Om man skal unngå å skape mer problemer enn nødvendig i internasjonal politikk, er det helt grunnleggende at man må forstå hvordan "den andre" tenker. I retorikken rundt krisa i Ukraina, har det i Russland, men også i Vesten sevet inn en svært skummel svart/hvit-tenking, som bærer lite positivt med seg.

For å parafrasere Henry Kissinger: Land har ikke venner og fiender - bare interesser. Det er lite rom for begreper som “snill” og “slem” i internasjonal politikk. Land har interesser. Noen ganger har de motstridende interesser. Det kan få uheldige konsekvenser. Særlig når ulike stormakter har motstridende interesser og et mindre land kommer i skvis mellom dem. Det er delvis dette vi har sett i Ukraina, men for å forstå russisk Ukrainapolitikk, må man kjenne til landets historie, og selvoppfattelse.

Siden Stalin har russisk politikk i stor grad handlet om russisk nasjonalisme, samt behovet for en "cordon sanitaire" mot Europa (noe Stalin fikk aksept for fra vesten i Jalta-avtalen). Putins delvise reetablering av Stalin handler lite om Stalin selv, men mye om nettopp bruken av russisk nasjonalisme for å vinne oppslutning. Noe som må sies å ha vært ekstremt vellykket.

Det kaotiske oppløsningstiåret på 90-tallet var et historisk unntak - Et unntak som ingen russere ønsker seg tilbake til pga. økonomisk kaos etter sjokkliberalisering med påfølgende fattigdom og problemer som satte landet mange tiår tilbake i utvikling.

Putin har på godt og vondt reetablert Russland som stormakt, dog en god del mindre enn Sovjet. Han har ingen sjanse i en åpen konflikt med NATO - det vet han godt. Land som allerede er under "vestlig inflytelssesfære", kan dermed føle seg rimelig trygge for Putin. Det kan også land som sitter stille og holder kjeft. Russland aksepterer nok status quo i dagens situasjon. Det er de nødt til.

Putin har likevel åpenbart stormaktsambisjoner. Han jobber med å etablere en “Eurasisk union”, hvor Russland vil være helt førende. Fram til den nåværende krisen begynte å utvikle seg, ønsket Putin også Ukraina inn i denne, noe som over tid nok ville gitt Putin mer kontroll over landet. Det løpet er nå helt klart kjørt.

Om Putin som sagt aksepterer at land er “nøytrale”, aksepterer han likevel ikke at land som har vært russiskvennlige, eller nøytrale begynner å knytte formaliserte bånd til EU eller NATO. Det så vi i Georgia, og det ser vi i Ukraina. For oss i Vesten ser dette ut som en maktsyk og gal mann, som vil grabbe til seg stadig mer land fra uavhengige stater. For mange russere ser det derimot ut som om vestlige stormakter tar stadig mer av det som har vært russisk innflytelsessfære, og nå er i ferd med å omringe og beleire landet.

Dermed får Putin stor støtte internt i Russland for sin hardline-politikk i en slik situasjon. Dette vet selvsagt vestlige politikere svært godt, og derfor er det også et svært farlig spill de har spilt opp mot Ukraina.

Dersom vi ønsker fred, hadde den kloke linjen dermed vært nettopp å legge seg på en status quo-linje. Ikke gjøre nye framstøt mot Russlands naboland, men heller ikke akseptere at Russland gjør det.

Ukraina burde dermed verken gått inn i EU, NATO eller i Putins “Eurasiske Union". Ukraina har hatt store problemer med korrupsjon og vanstyre. "Heltene" fra oransjerevolusjonen ble sparket ut igjen ved første valgmulighet, og det hadde neppe gått bedre med nylig avsatte Janukovitsj om han hadde fått sitte til neste valg. Ingenting så langt har tydet på at Ukrainere ikke har hatt muligheten til å kaste sine ledere ved valgurnene, det burde de vel fortsatt med til de hadde klart å finne noen politikere som ikke var kleptokrater.

Det Putin ville etter krisen utviklet seg, var nok først og fremst en regionalisering av Ukraina. Det uttrykte han da også ganske tydelig. Med en slik løsning kunne han ha full kontroll over østdelene av landet, samt innflytelse over hele Ukraina. Annektering av det østlige Ukraina vil derimot innebære å gi slipp på all innflytelse over Vest-Ukraina. Med annekteringen av Krim, har Putin på tross av dette allerede gått langt, men flåtebasen ble antageligvis anslått som for viktig til å risikere, og Krims historie gjorde det mindre politisk kostbart internasjonalt å annektere Krim enn det vil gjøre å annektere andre deler av Ukraina.

I dagens situasjon er det lite annet å gjøre enn å håpe på at våpenhvilen holder. Putin vil nok helst unngå en åpen invasjon, men han kan heller ikke akseptere at opprørerne taper, slik de holdt på å gjøre før de høyst sannsynlig fikk kraftig russisk støtte nylig. Putin føler seg nok i en liten klemme nå, og vil sikkert spille ut "regionaliserings"-kortet sitt igjen om ting får roet seg litt. Spørsmålet blir om det er mulig å få til noen permanent løsning som både Putin, de pro-russiske opprørerne (som framstår galere enn Putin) samt de ukrainske nasjonalistene (som er like gale) kan akseptere.

Det nærmeste vi har vært noen løsning i den tiden konflikten hadde gått, var vel den avtalen som ble framforhandlet i februar. Den gikk ut på at Janukovitsj skulle sitt fram til et framskyndet nyvalg, samt at presidentembetet mistet en del fullmakter. Samtidig skulle det etableres en overgangsregjering. Den ville vært et greit utgangspunkt, med potensiale for å holde landet samlet, men det toget er jo som kjent gått for lengst.

Om man kan lage en avtale med en viss grad av selvstyre i øst og en regjering på nasjonalt plan som representerer alle deler av landet, kan man kanskje fortsatt finne en løsning, men det forutsetter at verken Putin eller NATO nå trekker hardere i Ukraina for å få det under sin geopolitiske kontroll.