Jeg leste nylig Ida Jacksons "Morfar, Hitler og jeg". Dette er ingen bokanmeldelse, så jeg skal ikke bruke lang tid på å omtale selve boken annet enn å si at tempoet jeg fikk lest den i, selv midt i en travel hverdag, tyder på at den både var god, og ikke spesielt tunglest.

Innholdsmessig er den en blanding av biografi, selvbiografi, psykologi, idehistorie og ymse annet skrevet i en lett essayistisk og kanskje tidvis journalistisk stil, der vi delvis også får følge forfatteren gjennom utforskningen av problemstillingene boka handler om (litt som Jon Michelet i "Havets velde", om du vil...). Nå har jeg fulgt Jacksons skriverier over mange år, i hovedsak på nett, og vet både at hun skriver godt, og at hun kan være svært personlig (selv om vi får anta at hun også gjør en del strategiske valg rundt hva hun velger å være personlig om, er disse grensene på et helt annet sted enn mine, for å si det sånn). En liten frykt før jeg leste boka, var derfor at det til tider skulle bli litt vel intimt, og kanskje kleint, for en som er såpass proper og reservert som undertegnede. Det gikk heldigvis veldig bra.

Det jeg tenkte å skrive litt om var dette med hva er det som gjør mennesker til massemordere (og lignende)? Hva er det som skaper det mange i dagligtalen ofte tenker på som ondskap? Personlig har jeg alltid hatt liten tro på ondskap. Det er stort sett bare i Hollywoodfilmer at skurkene ser på seg selv som onde. I de fleste tilfeller tror mennesker som gjør grusomme (eller i og for seg mindre grusomme, men uetiske) ting, at de gjør det rette. Vi må f.eks. regne med at den jevne IS-kriger, eller nazist for den del, som er Jacksons hovedtema, ser på seg selv som god.

I sommer satte Frps justispolitiske talsmann Ulf Leirstein ned en "rettssikkerhetsgruppe" dominert av barnevernshatere og konspirasjonsteoretikere. Etter at TV2 i går presenterte et knippe relativt ekstreme uttalelser fra noen av gruppas medlemmer, valgte Leirstein omsider å legge ned gruppa, direkte under intervjuet.

TV2: http://www.tv2.no/2014/10/18/nyheter/norsk-politikk/frp/solberg-regjerin...
Sak på venstresida.net fra juni: http://venstresida.net/?q=node/3619

Et statsbudsjett kan være et vanskelig dokument å lese. Selve hoveddokumentet er såpass overordnet på statistikknivå, og preget av gladnyheter på tekstnivå, at de reelle konskevensene av budsjettet på et område kan være vanskelige å se.

Derfor må vi gå ned på de enkelte områdene for å finne ut noe vettugt. For eksempel på høyere utdanning. Her finner vi en oversikt på http://www.regjeringen.no/upload/KD/Vedlegg/Statsbudsjettet/Orientering_...

Kunnskapsdepartementet har som kjent kommet med kraftige signaler om færre institusjoner innen høyere utdanning. Jeg skulle egentlig vært på møte med departementet i Molde 18.9 om framtidig struktur i Midt-Norge. Dessverre ble jeg, som mange andre, sittende fast på en flyplass pga. tåke. Strukturdebatten bør likevel ikke forsvinne i tåkela, og det er enkelte prinsipielle problemer med departementets utgangspunkt.

Institusjonsstørrelse er en av mange elementer som har betydning for hvordan universiteter og høgskoler skjøtter sitt brede samfunnsoppdrag. Det må med i diskusjonen, men dersom det blir hele diskusjonen, kan man risikere å kaste mange babyer ut med badevannet. For distriktshøgskoler - å utdanne kvalifisert arbeidskraft til sitt lokale næringsliv. For de større universitetene - å utdanne de kandidatene vi har et stort behov for noen få av.

Begrunnelsene for institusjonsendringer er i stor grad faglig kvalitet. Løsningene er derimot institusjonelle. Enhver ser verden fra sitt ståsted. Det er ikke rart om Departementet, og kanskje også ledelsene på institusjonene tenker organisatorisk. Er det mulig at det
faglige - som vi ansatte på institusjonene jobber med, og som er det det hele handler om her: utdanning, forskning og utvikling - blir litt neglisjert i diskusjonene?

Som de fleste har har fått med seg, ga jeg ut ei lita bok her tidligere i år. - En liten pamflett er det vel riktigere å si. Jeg har oppdatert sida som er dedikert til boka med de presseoppslag, innlegg foredrag etc. som har vært. Jeg synes likevel tiden nå er inne for en liten oppdatering hvor jeg kan ta for meg litt av det som har skjedd.

Om man skal unngå å skape mer problemer enn nødvendig i internasjonal politikk, er det helt grunnleggende at man må forstå hvordan "den andre" tenker. I retorikken rundt krisa i Ukraina, har det i Russland, men også i Vesten sevet inn en svært skummel svart/hvit-tenking, som bærer lite positivt med seg.

I de siste årene har det med jevne mellomrom vært fokus på netthat. Nå sist gjennom at Hadia Tajik har tatt et svært tydelig oppgjør med hvordan Frp’s Ulf Leirstein (Ja, han med “Rettssikkerhetsgruppa” du vet - en ulykke kommer sjelden alene) har støttet opp om ulike typer høyreekstrem hets, både direkte mot henne og mer generelt.

Jeg er som kjent ingen venn av landets høyreekstreme, for å si det mildt. Jeg har gått i strupen på deres konspirasjonsteorier og deres feilaktige selvbilde ved mange anledninger. Jeg har selvsagt også fått mange mer og mindre velfunderte betraktninger på nett rundt min person i den sammenheng, både fra ytre høyre, men også fra andre slags konspirasjonsteoretikere og fra alternativbransjen.

I dag var jeg invitert som politiker for å møte streikende lærere i parken bak Rådhuset i Trondheim. Jeg ble også bedt om å si noen ord, sikkert siden flere har fått med meg at jeg har engasjert meg en smule i streiken og saken.

Feilaktige framstillinger av vitenskap, er noe av det jeg ved siden av politikken bruker mest tid på. Innimellom smelter de to temaene sammen.

Fylkesmøtet i KS-Sør-Trøndelag vedtok tirsdag en uttalelse som blant annet sier "Fylkesmøtet i KS Sør-Trøndelag har tidligere advart KS sentralt mot å skape fronter mot lærerorganisasjonene om lærernes arbeidstidsbestemmelser. Imidlertid viser det seg at det er nettopp det som har blitt resultatet av forhandlingene."