I recently acquired “A Great & Terrible World”, Derek Boothmans selection of Gramsci’s pre-prison letters (1908-1926), published by Lawrence and Wishart (it seems they are picking up the Gramsci-pace having in recent years been surpassed by Columbia University Press’ publication of Buttigieg’s edition of the complete Prison Notebooks, and the two-volume “Letters from Prison”).

Although this book dumping in my mailbox did disrupt my reading of a collection of franco-belgian bande dessinée’s under the heading “’Tempo’” (these things are rare publications in Norwegian these days), containing both Jean Graton’s ’Michel Vaillant and Charlier and Hubinons ’Barbe-Rouge, I have at the time of writing this not read the whole volume.

It is probably not a book I will read cover to cover anyhow, but rather jump back and forth in according to the subject that most interests me at the time. Anyhow - the matter at hand concerns the last two letters in the volume. And it is perhaps an attempt to partially answer the age-old questions “Was Gramsci a Leninist” and “What is a Leninist, anyway?”

Discussions in this area often center around quotes by Gramsci in this and that setting, and I have seen Gramsci presented as both a Trotskyist and a Stalinist. I have here avoided the difficult “Leninist” term, and I will briefly explain why.

After Stalin won the power-struggle, first with Trotsky, later also with Zinovjev and Kamenjev, he put himself in a position to define what was “Leninist” and what was not in the international communist movement. From before his death Lenin was the Marxist with the decidedly highest ideological authority in current questions where Marx could not be evoked. To counter Stalin, it was therefore necessary also for those opposing him, to present their ideas as Lenin’s. After Stalin’s death, Lenin was still the only authority that could overshadow him, and Lenin was thus used also by later Soviet anti-Stalinists from Khrushchev to Gorbachev.

Gunn Elisabeth Myhren, Samfunnsviterne, kommer Akademikerne til forsvar 10.1. mot det hun karakteriserer som mitt "voldsomme angrep". I mitt innlegg 8.1 ba jeg Akademiker-medlemmer ikke ta det som et angrep, men som en "vennligsinnet oppfordring om å ta en oppvask" internt. Myhrens svar tyder dessverre ikke på at det kommer til å skje.

Myhren forsvarer Akademikernes ønske om å åpne opp for flere kortvarige midlertidige ansettelser gjennom at Samfunnsviterne skal være en “nytenkende partner” som kan bidra til “fleksibilitet i arbeidslivet” slik at vi kan endre arbeidstidsbestemmelsene “i takt med samfunnsutviklingen”. NTL er motstander av å åpne for mer bruk av midlertidighet enten det kommer fra den blåblå regjeringa eller en fagforening. For NTL handler ikke politikk om å tilpasse seg en “samfunnsutvikling” som oppstår på magisk vis. Politikk handler tvert i mot om å påvirke og styre utviklingen av samfunnet. De fleste tillitsvalgte ønsker å styre samfunnet i en retning som gir folk bedre jobbsikkerhet, ikke mindre.

Samfunnsviternes “nytenking” er ikke spesielt nye i de hele tatt. Det er gamle ideer. Vi har hatt en tid med dårligere beskyttelse mot midlertidighet og ubekvem arbeidstid. Vi gikk videre. Det var en grunn til det. Regulert arbeidstid, helgefri og fast jobber er en selvfølge for mange i dag. At Høyre og Frp vil ha oss tilbake overrasker ingen, men det er trist at de får følge av en fagforening.

I lys av strukturendringene som departementet har satt i gang innen høyere utdanning, ligger det kanskje an til en større omkalfatring av utdanningsinstitusjonene i landet.

I Trondheim diskuteres fusjon mellom HiST og NTNU, og kanskje også høgskolene i Gjøvik, Ålesund og Narvik. Hovedbegrunnelsen har vært å få større fagmiljø (formidlet gjennom moteordet «robuste»). Med de geografiske avstandene vi snakker om i en «satelittmodell» som nå debatteres blir det vanskelig å si at fagmiljøene blir mer «robuste» i noen konkret betydning av ordet. (Jeg kan for eksempel ikke hoppe inn og undervise på ingeniørutdanningen i Narvik på kort varsel ved sykdom.) Faglig samarbeid betinger på den andre siden ikke organisasjonsmessig sammenslåing. Slikt samarbeid oppstår gjerne i fagmiljøene, uavhengig av institusjonstilknytning.

Det er også noen faglige farer ved en sammenslåing. Vi har i dag en bredde i sektoren - både når det gjelder utdanning/pedagogikk, samarbeid med arbeidslivet og forskning, som man kan risikere å miste ved en fusjon, hvis ikke bevisstheten rundt verdien av denne bredden er svært stor.

Studenter er ulike, og dersom vi skal ha en høyere utdanning som kan ta opp i seg den fortsatt økende andelen av ungdomskullene som tar høyere utdanning, er det viktig at studiene også er ulike - ikke bare i fag, men også i pedagogisk tilnærming. Vi trenger både universitetenes tradisjonelt mer teoretiske innretning, og den mer praksis- og profesjonsnære innretningen man har hatt på høgskolene. På samme måte har høgskolene kontakter mot andre deler av arbeidslivet enn universitetene, basert på sine profesjonsutdanninger, og driver en praksisnær forskning som er tett på arbeidslivet. Dette bidrar også til et mangfold det er svært viktig å bevare dersom vi skal være rustet for framtida.

Både i kommunesektoren og i høyere utdanning er det i offentligheten presentert en retorikk som går på at "samme hva som er problemet - løsningen er sammenslåing".

I dag er jeg intervjuet i Klassekampen om regjeringens SAKS-prosess (se faksimile), og debatten om et mulig "stor-NTNU". Jeg forsøker der å påpeke det man kan risikere å miste ved slike reformer - mangfoldet i sektoren som er tilpasset ulike studentgrupper, lokalt arbeidsliv og profesjonsrettet forskning.

Jeg fant det i dagens Klassekampen på tide å faktisk si høyt og klart det mange tillitsvalgte i LO, Unio og YS rundt omkring har snakket om internt i mange år. - Akademikernes arbiedstakerfiendtlige politikk.

Under kan du lese innlegget fra Klassekampen i faksimile, en litt lengre uredigert tekst, i tekstformat, samt en tidligere versjon fra Høgskoleavisa i faksimile nederst.

Mot store protester fra fagbevegelsen forsøker Arbeidsminister Robert Eriksson nå å gjøre det enklere for arbeidsgivere å ansette folk i midlertidige stillinger.

Fagbevegelsen har som kjent varslet generalstreik mot regjeringens forslag. I sine høringsuttalelser har både Arbeidstilsynet og Statens arbeidsmiljøinstitutt advart mot forslagene. Arbeidstilsynet påpekte for eksempel at internasjonal forskning «gir tilstrekkelig grunnlag for å kunne si at økt antall midlertidige ansatte vil kunne innebære en økt helserisiko». I tillegg har også Økokrim, Kripos, og NAV advart om at midlertidige ansettelser gjør det vanskeligere å avdekke arbeidslivskriminalitet.

Jeg vil at Sør-Trøndelag Fylkeskommune slår så ettertrykkelig fast at en slik liberalisering av midlertidighet som regjeringa foreslår, overhodet ikke er aktuelt for oss i vår arbeidsgiverpolitikk. Det er et signal om at vi ønsker å være en seriøs arbeidsgiver som ikke gambler med våre ansattes helse og velferd.

Påstandene om at økt adgang til midlertidighet får flere i jobb mangler dokumentasjon. Det kommer tydelig fram når man gjennomgår tilgjengelig forskning på feltet. OECDs gjennomgang i OECD Employment outlook 2014 gjør f.eks. dette, og avviser påstanden. Effekten er tvert imot at antall faste stillinger går ned.

Sverigedemokratene er i søkelyset etter å ha klart å skape regjeringskrise i Sverige. Etter at de borgerlige partiene nektet å gå i dialog med regjeringen rundt budsjettet tvang de statsministeren til å skrive ut nyvalg.

En del nordmenn (i hvert fall på høyresiden) kritiserer svenskene for å ikke ville samarbeide med Sverigedemokratene. Her i Norge sitter jo Fremskrittspartiet i regjering. Er det så ille med folk som er litt innvandringskritiske, da?

Jeg skrev et par korte kommentarer om bitre EU-tilhengere på asosiale medier over helga. Hvorfor ikke lime de sammen til en kort bloggpost? Nei - det har jeg ikke noe godt svar på, så her følger:

Noe av det minst flatterende i disse "20 år siden vi sa nei til EU-tider", er de sure og selvrettferdige kommentarene til den håndfullen av bitre ja-folk som enda ikke har skiftet syn. (Hei, Hanne Skartveit.) EØS avtalen er deres tveeggete sverd som brukes både som forklaring på hvorfor det tross alt ikke ble den økonomiske ruinen på Norge som Ja-sida predikerte for 20 år sida. Samtidig brukes det som argument for at "vi er EU-medlemmer bare uten innflytelse" (Forøvrig det motsatte av det de samme folka sa før EØS-avtalen ble inngått.)

Jeg oppdaget plutselig at jeg var side 9-gutt i Aftenpoften i dag. (Se faksimile.)

Nettsak: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/135-partilag-star-i-far...