Av Ståle Fjeldstad

En kommentar til Jan Huglands vaklende "er du ikke med oss er du mot oss"-logikk i Dagbladets weblogg 5/6 05.

Se også Hauglands egen blogg.
Jan Haugland (JSH): "Hvis du marsjerte mot krigen i Irak, betyr det med logisk nødvendighet at du foretrakk at Saddams folkemord skulle fortsette".

Pussig det der; da Saddam Hussein virkelig bedrev folkemord på kurdere, under Anfal-kampanjen i 1988-89, var det få eller ingen av av JSHs likesinnede på høyresiden eller for den saks skyld i midten, som brukte mye krefter på å utbasunere sin misbilligelse. Tvert imot ble ryktene om bruk av giftgass i krigen mot Iran lenge underkommunisert, for i den kalde krigs verden var jo Saddam vår mann og irakerne ”the good guys”. Som det heter i en artikkel signert Per Egil Hegge i Aftenposten 9. sept. 1988: ”På sykehuset i byen ligger barn og voksne som iranerne hevder er offre for nye angrep med kjemiske våpen fra Iraks side” (skulle her stått ”slår iranerne fast”?) Fremdeles presenteres vi for forenklende tåkeprat; men det blir kanskje for vanskelig å formidle at den kurdiske byen Halabja ble giftgassangrepet på et tidspunkt da byen var kontrollert av iranske tropper? Tryggest å retusjere iranerne.

Når Bush og Rice og kreti og JSH finner det opportunt å framstille situasjonen før invasjonen som et spørsmål om å forhindre folkemord, er det en grov forvrengning av fakta. Alternativet til invasjon var på angjeldende tidspunkt ikke folkemord. Flyforbudssoner og embargoer og verdenssamfunnets kontroll hadde vingestekket SH, han var ingen trussel mot kurdere, naboland eller verdenssamfunnet for øvrig. I en slik situasjon kunne like gjerne indrepolitiske begivenhetsrekker ført til Saddams fall, sammen med et kontinuerlig press utenfra.

Pussig nok kom historiene om gassangrepene på slutten av åttitallet, opp i verdens medier like før invasjonen i 2003. Nyheter var det ikke tale om i vanlig forstand, men PR-verdien var stor. Inntrykket av at det hastet med å gå til aksjon, ble effektivt plantet hos mange, tydeligvis også hos JSH.

”Ofre for folkemord” var og er del av kurdernes historiske selvforståelse (teppebombing ble visst nok funnet opp av britene da de i tiden for den første verdenskrigen skulle slå ned et kurdisk opprør). Men i 2001, i 2002 og i 2003 var de kurdiske områdene ikke truet av Saddams styrker. USAs invasjon forhindret ikke et nært forestående angrep på kurdere. Korriger meg i så fall. Hvis ikke er det for lettvint å falle ned på denne typen argumentasjon.

Det er ikke bare dårlig argumentasjon, det er også slett logikk når en opererer med premisser av det slaget som JSH gjør. Resonnementet avhenger av at det ikke fantes andre alternativer enn krig til status quo-situasjonen. Og det hviler på et overveiende falskt premiss om prekær fare for folkemord. Det verste er at det er en fullstendig tildekking av det offisielle rasjonale for krigen og invasjonen; masseødeleggelsesvåpen og terror (begge deler finnes det for øvrig mye av i Irak i dag, kontroversen om hvor mye som fantes før er vel ikke helt bilagt). De av oss som demonstrerte mot krigen gjorde det blant annet ut fra en vurdering som tilsa at det måtte være mulig for verdenssamfunnet å komme fram til bedre løsninger enn invasjon, vi protesterte mot sammenblandingen av 9/11 og Irak-problemet, en sammenblanding vi fortsatt ikke har fått snev av beviser for, og vi mislikte den nye dreiningen av amerikansk utenrikspolitikk. Alt sammen betraktninger der saklighet og fundament kan diskuteres, men lettvint exphil-logikk om at vi demonstrerte for at ”Saddams folkemord skulle fortsette” bidrar ikke mye til debatten. Vi demonstrerte mot en krig fremmet for å avdekke og uskadeliggjøre masseødeleggelsevåpen, og opererte med andre konsekvensanalyser enn tilhengerne av krigen (War on Iraq - A Rational Approach).

I tolv år hadde vi i tillegg vært vitne til en embargo som rammet uskyldige i svært stor grad; en embargo som indirekte førte til vel så mange døde som dem S. Hussein gjennom mer tradisjonelle diktator-metoder må bære ansvaret for, i samme tidsrom.

Saddam Hussein har aldri hatt venner på bred europeisk eller amerikansk venstreside, men både konservative og sosialistiske regjeringer i Storbritannia, Frankrike og Vest-Tyskland, sammen med republikanerne i USA har et lite ærefullt rulleblad med hensyn til å støtte ham med våpen og finanser, samt å lukke øynene når det har vært påkrevd. Sikkert ikke fordi de likte fyren, men av økonomiske, strategiske, taktiske og andre grunner.

Det er ingen vits i å bebreide kurderne for at de takknemlig tar imot støtte fra der den måtte komme, og ikke har jeg hørt noen gjøre det heller; det må være en våt drøm gått i oppfyllelse når selveste USA plutselig er garantisten for at det kurdiske Nord-Irak nå forhåpentligvis får utviklingsmuligheter (og for kurdernes skyld får vi håpe at USA har bruk for dem lenge ennå). La oss bare i samme slengen håpe at trykket fra sør også kan få NATO-landet Tyrkia til å få finger'n ut og gjøre noe vesentlig for å bedre forholdene den store kurdiske majoriteten lever under der. I Iran har det vært framgang, om enn ikke nok, og i dette henseende har jeg neppe glemt noen når jeg hevder at Syria også her har mest å svare for.

Invasjonen i Irak har ikke løst noen av de problemene den skulle løse. Masseødeleggelsesvåpen er ikke funnet, terrortrusselen har ikke minsket. Adhoc-målet om å innføre demokrati i Midtøsten kan ikke ennå rettvist bedømmes, men det var uansett ikke noen offisiell begrunnelse for krig før krigen tok til, uansett om Rumsfeld, Cheney og JSH ynder å framstille det slik. Og folkemordbekymringene var et PR-stunt umiddelbart før invasjonen.