Etter min kronikk om hvordan KS sprer svært vridd informasjon til landets lokalpolitikere, fikk jeg et (lite selvkritisk) svar fra KS.

For å få presset inn mitt svar igjen til normal spaltestørrelse, måtte jeg selvsagt skamskjære førsteutkastet litt, men det trenger jeg jo ikke å gjøre her på nett. For å lese avisinnlegget, klikk på faksimilen. Under følger en litt mer utfyllende tekst.

Bratt læringskurve for KS

Kommunikasjonsdirektør i KS, Jørn Ivar Baade, svarer 20.8 på min kritikk av KS ensidige og uryddige framstilling av den pågående konflikten i sin kommunikasjon til landets lokalpolitikere.

Hans innlegg har tittelen “Vi sprer fakta”. Hans problem er selvsagt at det ikke er noen som har påstått noe annet. Som kommunikasjonsdirektør vet Baade godt at man kan gi en svært skjev framstilling av en sak uten å bedrive løgn, gjennom å velge strategisk hvilken informasjon man videreformidler, og hvilken man forbigår i taushet. Det er en strategi KS, som jeg påpekte i min kronikk 16.8, har utnyttet på grensen til det parodiske i sine eposter til lokalpolitikere.

Dette gjør de bl.a. ved å fortie lærerorganisasjonene SL, NL og MFO, men bruke plass på skryt KS har fått fra Tekna som organiserer svært få lærere, og Skolelederforbundet (som ikke overraskende vil være fornøyde med at skoleledere får mer makt over lærernes arbeidstid).

Men dette helt sentrale poenget i min kritikk, forbigår Baade (strategisk nok) i taushet.

Som fylkestingsrepresentant og representant til KS fylkesårsmøte får jeg innimellom informasjon fra KS. I den pågående konflikten om lærernes arbeidstid har det dessverre innimellom vært nødvendig å sette anførselstegn rundt “informasjonen” jeg har fått.

På et lite semäster til Sverige i sommer, plukket jeg med meg et nummer av "Lesmagasinet för nyfikna" - Filter, nærmere bestemt et temanummer om Framtiden. (Morsomt nok illustrert på forsiden av en mammut på toppen av noen 1920-tallsfuturistiske blokker.)

En av artiklene i tidsskriftet var et intervju med Olle Häggstrøm, professor i matematisk statistikk om Singulariteten - her i betydningen situasjonen hvor vi har utviklet datamaskiner som har en intelligens som overgår vår egen - og som vi dermed kan risikere at etter hvert rett og slett tar over samfunnsmakten.

Dette er et tema som har vært gjenstand for mange spekulasjoner innen Science Fiction-sjangeren. Terminator-filmenes Skynet, 2001s HAL, eller vår mer hjemlige Blindpassasjer (Bing&Bringsværd) er nærliggende eksempler. Häggström har nok rett i at dette har bidratt til at temaet ikke har blitt behandlet med den seriøsitet det burde i forskerkretser, i tillegg til at det - som han sier "är en alldeles för radikal tanke".

Erfaringsbasert kunnskap har sin plass og rolle i samfunnet. Også i skolen. Erfaringsbasert kunnskap har likevel sine store svakheter. Den er f.eks. sjelden i stand til å endre allerede etablerte oppfatninger. Derfor fortsatte f.eks. leger med massevis av erfaring i flere hundre år å årelate pasienter selv om det i realiteten gjorde dem svakere og drepte dem. Velkjente psykologiske mekanismer som “confirmation bias” gjorde at erfaringen bekreftet den allerede etablerte oppfatningen om at dette var en god behandlingsmåte.

Stortingsrepresentanter kommer i alle former og avskygninger, akkurat som oss andre. De kan finne på mye rart, som å ringe til spåkoner for tusenvis av kroner. Det Fremskrittspartiets Ulf Leirstein nå har gjort, er derimot et åpenbart lavmål.

Skjermbilde fra nettsiden i 90-tallslayout.

Han har samlet en gruppe av landets verste barnevernshatere og konspirasjonsteoretikere, og døpt dem "Stortingets Rettssikkerhetsgruppe".

At NyTimes:
http://www.nytimes.com/2014/05/30/upshot/thomas-piketty-responds-to-crit...

And do not miss:

How to Write a Marxist Critique of Thomas Piketty Without Actually Reading the Book
https://www.jacobinmag.com/2014/05/how-to-write-a-marxist-critique-of-th...

Denne teksten er opprinnelig publisert i tidsskriftet Rødt! nr 2 2014.

Deskriptivt versus normativt?
Vitenskap og politikk er to områder som er ulike, men som likevel også har klare og tydelige koblingspunkter. Man kan forsøke å sette opp et enkelt skille om at vitenskap er deskriptivt – dvs. at det handler om å beskrive hvordan verden er, mens politikk er normativt – det handler om å beskrive hvordan man vil at verden skal bli.

Det er selvsagt ikke så enkelt. I en tid hvor alle politikere vil selge “et godt samfunn for alle grupper” og sjelden står åpent fram og jobber for en bestemt samfunnsgruppe, blir det troverdigheten i politikernes påstander og virkelighetsbeskrivelser som i økende grad bestemmer folks preferanser, heller enn tilhørighet til ulike klasser og grupper.

Det tilslører dermed skillet mellom vitenskap og politikk når politikere forsøker å selge sine egne verdensbilder, heller enn bare å skissere ulike mål. Hvordan verden faktisk ser ut, er i høyeste grad et vitenskapelig spørsmål.

For litt siden var jeg invitert til å holde et lite foredrag om Antonio Gramsci på NTNU Dragvoll. Det ble et hyggelig møte med både studenter og noen ansatte, hvor debatten gikk høyt.

Etter at Senterpartiets Marte Løvik tok et betimelig oppgjør med en ukultur rundt behandling av kvinner i det politiske miljøet i Trondheim, har hun fått mange støtterklæringer og mye ros, både i avisen og på sosiale medier. Men rosen har stort sett kommet fra kvinner.

Dette er noe vi kjenner godt igjen fra andre ganger kvinner har forsøkt å ta lignende oppgjør. Responsen fra menn er ofte taushet eller bagatellisering. I noen tilfeller krasse motangrep, og ikke bare i avisenes kommentarfelt der dette er regelen heller enn unntaket. Flere ganger har kvinner som er synlige i offentligheten også meldt om betydelige mengder hets og trusler.

I forbindelse med jobben min har jeg undervist en del i vitenskapelig metode. I den forbindelse har jeg også kikket litt på ulike former for pseudovitenskap. En av de mest interessante i så måte er konspirasjonsteorier.

For min egen del er mange av de konspirasjonsteoretikerne jeg har truffet på av typen nettroll, som i følge nyere forskning tydeligvis ofte har en del ulike personlighetsforstyrrelser. Ja de er “sadister, psykopater, narsissister og machiavellister” i følge Slate.com som igjen baserer seg på denne studien.