I det siste har jeg igjen kostet på meg å forsøke å motgå noe av det islamhatet som finnes på nett. Delvis kanskje i en eller annen naiv ide om samfunnsansvar, og at forsøksvis rasjonell og saklig debatt faktisk kan virke, men etter hvert kanskje også som et aldri så lite sosiologisk eksperiment.
Tidligere har jeg ofte trodd at islamkritikere i stor grad var en spesiell og mer irrasjonell avart av enkelte mer generelle religionskritikere som f.eks. nylig avdøde Christopher Hitchens. Vi snakker da om beinharde ateister som selv om de kanskje er noe uvitenskapelige i sin opptatthet av religionen som roten til alt ondt, og hvor enkelte har hatt en tendens til å gi islam en enda mindre fordelaktig behandling enn andre religioner, har holdt seg innenfor rammene for rasjonell debatt. Selv om noen av de mer ekstreme selvsagt ramler utenom disse rammene, har jeg opplevd at dette uansett var idealet, og at de forholder seg til faktakunnskap når de får det servert, selv om bortforklaringer ofte kan ligge rundt hjørnet.


Som nevnt i en 



