I forbindelse med jobben min har jeg undervist en del i vitenskapelig metode. I den forbindelse har jeg også kikket litt på ulike former for pseudovitenskap. En av de mest interessante i så måte er konspirasjonsteorier.
For min egen del er mange av de konspirasjonsteoretikerne jeg har truffet på av typen nettroll, som i følge nyere forskning tydeligvis ofte har en del ulike personlighetsforstyrrelser. Ja de er “sadister, psykopater, narsissister og machiavellister” i følge Slate.com som igjen baserer seg på denne studien.
Det er neppe overraskende at folk med sterkt manglende folkeskikk som er i stand til å bruke netter og kvelder på å slenge ukvemsord mot folk som er uenige med dem på nett, kan slite med et eller annet, men det jeg tenkte å skrive om denne gangen var noe litt annet. Nemlig hva som kan få en ellers normal og oppegående person til å begynne å tenke konspiratorisk.
Jeg leste nylig Gunnar Tjomlids “Placebodefekten”. En god bok, med mye kjent stoff selvsagt, men også en del nye perspektiver og vinklinger for meg. Et litt interessant perspektiv rundt konspirasjonstenking, og irrasjonell tenking generelt, som nok var et sidespor i boka, var følgende:
(Faksimile, for den som ikke skjønte det)
Mennesker har en tendens til å begynne å tenke irrasjonelt når vi er i pressede situasjoner. En konspirasjonsteori kan gi en følelse av kontroll - av at man vet og skjønner hva som skjer - i en situasjon hvor ting ikke virker som de går helt din vei. Det er derfor ikke overraskende at det har oppstått mange konspirasjonsteorier rundt f.eks. Barnevernet. Selv om de fleste fagfolk gjerne peker på at det største problemet med barnevernet har vært at mange foreldre har fått for mange sjanser til å ødelegge barna sine liv før man har gått inn og overtatt omsorgen, er tragedien for de som mot sin vilje har mistet omsorgen like stor. Det samme ser man gjerne i barnefordelingssaker. Mange av de mest ekstreme kritikere av “feministstaten” er menn som har mistet omsorgen for sine barn etter samlivsbrudd.
Jeg mente å ha lest noe lignende som det Tjomlid skriver før, og jovisst. I Michael Shermers “The Believing Brain”, er han inne på akkurat de samme mekanismene:
An even more direct link between patternicity and perceived levels of control over the environment was demonstrated in a 2008 study descriptively titled “Lacking Control Increases Illusory Pattern Perception,” by management researchers Jennifer Whitson at the University of Texas–Austin and Adam Galinsky from Northwestern University[...]
[T]he researchers conducted six experiments to test the thesis that “when individuals are unable to gain a sense of control objectively, they will try to gain it perceptually.”30 Why do people do this? “Because,[...]feelings of control are essential for our well-being—we think clearer and make better decisions when we feel we are in control. Lacking control is highly aversive, and one fundamental way we can bolster our sense of control is to understand what’s going on. So we instinctively seek out patterns to regain control—even if those patterns are illusory.”
...
In a second experiment, Whitson and Galinsky had subjects vividly recall an experience in which they either had full control or lacked control over a situation. The subjects then read stories in which outcomes of situations for the characters were preceded by unconnected and superstitious behaviors (such as foot stomping before entering a meeting) that led to success (such as having one’s idea approved in the meeting). [...] Those who had recalled an experience in which they lacked control perceived a significantly greater connection between the two unrelated events than those who recalled an experience in which they felt in control. Interestingly, the low-control subjects who read a story about an employee who failed to receive a promotion tended to believe that a behind-the-scenes conspiracy was the cause.
Shermers intervjuobjekt, Whitson, påpeker også at dette kan være med på å forklare hvordan det oppstod så mange konspirasjonsteorier rundt 9/11-angrepene. De skapte usikkerhet, noe som gir en følelse av manglende kontroll, som igjen fører til jakten på skjulte mønstre, som de såkalte 9/11-trutherne tror de har funnet.
Også i politikken kan man selvsagt møte på mennesker med spesielle virkelighetsoppfatninger, men man kan også oppleve at tilsynelatende normale personer som havner i en presset situasjon, enten politiske eller privat (eller begge deler), begynner å miste litt grepet på virkeligheten. Når man begynner å se sammensvergelser mot seg bak annenhver busk, burde man stoppe opp og tenke seg litt om, men er man i en presset situasjon er også det vanskelig.
Etter å ha lest passasjene over (og enda litt mer), har jeg fått nyansert bildet av konspirasjonsteoretikere. Ja, de kan være farlige, ja de sprer en irrasjonell virkelighetsoppfatning, men de er også stakkarslige. Ikke alle er overvektige nerder som tilbringer livet bak PC’en. Noen er også eldre menn med stor autoritet i ulike politiske miljøer (tenk f.eks. Hallgrim Berg eller Johan Galtung).
En virkelig venn burde satt seg ned og forsøkt å snakke konspiratorikeren til rette, få ham på rett kjøl, før han ødelegger enda mer for seg selv og omverdenen. Med maktmennesker, med stort ego, som er vant til at folk underordner seg er selvsagt det ekstra vanskelig, men kanskje også ekstra viktig. Det er likevel trist å se hvordan folk rundt menn i visse maktposisjoner enten rykker ut i forsvar, eller lister seg stille på tå og håper det går over.
Samtidig er det selvsagt vanskelig for mange å måtte innse at noen du har sett opp til kan finne på så rare ting som du nå observerer, og slik sett kan det være vanskeligere for noen å si ifra også, når det gjelder maktmennesker. For å unngå kognitiv dissonans, er det nok enklere for mange å forsøke å bortforklare, eller bare forsøke å glemme.
Om en samtale med en venn uansett ikke hjelper, kan det kanskje være en ide å få profesjonell hjelp, men heller ikke det er enkelt å overtale noen til når det er alle andre som er ute etter ham som det er noe galt med, og ikke ham selv. Jeg tror det er derfor det ofte kan gå mye galere, og selvsagt mye mer høylytt galt når slike mennesker sklir ut i konspiranoiaen, enn når hvemsomhelst gjør det. Konklusjonen blir da:
Kombinasjonen av et oppblåst ego og at man er vant til at andre lydig legger seg etter dine meninger og ikke sier deg i mot, gjør deg ekstra sårbar for å skli ut i galskapen når du havner i en presset situasjon.
Mer om konspirasjonsteorier her, og særlig i lenkesamlingen nederst i artikkelen: http://www.venstresida.net/?q=node/3547
