KONGE: Slottet i Brüssel, her renvasket for blodflekker.

I tillegg til orienteringer, foredrag og diskusjoner ble det selvsagt også litt tid til å se seg rundt i Brüssel på kveldstid.

For meg som både har lest Adam Hochschilds eminente "King Leopolds Ghost", og sett den gruvekkende dokumentaren "White King, Red Rubber, Black Death", er det vanskelig å se på alle de flotte gamle praktbyggene i Brüssel uten å tenke på hva som har finansiert dem.

Fra opprettelsen av Fristaten Kongo i 1885, og fram til første verdenskrig, ble befolkningen i Kongo halvert – hovedsaklig på grunn av en brutal gummiutvinning hvor kvinner og barn ble kidnappet og de innfødte tvunget til å utvinne rågummi fra jungelen. Om man ikke møtte gummikvota ble man torturert og/eller skutt. Skikken med å kappe hendene av folk, er også noe som de belgiske kolonistene brakte med seg. Dette folkemordet på 5 millioner mennesker – altså en halvering av befolkningen - får til og med de verste regimene i etterkrigstiden som Suhartos Indonesia og massemordet i Øst-Timor, og USAs terrorbombing etterfulgt av Pol Pots herjinger i Kambodsja, til å blekne.

Dette er et av de beste eksemplene på hvor brutal en uregulert kapitalisme kan bli, når den ledsages av rasisme og/eller sosialdarwinisme. Gummiutvinningen var satt ut til private selskaper som drev landet mer eller mindre etter eget forgodtbefinnende. Kongo genererte massive inntekter til Kong Leopold og Belgia, og har finansiert mye av de flotte byggene og parkene vi nå ser i byen.

I Belgia er likevel dette i stor grad et ikke-tema. I myriaden av statuer og parker og gater oppkalt etter Leopold, er det lite som minner en om de millioner av kongolesere som i realiteten har finansiert dem med sitt blod.

KARL: Masse statuer. Heldigvis var dette Karl, og ikke Leopold.