Tirsdag 19/5 holdt jeg et foredrag for Rødt Sør-Trøndelag om NPM. Under kan du se presentasjonen, og lese foredraget.

Nå også med video:

New Public Broadcasting: Se hele foredraget i tre deler på Youtube.

Eller i én herlig lang del fra vimeo.

I de siste ti årene har en skummel sykdom hjemsøkt norsk offentlig sektor. Mens svineinfluensaen truer verdens befolkning, er det en annen og vel så skummel sykdom som truer og ødelegger offentlig sektor i Norge.

Den pesten handler blant annet om innføring av autoritære spissteltmodeller for ledelse – en såkalt "profesjonell", "sterk" og "tydelig" ledelse, som kan gjennomføre reformer og omstillinger i hurtig tempo selv om de møter stor motstand i organisasjonen og blant ansatte.
Den handler også om innføring av stykkprisfinansiering hvor sykehus får betalt for behandlede diagnoser, og universiteter får betalt per produserte studiepoeng og per artikkel i bestemte tidsskrifter. Dette fører selvsagt til at vi får "lønnsomme" og "ikke lønnsomme" diagnoser i helsevesenet, og at de utdanningsinstitusjonene som setter karakterene er de som får økonomisk smekk om de gir en F. Dette systemet kalles på norsk "balansert målstyring", og slike belønningssystemer skaper selvsagt et stort behov for økt kontroll, for å sikre at ingen "jukser" seg til mer penger. F.eks. NOKUT innenfor høyere utdanning er et resultat av dette behovet.

Og dette er bare et par eksempler på denne sykdommen -Denne pesten som kalles for "New Public Management"

Disse styringssystemene begynner å bli stadig mer upopulære – særlig i fagbevegelsen. På LO stats kartellkonferanse på Gol i 2008, ble det vedtatt en uttalelse som blant annet sier at "New Public Management(NPM) har vist seg dårlig egnet som styringsredskap, og må forlates. Innføring av regnskapsprinsipper for privat sektor til offentlig sektor har vist seg som uegnet, noe sykehussektoren er et godt eksempel på." At slike reformer er en dårlig ide trenger vi ikke gå lenger enn til vårt eget St. Olavs hospital for å se - Sykehusreformen har satt St. Olavs hospital i en svært vanskelig økonomisk situasjon, og den setter lokalsykehusene på Røros og Orkdal i fare. Det er på tide at vi sier ifra. Sykehus er ikke butikk!

LOs nyvalgte nestleder Gerd Kristiansen uttalte seg også svært krasst mot NPM, og særlig sykehusreformen på LO-kongressen sist uke. Nå har jeg ikke fått lest uttalelsene som ble vedtatt, de er vel ikke renskrevet ennå, men jeg vet det ligger noe ganske skarpt der også. – Fagbevegelsen begynner altså å bli kraftig mobilisert mot denne praksisen. Det kan blir problematisk særlig for Arbeiderpartiet som i stor grad har innført denne styringspraksisen. – hvordan møter de denne utfordringen?

Ap vil ikke vedkjenne seg NPM
Det har i det siste pågått en interessant debatt om New Public Management(NPM) i Klassekampen (KK). Særlig interessant har det kanskje vært å lese innleggene fra Marianne Andreassen - tidligere statssekretær i Stoltenberg I-regjeringen, og nå direktør i Senter for statlig økonomistyring (SSØ), et senter som blir beskyldt for å være en pådriver for innføring av NPM i norsk offentlig sektor.

Både Andreassen og Stoltenberg blir defensive når de møtes med NPM-begrepet. Stoltenberg uttalte som kjent på LO Stats kartellkonferanse på Gol i 2008 at han ”ikke visste hva NPM var”. Når Marianne Andreassen ble konfrontert med denne politikken i avisa til UiO – Uniforum, prøvde hun å benekte at målstyring var en del av NPM. "- Eg blir både opprørt og sint når nokon prøver å få mål- og resultatstyring i Noreg til å bli det same som ny offentleg styring (New Public Management)" sa Andreassen da.

I ettertid har også Marianne Andreassen tatt etter strategien til Stoltenberg, og i en debatt som gikk i Klassekampen nylig, kom hun med kommentarer som går i samme retning, hvor hun omtaler debatten om NPM som bruk av "uklare og til dels villedende merkelapper".

Dette er – som flere har påpekt – hersketeknikker, - man førsøker å unnvike begreper som er blitt upopulære, men de er heldigvis lett gjennomskuelige. Det er i det hele tatt ikke verre å finne ut hva NPM er, enn å gå til kilden.

Hva er så NPM?
I forlengelsen av dette kan det altså være verdt å se på hva NPM faktisk er. Christopher Hoods “A public management for all seasons?”(1991) er kanskje standardverket på NPM, og det var f.eks. han Makt- og demokratiutredningen tok utgangspunkt i når de diskuterte NPM (Rapport 76). Han oppsummerer NPM som bestående av sju elementer:

Tabell 1 NPMs bestanddeler. Hentet fra Hood (1991)

Doktrine	Betydning
”Hands-on” profesjonell styring	Delegering av styringsfullmakter til synlige og sterke ledere av virksomheter
Eksplisitte standarder og mål på ytelse	Definisjon av mål, indikatorer på suksess, helst kvantifiserte sådanne
Større vektlegging av resultatmål	Kobling av ressursallokering og belønninger knyttet til måloppnåelse, oppstykking av sentralisert personalpolitikk
Endring mot disaggregering av enheter i offentlig sektor	Oppsplitting av tidligere ’monolittiske’ enheter, konsernmodeller, introduksjon av strukturelle elementer som gir avstand mellom enheter
Økt konkurranse i offentlig sektor	Bruk av kontrakter og anbud
Bruk av styringspraksis fra privat sektort	Større fleksibilitet vedrørende ansettelser og insentivstrukturer, bruk av PR
Vektlegging av sterkere budsjettdisiplin og påholdenhet mht ressursbruk	Kostnadskutt, økt arbeidsdisiplin, motsette seg krav fra fagforeninger

Vi ser altså at Andreassen har rett når hun sier at Mål- og resultatstyring ikke er det samme (i betydningen identisk) som NPM, men det er altså en sentral del av NPM – nemlig punkt to og tre i tabellen. Selv om Andreassen 6/5 sier at SSØ ikke mener kobling mellom resultater og bevilgninger er nødvendige elementer i målstyringen, er dét virkeligheten i store deler av norsk offentlig sektor – en virkelighet jeg mener vi bør forholde oss til.

Noen eksempler
Men målstyringen er ikke den eneste delen av NPM som har hjemsøkt norsk offentlig sektor. Som tillitsvalgt på Høgskolen i Sør-Trøndelag kjenner jeg godt til pkt. 1 gjennom alt snakket om ”profesjonell ledelse” som kom samtidig med kvalitetsreformen. Dette har bidratt til et sterkt press for å undergrave både interndemokratiet og autonomien til norske høyere utdanningsinstitusjoner. Både NTNU og HiST i Trondheim har nå f.eks. ansatte rektorer.
I tillegg har sektoren blitt mer fokusert mot konkurranse, og mindre på samarbeid som Stjernø-utvalget påpekte (pkt. 5). Dette er for øvrig en direkte konsekvens av målstyring og økonomiske belønningssystemer som gir penger for produserte studiepoeng og artikler i de rette tidsskrifter i et nullsumspill. (pkt 2 og 3)

Det er ikke vært snakk om anbud på primærtjenestene ennå (undervisning og forskning), det jeg har fått med meg, men det har vært et press på å sette ut renhold og driftstjenester (pkt 5).

I forhold til reklame, har kanskje flere sett reklamefilmene til NTNU. Når man får presentert en glossy reklamefolder i stedet for nøktern informasjon om studiet, kan det føle til mer feilvalg, noe jeg ser på som svært uheldig både samfunnsøkonomisk og for den enkelte ikke minst (pkt. 6).

Jeg har ikke jobbet i sektoren før NPM kom inn, men jeg har absolutt inntrykk av at en ansatt ledelse har større avstand til ansatte og fagforeninger enn en valgt en. Et hardere press mot de ansatte har også fulgt i kjølvannet av dette (pkt. 6). Kristin Clemet fjernet i sin tid forskningsretten til de ansatte, og den rødgrønne regjeringen har ikke gjort noe for å få denne på plass igjen. Målstyringen kombinert med økonomiske belønningsmodeller og med budsjettdisiplin (pkt. 7), gjør systemet enda mer brutalt.

Dette var kort litt om NPM fra akademia. Stein Østre hadde i et innlegg i Klassekampen 26/3 mange eksempler fra helsesektoren. Kort kan man jo nevne selve foretaksmodellen, hvor helsesektoren styres som et konsern og etter bunnlinja. Vi kan ta med den tidligere nevnte stykkprisfinansieringen på diagnoser, og en ny måte å føre regnskap på som gjør at sykehusene må beregne avskrivning på bygninger inn i budsjettene, og press på å gå i balanse innenfor dette systemet gjør at presset på ansatte øker kraftig.

Vi kan også nevne de videregående skolene og grunnskolene. Spør en lærer om han eller hun bruker mye tid på rapportering og dokumentasjon!

Problemet med målstyringsideologien er at den i sitt grunnlag er uvitenskapelig. I KK 6/5 skriver Marianne Andreassen at ”Vi kan ikke måle alt, men det kan vel ikke bety at vi ikke skal måle noe?”. Problemet med å måle ”noe” er at det skaper et skjevt bilde av virkeligheten når det bare er det som måles som hensyntas (og det er det som regel). Måler man for lite, får man et dårlig beslutningsgrunnlag, og man tar feil avgjørelser – avgjørelser som får uforutsette konsekvenser.

Så kan man selvsagt måle mer. Men måler man for mye, går enorme ressurser bort i byråkrati og måling, som kunne blitt brukt til å skape bedre tjenester. (Dette kompliseres ytterligere av at mange av de viktigste tingene offentlig sektor driver med, rett og slett ikke er målbare.) Som representant i opplæringskomiteen i Sør-Trøndelag, hører jeg stadig lærere beklage seg over all tiden som går med til dokumentasjon og rapportering – tid som burde brukes til læring.

Andreassen må tro at det finnes en vei mellom det å måle for lite, og det å måle for mye. Min erfaring er at det ikke går noen vei mellom disse to grøftene. I dag gjør vi nemlig begge deler. Vi måler så lite at vi får masse uforutsette konsekvenser (bukk-havresekkproblematikk i akademia, både iht. karaktersetting, etablering av nye fagtilbud, og nominering av tidsskrifter), og vi måler så mye at det går uforholdsmessig mye ressurser til administrasjon (jeg nevnte lærere, jeg kunne også nevnt veksten i administrasjon i helsesektoren etter sykehusreformen) Det finnes altså ikke noen målstyringsvei – bare ei stor grøft.

Et par eksempler:
Pasientene fikk mer lønnsomme sykdommer
http://www.aftenposten.no/helse/article503943.ece

Russen styrer høyere utdannelse
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20061103/OAKTUELT0...

8 av 10 lektorer mener at kravene til dokumentasjon og rapportering går ut over tid til undervisningsarbeid http://www.norsklektorlag.no/nyhetsarkiv-2009/krav-til-dokumentasjon-og-...

Dette er NPM! Det er ineffektivt, dyrt, upopulært og det ødelegger offentlig sektor. Dessverre er det altså staten via SSØ som presser på for å få denne ideologien inn i helsevesenet og utdanningssystemet, og den rødgrønne regjeringa har ikke klart å gjøre noe med det.

Hvorfor NPM?
Har dette systemet så ingen fordeler? Jo – det har det selvsagt: Når alt har fått en prislapp, uansett hvor kostbart og byråkratisk det er å sette denne prislappen – er det selvsagt blitt mye enklere for de som har lyst til å privatisere helsevesenet vårt, privatisere og sette ut deler av utdanningssystemet vårt – og kaste bort enda mer offentlige penger ved å putte dem i lommene til private aktører. Høyresida tror jo penger oppstår fra ingenting med en gang man privatiserer, men eventuelle innsparinger kommer selvsagt ved dårligere tilbud til de som bruker tjenestene, og dårligere forhold til de ansatte.

Det er trist at heller ikke Arbeiderpartiet her i Sør-Trøndelag har fått med seg det, når de nå går inn for å sette ut kollektivtrafikken i Trondheim på anbud.

Rødt har slåss mot anbud i fylkestinget, og vi har og slåss mot den byråkratiseringa vi ser i skolesektoren. Noen kamper har vi vunnet, andre har vi tapt, men dette er kamper vi vil fortsette å kjempe sammen med mange andre hvis du sender oss på Stortinget!

Alternativene til NPM
Jeg har jo både lest boka til og vært på møte med SVs nestleder Audun Lysbakken om den nye ”demokratiboka” hans – ”Deltagerne”. Lysbakken holdt et kort og greit foredrag på Ni Muser i Trondheim om hovedmomentene: Sosialisme må handle om økt deltaging, og en utvidelse av demokratiet. Stikkord var f.eks. mer makt til de ansatte på arbeidsplassen og deltagende budsjettering: i det hele tatt - økt folkelig deltagelse i de fleste beslutningsprossesser.

Men dette - som engelskemennene sier - begs the question: Hvorfor i sv**te h***ete har ikke SV klart å gjøre en døyt med noe av dette etter snart fire år i regjering, hvor de sitter med både finansministeren, "nyskapingsministeren", og hele to utdanningsministere? Tvert imot har "balansert målstyring" og NPM turet fram med uforminsket styrke.

Jeg er jo generelt en godslig kar som liker å tro godt om folk, og jeg har jo også trodd at det sikkert måtte være Jens Stoltenberg, som satte foten ned og skapet på plass og som hindret de snille SV'erne med sine gode intensjoner i å gjennomføre demokratiseringsprosjektet sitt.
Jeg kjenner jo nok SVere til å vite at det er en høyrefløy og en venstrefløy også i det partiet, men jeg trodde ikke høyrefløyen var så langt til høyre at de var imot å utvide demokratiet. Så feil kan man ta. Mimir Kristjansson kommer med en interessant opplysning i så måte i en kronikk i Klassekampen:

"SVs landsmøte [var] nær ved å snu i spørsmålet om rektorvalg også på universitet og høyskoler. I landsstyret gikk et mindretall på 10 inn for å stryke at «SV mener Universitets- og høyskoleloven bør endres slik at det blir obligatorisk med valg av rektor og fakultets- og instituttledelse.» På selve landsmøtet fikk strykningsforslaget støtte fra et flertall i programkomiteen før det heldigvis ble nedstemt i landsmøtesalen."

Ikke nok med at mange ikke vil dra SVs politikk lenger i utvidelse av demokratiet, men det er tydeligvis forurolignde mange i SV som vil ha mindre demokrati på arbeidsplassen. Ikke bare ble det fremmet, men det ble innstilt fra komiteen. SV har en høyreside som har makten i parti- og regjeringskorridorene, som er så langt til høyre at de antageligvis får litt vondt i munnen når de skal si "Sosialistisk Venstreparti", og som antageligvis er hovedårsaken til at det blir med pratet til Lysbakken. Heldigvis kan denne fløyen i det minste bli nedstemt av grasrot-SV på landsmøter, men i den daglige politikken i regjering hjelper det lite.

Men at SV ikke kan gjennomføre demokrati, betyr ikke at det er en dårlig ide!
Det finnes alternativer. Jeg tror de som jobber i offentlig sektor – på sykehus i skolen og andre steder er de som best kjenner hvor skoen trykker og at det er disse vi bør ta tak i for å få en bedre offentlig sektor. De ansatte skal sitte i førersetet, og ikke få stadig nye reformer trykket ned over hodet på seg fra en stadig mer autoritær og fjern ledelse.
Vi støtter derfor Fagforbundets "modellkommunemetodikk", hvor fagforeningene dras inn i et samarbeid for å effektivisere og forbedre offentlig sektor, heller enn målstyringstyring via noen få enkelt målbare indikatorer, men vi vil lenger også.

På universiteter og høgskoler er det en lang tradisjon for at de ansatte velger sine ledere. Det er en demokratitradisjon som vi støtter, og gjerne vil utvide også til andre områder. Jeg ser ingen grunn til at lærerne på en videregående skole f.eks. kan velge sin egen rektor. Det er de som sitter på både fagkompetanse og lokalkunnskap, og også innenfor andre sektorer kan man se for seg slike løsninger.

Høyresida – dessverre med støtte fra Arbeiderpartiet, har de siste årene presset igjennom toppstyring, privatisering og stykkprisfinansiering under et påskudd av at det skal skape en "mer effektiv" offentlig sektor. Det har vi sett at det ikke gjør. Rødt sitt svar er i stedet: Mer samarbeid, og mer demokrati! Godt valg!