WTO-debatten i Norge har havnet i en blindgate. Ikke en gang mer intellektuelle aviser som Morgenbladet, som stort sett klarer å gå litt mer i dybden enn mange andre norske media, har spilt noen opplysende rolle i denne debatten. Det er kun de tradisjonelle venstresideavisene som for eksempel Klassekampen som makter å komme med perspektiver. I den norske offentligheten er de relle motsetningene mellom fattige og rike land ellers forenklet bort til et bilde hvor norske bønder står mot de fattige i u-landene. Dette er helt misforstått.

De landene som faktisk krever markedsadgang for landbruksvarer (Brasil, Argentina etc.) jobber i hovedsak for interessene til store landeiere i disse landene som ønsker mer eksport, og det er i og for seg legitimt nok. Disse kravene står likevel i et motsetningsforhold til den mye større gruppen av 44 u-land kjent som G33, som tvert imot krever toll og beskyttelse av egen matproduksjon i en retorikk som ligner mye på den norske bønder bruker.

Da må vi selvsagt stille spørsmålet: hva er det egentlig som tjener utviklingslandene? Det finnes knapt nok et eneste tilfelle av et land som har kommet seg ut av fattigdommen ved å eksportere landbruksprodukter. De faktiske forhold i det store flertall av u-land er ikke slik at landet er overfylt av bønder som sulter i hjel dersom de ikke får solgt maten sin til Vesten. Det store flertallet av bøndene er tvert imot småbønder som kun produserer for det lokale markedet. Slik er det viktigere for mesteparten av landets befolkning å sikre det interne markedet, enn det er å få eksportere til minst mulige tollsatser.

Med lave tollmurer vil det bli mer lønnsomt for de rike storbøndene som driver jordbruk i u-land å produsere luksusvarer for Vesten, som har råd til å betale en høyere pris, enn det vil være å produsere for et fattig hjemmemarked som ikke vil kunne skaffe disse storbøndene tilnærmelsesvis like stor profitt. Vi har også sett eksempler hvor småbønder rett og slett blir jaget bort for å gi plass til for eksempel store kvegfarmer.

Hva blir så resultatet av denne politikken? Matvareprisene i Vesten vil gå noe ned. Likevel vil den globale produksjonen kunne synke, noe som fører til at matvareprisene faktisk vil kunne øke i u-landene siden det nå blir produsert mindre mat for deres hjemmemarked. Dette vil gjøre de fattige enda fattigere, og all profitten i u-landene vil gå til storbøndene og godseierene, som er de som er aller rikest fra før.

Dagens norske WTO-debatt fokuserer i realiteten bare på en konkurranse mellom de rike landene og de rike i de fattige landene. Det er på tide at vi hever blikket litt, og tar inn over oss at ingen av disse er gode alternativ dersom vi ønsker en mer rettferdig verdenshandel. Det er derfor mitt håp at en ny norsk regjering med en mer selvstendig WTO-politikk kan løfte fram krav som det fra G33-landene, som går på bekostning av både rike godseiere i sør, og det subsidierte fabrikkjordbruket i USA og EU, men som faktisk beskytter de i u-landene som trenger det mest. Så får vi håpe at norske riksmedias urbane skribenter klarer å heve seg over sin ruralofobi og ikke lar seg skremme fra å støtte verdens fattige selv om de her tilfeldigvis har felles interesser med norske småbønder.