I de siste årene er det publisert flere forskningsrapporter som viser at sosiale forskjeller innad i et land kan ha mer å bety for velvære og helse hos befolkningen enn det økonomiske nivået som sådan. Et skudd for baugen for nyliberalismen. At nyliberalismen dreper har vi visst lenge, men nå viser det seg at den stjeler år av livsløpet også hos de som ikke er fattige.
Den 19.10.2001 hadde professor i psykologi Arne Holte et interessant innlegg i så måte i Dagbladet.

Han siterer her tre konkrete forksningsresultater:

"Richard G. Wilkinson («Unhealthy societies», London: Routledge, 1996) fant i en global undersøkelse at forventet levealder ved fødsel kunne forutsies nesten perfekt, ikke bare ut fra landets og familiens økonomi, men også ut fra hvor mye av et lands inntekter som fordeles blant de 70 prosent av befolkningen som har minst.

På 1980- 90-tallet økte skjevhetene i inntektsfordelingen i en rekke europeiske land, også i Norge. Wilkinson undersøkte da, i 12 vesteuropeiske land, sammenhengen mellom økning i inntektsgapet mellom fattig og rik og økning i forventet levealder. Han fant at der inntektsgapet økte minst, i Frankrike, Hellas og Vest-Tyskland, økte forventet levealder mest. Mens der inntektsgapet økte mest, i Thatchers Storbritannia, Irland og Danmark, økte forventet levealder minst."

Denne undersøkelsen er kanskje spesielt interessant da den eliminerer mange nasjonale forskjeller ved å se på utviklingen i de samme landene over lang tid. Videre skriver Holte:

"Samme tendens gjelder i USA. Kaplan og medarbeidere publiserte i 1996 en undersøkelse av sammenhenger mellom inntektsfordeling og helse i landets 50 stater. De fant at mer enn 1/3 av alle dødsårsaker kunne forklares ut fra hvor stor andel av inntektene i en stat som gikk til den halvparten av innbyggerne som hadde minst."

til slutt:

"I 1998 fulgte Kennedy og medarbeidere opp. ... Denne undersøkelsen viste dessuten at virkning av inntektsfordeling på hvordan man oppfatter sin helse, ikke bare gjelder de laveste inntektsgruppene. Også de med middels inntekt vurderte helsen sin som dårligere hvis de bodde i stater med dårlig inntektsfordeling." (min uthevning)

Det vil si at en skjev inntektsfordeling i et samfunn går ut over levealderen langt utover den direkte påvirkningen det har på de fattige. Også de rike i et samfunn får dårligere helse og kortere levealder med en skjev inntektsfordeling. Eller som en leder i British Medical Journal sier det: "...what matters in determining mortality and health in a society is less the overall wealth of that society and more how evenly wealth is distributed. The more equally wealth is distributed the better the health of that society," [1].

Anders Barstad, forsker ved Statistisk Sentralbyrå viser at sosiale ulikheter er et problem også i Norge, hvor levealderen på Oslo vest er 12 år lenger enn på østkanten.

Hvordan kan dette ha seg? Hvordan kan så forskjellen i velstand i et samfunn, og ikke selve det velstandsnivået bidra til dårligere helse? En kommentar til Wilkinsons forskning kan peke mot noe av svaret:

"Healthy, egalitarian societies are more socially cohesive. They have a stronger community life and suffer fewer of the corrosive effects of inequality. As well as inequality weakening the social fabric, damaging health and increasing crime rates, Unhealthy Societies shows that social cohesion is crucial to the quality of life.The contrast between the material success and social failure of modern societies marks an imbalance which needs attention."

Dette er nyttig skyts, ikke minst mot høyresidens "Trickle down"-ideologi som kontinuerlig argumenterer med at det ikke har noe å si om forskjellene øker med en nyliberalistisk økonomi, så lenge den magiske "veksten" er så stor at det drypper litt også på de fattige så de blir faktisk rikere. Nå viser f.eks. Alan Freeman i boka "The Politics of Empire - Globalisation in Crisis" (på Amazon) at de fattigste også har blitt faktisk fattigere de siste tiårene. En pdf-versjon av notatene til hans foredrag på globaliseringskonferansen i 2004 finnes her. Men selv om de fattige blir faktisk fattigere, så er altså også sosiale og økonomiske uliheter i et samfunn i seg selv et problem, og mot dette har høyresidens ideologer ennå ikke oppkonstruert noen løsning (eller bestilt noen forskningsrapporter fra civita med svaret gitt på forhånd)[2].

[1] Editorial, "The Big Idea," BRITISH MEDICAL JOURNAL Vol. 312 (April 20, 1996), pg. [985]

[2]"14. juni 2005 - Forskere fusker med data
En ny undersøgelse fra University of Minnesota viser, at hver tredje amerikanske sundhedsforsker indrømmer at have fusket med data. Nils Axelsen, afdelingschef på Statens Serum Institut, vurdere, at hvis man foretog den samme undersøgelse herhjemme, ville resultatet blive det samme. Han fastslår, at den letsindige håndtering med data også findes herhjemme, og den kan i yderste konsekvens være skadelig for patienterne, hvis medicin bliver udviklet forkert, fastslår Nils Axelsen. 'Man bør klippe de økonomiske bånd mellem medicinalindustrien og forskerne over, hvis man vil fusk med medicinalforsøg til livs', siger sundhedspolitisk ordfører Charlotte Fischer (R). Både det Radikale Venstre og SF kræver mere åbenhed i forskningsverden.
(Information side 7, Jyllands-Posten side 5, Nordjyske Stiftstidende side 6)"

Sakset fra http://www.ssi.dk/sw174.asp.