommentar om pågripelsen: "Som en forbryter var hun satt i lenker av ikke mindre enn åtte politimenn, for åpen gate i Lillehammer. Tre timer etter å ha fått avslag på asylsøknaden sin, stadig uten begrunnelse. Hun ble straks kjørt mot Gardermoen, der ventemottaket ligger helt ved enden av rullebanen. Nacht undt nebel."

Mandag og tirsdag denne uken var jeg på det sagnomsuste Trøndelagsmøtet. Personlig syntes jeg foredragene var litt vel preget av festtaler fulle med floskler og folk fra ulike bedrifter og organisasjoner som stort sett brukte sin tilmålte tid til å skryte av arbeidet til de samme bedriftene/organisasjonene.

På oppfordring fra LO-Aktuelt tok min fagforeningskollega og jeg og skrev om Klassekampenkronikken litt for å tilpasse den et fagforeningsblad, og den står nå på trykk i siste nummer av LO-Aktuelt: http://www.frifagbevegelse.no/meninger/article5451456.ece

Den største forskjellen fra tidligere utgaver er oppfordringen til LO i de siste par avsnittene om å ta kampen for forskningsfrihet på alvor.

Nå rundt nyttår har en samlet norsk presse videreformidlet propaganda fra staten på en måte som nok ville kunne fått både Berlusconi, Lukasjenko og Hu Jintao til å hoppe av glede.

Den siste tidens demonstrasjoner og aksjoner har løftet den gamle klassikeren - rovdyrdebatten - fram i lyset igjen. Det som gjør meg litt trist er at den er såpass karikert og spisset at man verken oppnår noe ny kunnskap av å følge den, eller at de ulike aktørene får bedre innsikt i, og forståelse av den andres posisjoner. Jeg har derfor lyst til å legge noen litt harde fakta på bordet, slik at debatten kan foregå til en viss grad med et felles utgangspunkt.

Gernika er det baskiske navnet på det som i Norge kanskje er best kjent som Guernica, byen som ble terrorbombet av Franco under den spanske borgerkrigen - noe Picasso foreviget i hans kanskje best kjente bilde. Byen er også arnestedet for et initiativ for en fredlig løsning på den baskiske konflikten, det såkalte Gernika-initiativet.

I was just skimming through the book “Watchmen and philosophy” (Mark D. White, William Irwin) where Christopher Robichaud touches in on the subject in the title of this short essay.

If you are not familiar with the character, and thus do not quite get the subject, I suggest you go read the graphic novel.

It is obvious that Dr. Manhattan has problems with his emotional attachment to humans, and there of course can be multiple reasons for this. As he is a fictional character, we must also take into account that Alan Moore - a great artist he may be - may not have foreseen absolutely all possible aspects of extrapolating the characteristics of his characters into the philosophical realm.