Under LO-kongressen som pågår nå, er New Public Management et viktig tema - kanskje det viktigste i offentlig sektor bortsett fra pensjonene. I Klassekampen har det pågått en lengre debatt om temaet, og jeg har følgende innlegg på trykk i dag:

Hva er alternativet?

Det har i det siste pågått en interessant debatt om New Public Management(NPM) i Klassekampen. Særlig interessant har det kanskje vært å lese innleggene fra Marianne Andreassen - direktør i Senter for statlig økonomistyring (SSØ), sist 6/5.

Både Andreassen og Jens Stoltenberg blir defensive når de møtes med NPM-begrepet. Stoltenberg uttalte som kjent på LO Stats kartellkonferanse at han ikke visste hva NPM var. Andreassen beveger seg i samme retning når hun i KK 4/4 omtaler debatten om NPM som bruk av ”uklare og til dels villedende merkelapper”.

Det kan derfor være verdt å se på hva NPM faktisk er. Christopher Hoods “A public management for all seasons?” (1991) er kanskje standardverket på NPM, og han oppsummerer NPM som bestående av sju elementer:

1.”Hands-on” profesjonell styring

2. Eksplisitte standarder og mål på ytelse

3. Større vektlegging av resultatmål

4. Endring mot disaggregering av enheter i offentlig sektor

5. Økt konkurranse i offentlig sektor

6. Bruk av styringspraksis fra privat sektor

7. Vektlegging av sterkere budsjettdisiplin og påholdenhet mht ressursbruk

Andreassen har kanskje rett når hun sier at Mål- og resultatstyring ikke er identisk med NPM, men det er altså en sentral del av det (punkt to og tre).

Problemet med målstyringsideologien er at den i sitt grunnlag er uvitenskapelig. I KK 6/5 skriver Marianne Andreassen at ”Vi kan ikke måle alt, men det kan vel ikke bety at vi ikke skal måle noe?”. Problemet er at det skaper et skjevt bilde av virkeligheten. Måler man for lite, får man et dårlig beslutningsgrunnlag, og man tar feil avgjørelser.

Så kan man selvsagt måle mer. Men måler man for mye, går enorme ressurser bort i byråkrati og måling, som kunne blitt brukt til å skape bedre tjenester. (Dette kompliseres ytterligere av at mange av de viktigste tingene offentlig sektor driver med, rett og slett ikke er målbare.)

Andreassen må tro at det finnes en vei mellom det å måle for lite, og det å måle for mye. Min erfaring er at det ikke går noen vei mellom disse to grøftene. I dag gjør vi nemlig begge deler. Vi måler så lite at vi får masse uforutsette konsekvenser (bukk-havresekkproblematikk i akademia, lønnsomme og ulønnsomme diagnoser i helsesektoren), og vi måler så mye at det går uforholdsmessig mye ressurser til administrasjon (spør en lærer, eller se på veksten i administrasjon på sykehusene). Det finnes altså ikke noen målstyringsvei – bare ei stor grøft.

Så har Andreassen rett i at man bør ”vise vei med alternativ”. Slik sett var det fint at innlegget hennes kom en dag etter Mimir Kristjanssons kronikk ”Deltakere og tilskuere” (KK 5/5), hvor han støtter Audun Lysbakken og Ingvar Skjerves ideer om å utvide demokratiet (fra boken ”Deltakerne”), men kritiserer at dette er ting SV ikke har gjort noe med i regjering. Alternativet til byråkrati er demokrati.