Den siste tidens demonstrasjoner og aksjoner har løftet den gamle klassikeren - rovdyrdebatten - fram i lyset igjen. Det som gjør meg litt trist er at den er såpass karikert og spisset at man verken oppnår noe ny kunnskap av å følge den, eller at de ulike aktørene får bedre innsikt i, og forståelse av den andres posisjoner. Jeg har derfor lyst til å legge noen litt harde fakta på bordet, slik at debatten kan foregå til en viss grad med et felles utgangspunkt.

1. Hvorfor skal vi ha rovdyr?
Mange rovdyrtilhengere ser på dette som et merkelig spørsmål, og mener svaret sier seg selv, men det gjør det jo ikke. Mennesket er jo også bare et dyr, og de fleste andre dyr som hadde hatt mulighet til å utkonkurrere og utrydde en annen art som de opplevde kom i konflikt med ens egne interesser hadde gjort det uten å tenke seg om to ganger. (Nå har jo også en del dyrearter noe begrensete kognitive evner, det må det være lov å si uten å bli beskyldt for å være art-istisk.) Slik har mennesket også tenkt i uminnelige tider, og det at man har et grunnsyn på rovdyr som noe annet enn skadedyr som bør utryddes er vel et rimelig nytt fenomen.

Men nå har det altså seg slik at svært mange mennesker mener at liv - også liv som ikke er menneskeliv - har en egenverdi. I tillegg kommer selvsagt spørsmålet om biodiversitet inn - å opprettholde en høy biodiversitet har for mangeogså en egenverdi. Nå kan man sikkert innvende at dette er en ovenfra-og-ned-holdning fra rike vestlige byfolk som selv liker den romantiske tanken på villdyr i skogen, uten å selv trenge å ha noe med de å gjøre, og det er det sikkert for enkelte. (Mange argumenter er emosjonelt heller enn rasjonelt baserte i denne debatten, men det gjelder ikke bare den ene siden, og det gjelder også mange andre debatter og sider ved menneskers liv (de fleste?)). Men all den tid man skal snakke om noe så grunnleggende som “egenverdi” og hva som har det og ikke, er det ikke sikkert at liv og biodiversitet er det verste utgangspunktet.

Det er i hvert fall svært mange som mener det. En meningsmåling TNS Gallup har utført i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning (NINA) viser (kanskje noe overraskende) at to av tre som bor i rovdyrutsatte områder mener dagens bestandsmål for ulv er akseptabelt eller bør økes, for de som ikke bor i slike områder er tallet hele 85%.

De som er motstandere av rovdyr kan selvsagt være uenige i disse betraktningene, men de er faktisk nødt til å forholde seg til dem. Når støtten til rovdyr er såpass stor som den er, legger den noen rammer rundt det vi litt kronglete kan kalle løsningsrommet for rovdyrproblematikken.

Men det er selvsagt ikke bare rovdyrmotstanderne som trenger å realitetsorientere seg. Samtidig som det er stor støtte til å opprettholde rovdyrstammer i Norge, er det en tilsvarende sterk støtte til å opprettholde norsk matproduksjon. 72 % ønsker å styrke norsk matproduksjon.

2. Hva krever norsk matproduksjon av rammebetingelser?
Mange rovdyrtilhengere har en dårlig forståense for realitetene i norsk matproduksjon. Stadig vekk hører jeg påstander om at man må gjete sauene “for det gjorde man jo før i tiden”, evt. gjerde inn store områder etc. - Fellesnevneren er at bøndene får ansvaret for å løse problemet, og det framstilles ikke som noe større problem å gjøre nettopp det. Stemmer det med virkeligheten?

Det første vi må slå fast er kanskje at vi faktisk trenger økt norsk matproduksjon. Vi har de siste årene hatt ei global matkrise. Alternativet til å produsere mer mat sjøl, er å kjøpe maten ut av munnen til verdens mindre bemidlede. Å anse det som en etisk OK løsning, krever en hjerne som er det vi kan kalle i ytterkanten av det mulighetsrommet vi har for menneskelige holdninger.

En kompliserende faktor i så måte er at mye av det vi regner som “norsk” matproduksjon i dag, er basert på importert kraftfor, og slik sett ikke er så veldig norsk. Vi kunne like godt importert den ferdige maten dersom det er matkrisa som bekymrer oss. Dersom vi skal få en reelt økt norsk matproduksjon må vi dermed basere den i større grad på de ressursene som finnes her hjemme. Det betyr i praksis økt bruk av utmarksbeite - og der kommer selvsagt konflikten med rovdyrene inn.

Men kan ikke bøndene ta vare på dyra sine da, og gjete dem? Dersom man kommer med slike fromme ønsker kjenner man den økonomiske virkeligheten i norsk landbruk svært dårlig. I 2008 hadde gårdbrukerne i gjennomsnitt 147 000 kroner i næringsinntekt fra jordbruk. Det er selvsagt og åpenbart mye mindre enn en norsk gjennomsnittslønn på ca 350 000 kroner. Nå har selvsagt mange av disse bøndene annet arbeid i tillegg, men det er i en viss grad også en dyd av nødvendighet fordi gårder som tidligere ga økonomisk grunnlag for en familie, nå ikke gjør det for en enkeltperson en gang.

I en slik virkelighet er det fullstendig illusorisk tanke at bønder skal ha mulighet til å betale for gjetere eller andre dyre og/eller arbeidskrevende løsninger for å motvirke rovdyrtap. Skulle man gjort det måtte man opprette en ny underklasse av lavtlønnede gjetere her til lands, men det er vel verken sosialt eller etisk forsvarlig. (Slik sett er det jo positivt at Bondelaget og Fellesforbundet er blitt enige om ny tariffavtale som bl.a. sikrer minstelønnssatser i bransjen.)

3. Hva er så løsninga?
Som jeg ser det finnes det ingen enkel løsning. Man må akseptere at det faktisk finnes ulike viktige hensyn som står i en konflikt med hverandre, og som ikke kan løses ved et knips med fingrene. Dersom man kan få en offentlig debatt hvor debattanter både fra rovdyrforkjemperne og motstanderne kan ta innover seg dette som er utgangspunkt, har vi i det minste kommet et stykke på vei.

Løst blir nok problemstillingen aldri, men jeg kan forsøke å peke på noen viktige momenter som jeg mener peker framover.

- Behold gode erstatningsordninger for rovdyrtap. Dette er som jeg ser det et absolutt minimum. Når storsamfunnet vil ha rovdyr, må storsamfunnet også ta de økonomiske belastningene med det. Dette løser selvsagt ikke de grunnleggende problemene. Mange bønder legger opp selv om det økonomisk går rundt, fordi de ikke orker å se på de ihelrevne sauelikene, men med erstatningsordninger vil de i det minste ikke være tvunget til å gjøre det.
- Øk lønnsomheten i landbruket. Med en bedre økonomi vil det etter hvert kanskje være økonomisk mulig å sette i verk en del avdempende tiltak.
- Tenk geografi og naturvern. Vi får stadig mindre uberørt natur i Norge. Bare med større fokus på å bevare villmarksområder kombinert med hurtig uttak av rovdyr som tar for seg av husdyr eller kommer inn i bebodde områder vil vi kunne bevare en levedyktig rovdyrstamme samtidig som rovdyrene er folkeskye.
- Tenkt nytt. Forsk. Hvem vet - kanskje kommer det en lur teknisk løsning etter hvert som holder ulven unna sauene. I tillegg trenger vi mer kunnskap om hvor stor rovdyrstammen faktisk er (det krangles det mye om).

Det er generelt et problem i offentlig debatt at det synses mye og at følelsene rår (se f.eks. hvor mye oppmerksomhet søte truede pattedyr får i forhold til ymse truede kryp som ser mer ekle ut). Med en mer avdempet og kunnskapsbasert debatt, skal du se at alt går så meget bedre etter hvert.

Mer om rovdyr: http://venstresida.net/?q=node/914