Tirsdag 27. januar deltok jeg på den regionale jordvernkonferansen i Midt-Norge. Jordvern er et særs viktig spørsmål, som dessverre får altfor lite oppmerksomhet. Regjeringa la fram en i og for seg god jordvernmelding i 2007, «Klimaskifte for jordvernet?», som la fram en del gode og viktige argumenter, og varslet en innskjerping av jordvernet.
Det som kanskje kunne vært mer ambisiøst var målet – en halvering av nedbyggingstempoet av landbruksjord. Det er åpenbart at i en verden med matkrise, er det uforsvarlig av ethvert land å ødelegge grunnlaget for matproduksjon i framtida. Det er tross alt mat vi lever av, vi mennesker, og det ser ikke ut til å endre seg med det første. Nå er vi også rammet av en økonomisk krise, som nok midlertidig har tatt noe av fokuset bort fra (og riktignok også litt av presset vekk fra) matressursene, men matkrisa er ikke borte. På denne planeten er det en milliard mennesker som sulter, og ytterligere en milliard som lider av under- og feilernæring.
I Norge er bare 3 prosent av arealet dyrka mark, og bare 1,3 prosent av matkornkvalitet. Det er lite. Derfor trenger vi ikke bare å bremse nedbygginga av matjord – vi må tvert imot stoppe den, og begynne å legge til rette for nybrottsarbeid og tilbakeføring, slik at vi får mer matjord – ikke mindre. Det sitter tydeligvis langt inne, og det er mulig regjeringa ikke ser på det som realistisk. Men om vi ser på det i et globalt perspektiv, og ser på hva som er alternativene – kan vi la være å prøve? Og ta vår del av ansvaret, for å hindre massesult?
Nå ser vi i praksis at selv ikke regjeringens moderate mål er i ferd med å bli oppfylt. Vi bygger stadig vekk igjen matjord her i landet, i høyt tempo. Hvor høyt er uvisst, da det er mye underrapportering fra kommunene, men målet om halvering er svært langt unna. Alle som snakker om jordvern er enige om at jordvernet må skjerpes. At utviklingen går som den går, tyder likevel på at ikke alle er like enige når de handler. En god eksemplifisering av dette er Miljøverndepartementet som nylig har godkjent en storstilt utbygging på Torgård i Trondheim. Statssekretær Heidi Sørensen (SV) forsvarte dette på jordvernkonferansen ved å henvise til Trondheims behov, og det er klart det finnes gode argumenter for å bygge ut matjord både i Trondheim og andre steder. Det har det bestandig vært – de er jo ikke verken dumme eller onde de kommunepolitikerne som foreslår omdisponering. Det er jo selvsagt også det som er årsaken til de tusener på tusener av dekar som har forsvunnet – år etter år. (I Norge ble det omdisponert over 8500 dekar bare i 2007.)
Det er få ganger jeg har vært så lei meg for at jeg ikke satt i fylkeslandbruksstyret i forrige periode, som når jeg ser på behandlinga av Torgård-saken. Når jordvernet nå er blitt innskjerpet, som jeg mener er nødvendig og bra, trodde jeg virkelig at det var nettopp prosjekter som Torgårdssletta man nå skulle sette ned foten for. Man har allerede arealer i Trondheim og i nabokommunene som ikke blir utnyttet – de er sikkert ikke ideelle, men om man tar jordvern på alvor må man ta vanskelige valg.
Når man sier ja til slike utbygginger som Torgård, da er i hvert fall ikke jeg overrasket over at man ikke er i nærheten av å nå jordvernmålene sine. I forlengelsen av dette kan man jo spørre seg om departementene snakker sammen. Landbruksminister Lars Peder Brekk sa på konferansen mye fornuftig iht. nasjonalt jordvern, og lot det skinne igjennom at han var uenig i Miljøverndepartementets beslutning. Men disse holdningene slår altså ikke igjennom i Miljøverndepartementet. Et annet moment er den stemoderlige behandlingen jordvernet får i veiutbyggingsspørsmål, både nasjonalt og lokalt. Bondelaget har for eksempel avslørt at ny RV2 gjennom Sør-Odal har en doblet arealbruk i forhold til det som var oppgitt fra vegetaten. Brekk var også klar i forhold til den internasjonale matvaresituasjonen, og sa at «frihandelsfanatikerne blir færre etter hvert som flere tar innover seg de usikre tidene vi står overfor», men gjenspeiles det i de standpunktene utenriksministeren tar i WTO-forhandlingene? Eller er det norske storbedrifters krav om markedsadgang som får forrang?
Regjeringa taler altså med (minst) to tunger i jordvernspørsmål, og virker ikke villige til å ta de vanskeligste valgene. I et globalt perspektiv er det åpenbart at mange avgjørelser om nedbygging av matjord i Norge er uforsvarlige, som biskop Finn Wagle også påpekte under konferansen. Om 20 år må vi øke landbruksproduksjonen med 50 prosent globalt.
Skal Norge ta sin del av ansvaret, kan vi ikke bygge igjen områder som Torgård. Er det noe de siste tiders økonomiske utvikling har vist oss, er det at vi ikke kan leve av å selge finansielle derivater til hverandre. Vi lever av mat, og det er det kanskje på tide at flere oppdager.
Kronikk i Nationen 3/2-09.
Skriv ny kommentar