Jeg leste nylig Ida Jacksons "Morfar, Hitler og jeg". Dette er ingen bokanmeldelse, så jeg skal ikke bruke lang tid på å omtale selve boken annet enn å si at tempoet jeg fikk lest den i, selv midt i en travel hverdag, tyder på at den både var god, og ikke spesielt tunglest.

Innholdsmessig er den en blanding av biografi, selvbiografi, psykologi, idehistorie og ymse annet skrevet i en lett essayistisk og kanskje tidvis journalistisk stil, der vi delvis også får følge forfatteren gjennom utforskningen av problemstillingene boka handler om (litt som Jon Michelet i "Havets velde", om du vil...). Nå har jeg fulgt Jacksons skriverier over mange år, i hovedsak på nett, og vet både at hun skriver godt, og at hun kan være svært personlig (selv om vi får anta at hun også gjør en del strategiske valg rundt hva hun velger å være personlig om, er disse grensene på et helt annet sted enn mine, for å si det sånn). En liten frykt før jeg leste boka, var derfor at det til tider skulle bli litt vel intimt, og kanskje kleint, for en som er såpass proper og reservert som undertegnede. Det gikk heldigvis veldig bra.

Det jeg tenkte å skrive litt om var dette med hva er det som gjør mennesker til massemordere (og lignende)? Hva er det som skaper det mange i dagligtalen ofte tenker på som ondskap? Personlig har jeg alltid hatt liten tro på ondskap. Det er stort sett bare i Hollywoodfilmer at skurkene ser på seg selv som onde. I de fleste tilfeller tror mennesker som gjør grusomme (eller i og for seg mindre grusomme, men uetiske) ting, at de gjør det rette. Vi må f.eks. regne med at den jevne IS-kriger, eller nazist for den del, som er Jacksons hovedtema, ser på seg selv som god.

Det finnes flere innganger til å forstå ekstremisme. En er den Hannah Arendt gjorde kjent i "Ondskapens banalitet" - det var ikke noe oppsiktsvekkende ved nazistene. Tesen går på at under bestemte omstendigheter vil de fleste, eller i det minste svært mange av oss, kunne begå grusomme handlinger. Dette synet har spredt seg via en lang rekke senere eksperimenter som til dels også er blitt bredt popularisert. Mange skoleelever (og kanskje de aller fleste lærere i aktuelle fag), vil nikke gjenkjennende til Stanley Milgrams eksperimenter (som Jackson nevner og kritiserer), til "The Stanford Prison experiment", The Wave, "Brown eyes, blue eyes", etc.

Alle sammen designet til å skape omstendigheter som får vanlige mennesker til å gjøre grusomme ting. Jackson er som sagt kritisk. Jeg har de senere årene også fått med meg at flere har betvilt entydigheten i Milgrams eksperimenter. Jeg har dessverre bare fått tid til å lese dags- og ukepresseversjonen av kritikken, f.eks. av Bjørn Vassnes i Klassekampen 2/10 som via Alexander Haslam og Stephen Reicher (New Scientist, 13/9), anklager Milgram for en viss publication bias. Frank Meyer kritiserte på sin side Arendts syn på Eichmann i Morgenbladet 24.09.2004 via Irmtrud Wojak som viser at han nok ikke var så "normal" likevel.

Jeg er åpen for at bildet av saueflokkmenneskene som følger hverandre ut i galskapen bør nyanseres. Det er neppe ett enkelt psykologisk element, eller en enkelt samfunnsstruktur som skaper ekstremisme. I likhet med de fleste komplekse fenomener er det nok et sammensatt bilde. Jeg tror likevel Jackson gjør det litt for enkelt for seg når hun ensidig kritiserer Milgram-eksperimentet og lydighet til autoriteter, for å fremme sin kanskje mer individorienterte forklaring rundt en totalitær tro og hang til konspirasjonstenkning. Det er absolutt elementer som må med i en forklaring, men "masseforklaringen", om vi kan kalle den det, er mer kompleks enn som så. Når Jackson skriver at "Milgram lager et scenario der du volder skade på en person du ikke ser eller vet hvem er. Jødene som SS tvang til å grave sine egne massegraver i Ukraina, var verken ukjente eller usynlige", er dette et relevant poeng overfor Milgram, men ikke så mange andre. Om hun ville gjøre det litt vanskeligere for seg selv, kunne hun gått løs på Christopher Brownings bok om "Reservepolitibataljon 101", som handler om nettopp helt vanlige tyske reservepolitimenn som ble innkalt til, og tok del i, nettopp de jødeutryddelsene på Østfronten Jackson skriver en del om. Det kunne blitt en mer spennende og nyansert debatt enn den hun ender opp med.

Når det er sagt er jeg sikkert minst 95% enig med Jackson, og det er kanskje urimelig å kreve en mer nyansert behandling av disse problemstillingene i ei bok som tross alt bruker begrenset plass på disse diskusjonene. Men dette var som sagt heller ikke en bokanmeldelse.

Jackson bruker som sagt en del plass på seg selv, og det hun nå opplever som en relativt ytterliggående ungdom, hvor hun blandet kristendom og konspirasjonsteorier med engasjement i de mer ekstreme mindretallsmiljøene i daværende RU/AKP. (Disse er vel nå i hovedsak oppløst og har delvis havnet i det kriminelle forbundet Tjen Folket eller andre sektgrupper, eller har også, som Jackson, skiftet kurs og funnet nytt politisk fotfeste i eller utenfor partiet.)

Nå har jeg et helt annet utgangspunkt både hva gjelder oppvekst og bakgrunn. Selv om jeg også trodde på mye rart i ti-tolvårsalderen, skjedde det en gradvis glidning over til skeptisisme i løpet av ungdomsskolen og videregående. Det var vel den naturvitenskapelige utdanningen som hadde noe av skylda. Jeg kommer vel også fra et av de mer sekulære stedene i landet. Engasjementet for rasjonalitet og vitenskap kom slik sett før det politiske engasjementet mitt. Selv om vi en periode altså var medlemmer av samme parti, kom vi til det på helt ulike stadier av livet, og nok også av helt ulike grunner. Jeg har aldri vært medlem av RU (men var passivt medlem av Senterungdommen under EU-kampen på 90-tallet), og startet mitt aktive engasjement gjennom Attac og interesse for økonomi og internasjonale handelssystemer først på 2000-tallet, hvorpå jeg med det som politisk bakgrunn meldte meg inn i daværende RV.

Jeg er enig med Jackson i at det kan være fruktbart å se på ideologiske årsaker til grove menneskerettighetsbrudd. Når hun beskriver sin egen maoistiske ideverden fra når hun var 18 år med at “det finnes ett svar”, som det ikke skal stilles spørsmålstegn ved, er hun svært nær det jeg bruker et lite kapittel på i den politiske pamfletten “Sosialisme på Norsk”, og som jeg kaller ideologisk skråsikkerhet. Et kort sitat:

“Vi må altså fri oss fra det som måtte være igjen av historisk determinisme og «økonomisme» (her brukt gramsciansk om troen på at bestemte økonomiske forutsetninger mer eller mindre automatisk skaper bestemte samfunnsforhold). Og vi må kvitte oss med den ideologiske skråsikkerheten som har preget deler av marxismen. Hvis man er sikker på sin kunnskap, og at resultatet vil bli et nærmest religiøst «frihetens rike», kan man nemlig rettferdiggjøre mye djevelskap. Og det gjorde man dessverre.”

Maoismen som Jackson sier litt om har alltid framstått fjern for meg. Det er ikke bare innholdet, men også noe med språket som gjennomsyrer den - det bakenforliggende verdenssynet som kanskje (og dette er ikke noe jeg har studert, så ta det med forbehold) skyldes at jeg som europeer har et utgangspunkt som gjør tekster med utgangspunkt i en asiatisk kultur litt vanskeligere å trenge inn i. Selv om jeg kan gi Jon Bingen, som i en (ellers Lenin-positiv) pamflett fra 70-tallet omtalte Lenins samlede verker som “40 bind med utskjelling”, rett i det, er det mulig for meg å relatere meg til, og være uenig (eller enig) med gamle russiske marxister på en annen måte. Maoismen har for meg alltid hatt et litt religiøst skjær over seg, noe jeg synes jeg kjenner igjen i det korte sitatet Jackson gjengir også. Det ser slik sett kanskje ikke rart om det fenget Jackson bedre enn meg.

Ideologisk skråsikkerhet er forøvrig ikke noe som rammer en bestemt fløy av politikken. I den politiske mainstreamen har innslag av dette i amerikansk utenrikspolitikk over mange tiår f.eks. bidratt til det kaoset vi ser bl.a. i Midt-Østen nå, men det blir et sidespor her.

Jackson har altså rett i at sterk individuell ideologisk rettroenhet kan føre en på ville veier. Samtidig bør man ikke kaste det kollektive perspektivet i søpla. Nazister og fascister hadde masseoppslutning i flere land. Programmet deres var ikke skjult. Hitlers drømmer, som utlagt i “Min Kamp”, var klare for alle som ville lese. Jackson kan likevel ha rett i at denne “mainstreamekstremismen” var av et annet kaliber enn det man fant blant de overbeviste nazistene i SS, men for meg blir igjen “Reservepolitibataljon 101" stående igjen som et uløst mysterium. Jeg tror nok dessverre at Milgram i en del tilfeller kan ha mer rett enn det Jackson åpner for, i hvert fall om man utvider strukturene som presser fram konformitet fra en ensidig autoritetstro, selv om heller ikke Milgram kan forklare alt.

Et annet moment som bør anføres er jo også følgende: Hva skal vi tenke om de få som står imot når et overveldende flertall enten bidrar til, eller stilltiende aksepterer overgrep? Kan det også være at noen av disse er grepet av en sterk overbevisning om at noen abstrakte prinsipper - kanskje noe i retning av det vi i dag tenker på som menneskerettigheter - var viktigere enn alt annet. At disse rettighetene er ukrenkelige og ikke oppe til diskusjon?

Hva med de som på bakgrunn av disse eller lignende overbevisninger også kom til at det var moralsk riktig å gå til voldelig kamp mot nazistene, selv om man satte uskyldige liv i fare? Dette er folk vi i dag hyller, med rette mener jeg. Men det gjør jo at vi må stille det vanskelige spørsmålet: Er det de samme menneskelige egenskapene som gjør at enkelte blir massemordere, som igjen gjør at andre kjemper mot dem? Jeg tror kanskje det, og da må vi utvide diskusjonen om inderlighet, til også å handle om innholdet i det man tror på, og i hvilken grad det har noe for seg. (Og det bruker Jackson for ordens skyld mye plass på.)

Det er tross alt verre, tenker jeg, å være en ensporet overbevist nazist, enn å være en ensporet overbevist antinazist. Og det handler om selve innholdet i nazismen. For å avsløre det, trengs kritisk tenkning selvsagt, men dessverre har vel historien vist at også ellers kritiske og reflekterte tenkere kan rote seg inn i de mest absurde standpunkter. Så noen kvikk-fiks mot ideologisk galskap på individnivå får vi nok aldri.