Kjell Underlid fra Bevegelsen for Sosialisme startet nylig en debatt i Klassekampen omkring mulighetene for å danne en ny bred valgfront på venstresida i Norge, etter mønster av den danske Enhedslisten. Han fikk svar fra Anders Ekeland, Per I Mathisen, Rune Soma og Johannes Wilm fra Forbundet Internasjonalen, og det hele har blitt en interessant debatt. Etter å ha kontaktet bebattantene har vi i omicronline.org fått tillatelse til å publisere hele debatten her. Innleggene følger i kronologisk rekkefølge. Vi vil forsøke å oppdatere denne sida etterhvert som nye innspill kommer, og det er selvsagt også mulig å bruke kommentarfunksjonen her til å videreføre debatten.

EIN NY SOSIALISTISK VALFRONT I NOREG?

Kjell Underlid
Medlem av Bevegelsen for Sosialisme (BfS)

Det var trist at Raud Valallianse ikkje kom inn på Stortinget i haust. Men det var også sørgjeleg at radikale SVarar som til dømes Audun Lysbakken frå Hordaland fall ut. Partiet kunne ha medverka til å halde den raud-grøne regjeringa i øyra. Men situasjonen opnar også for nye utvegar.

Den kalde krigen er forbi. Grupper med "maoistisk", "moskvakommunistisk" eller "trotskistisk" opphav har alle vore gjennom prosessar som har vore kjenneteikna av sjølvkritikk og nytenkjing. I dag står dei nærare kvarandre enn før, og kontakten mellom dei er betra. Døme frå andre land, som Enhedslisten i Danmark, die Linke i Tyskland, Podemos i Chile, Respect i Storbritannia, Rifondazione Comunista i Italia o.a. syner at dette er ein internasjonal tendens på den radikale venstresida. Spørsmålet er om ikkje tida no er moden til å realisere eit nytt politisk prosjekt i form av eit valforbund på venstresida også i Noreg, som kan sameine ulike grupperingar i politisk arbeid.

I tillegg til grupper av ovanfornemnde slag finst det nokså mange uavhengige sosialistar som ikkje identifiserer seg med nokon av dei eksisterande grupperingane. Det er mange som har forlate SV, RV og NKP, og desse partia sine ungdomsorganisasjonar, opp gjennom åra utan å finne anna partitilhøyrsle. Sameleis finst det mange i fredsrørsla, miljørørsla, fagrørsla, i solidaritetsgrupper og liknande som ikkje er aktive i partipolitikken, men som har solid politisk bakgrunn og som vil kunne vere interesserte i eit alternativ.

I ein slik prosess, etablering av eit nytt venstreprosjekt, vil alle måtte vere innstilte på å vike på somme krav. RV sine bidrag kan i ein slik samanheng til dømes vere:
- Namnebytte. Nokre aktuelle namn kan vere "Enhetslisten" (nyn.: "Einskapslista"), "Sosialistisk Alternativ" eller liknande.
- Legge til rette for full fraksjonsfridom og gjere det krystallklart at målet ikkje er å opprette eit nytt politisk parti i tradisjonell forstand. Fraksjonane må likevel oppfylle nokre heilt grunnleggjande krav, til dømes om ikkje å praktisere hemmeleghald når det gjeld medlemskap.
- Tilrettelegging for eit inkluderande skipingsmøte. Eit første interimstyre bør inkludere personar med autoritet som verkar samlande og som kan medverke til å dra med dei miljøa som dei er ein del av.

Når eg her har vendt meg spesielt til RV, er det avdi dette partiet nødvendigvis må få ein nøkkelposisjon i denne samanheng, slik det politiske landskapet på venstresida i Noreg ser ut. Det første forslaget, namnebytte, kan verke som ein raud klut på somme i RV. Grunnen til at eg føreslår dette, er at den nye valfronten rett og slett ikkje kan heite Raud Valallianse. Dette er namnet på eit bestemt politisk parti som er forbunde med ein særeigen politisk tradisjon og spesielle identitetar. Men den nye valfronten må femne vidare og representere noko kvalitativt nytt, som langt fleire politiske miljø og einskildpersonar kan slutte seg til. Forslaget om namnebytte er likevel ikkje absolutt, for partiet RV kan også halde fram som no, med same forbokstavar (men bør ikkje heite valallianse, avdi den nye valfronten også vil vere ein slik valallianse), og inngå i valfronten. Generelt må den nye valfronten respektere og inkludere ulike politiske tradisjonar og identitetar. Alle desse tradisjonane og identitetane må få leve vidare, og fraksjonane må få dyrke sitt særpreg og markere seg sjølv innanfor rammene av valfronten. Mangfald og einskap! Dei må kunne få utteljing også som separate partar.

Nokre aktuelle grupperingar og miljø som kan inviterast til ein slik dialog og skipingsmøte kan vere (alfabetisert!):
- Arbeidernes Kommunistparti (AKP)
- Bevegelsen for sosialisme (BfS)
- Demokratisk alternativ
- Dei Grøne
- Internasjonale Sosialister (IS)
- Marxistisk Forum (det opphavelege)
- Miljøet kring Manifest, Rød Front og magasinet Demo
- Norges Kommunistiske Parti (NKP)
- PROUT-miljøet i Noreg
- Radikale sosialister
- Raud Valallianse (RV)
- ROSSO
- Venstreopposisjonelle i Sosialistisk Venstreparti (SV)
- Og andre som ikkje er med på lista her.
Denne lista må elles ikkje oppfattast altfor bokstaveleg; det er berre eit lausleg forslag.

Ein kan sjølvsagt stille seg kritisk til eit slikt "bokstavsamarbeid". Ein kan mellom anna innvende at fleire av grupperingane over er særs små, at dette er "ny vin på gamle flasker" og at det i realiteten vil kunne bli eit framhald av RV si "ørkenvandring". På den andre sida vil det kunne oppstå spennande synergi-effektar, og "smågrupper" kan bidra med mykje kvalitativt.

Suksessen til Enhedslisten i Danmark kan skuldast at dei har styrt unna dei tabbene som kjenneteikna Fylkeslistene for miljø og solidaritet og omdanninga av Sosialistisk Valforbund til Sosialistisk Venstreparti. Når det gjeld sistnemnde, utviklinga frå valforbund til dagens SV, er det sjølvsagt ulike meiningar om dette. Med omsyn til veljaroppslutning vart jo Sosialistisk Venstreparti etter kvart ein suksess, og kva resultatet av den nye raud-grøne regjeringa vert, og SV si deltaking i denne, er enno uvisst. På lengre sikt bør ein vel heller ikkje utelukke at SV kan finne sin plass i den nye valfronten, og ikkje stå utanfor, som SF gjer i forhold til Enhetslisten i Danmark. Utopisk? Ja, på kort sikt, men ikkje nødvendigvis om nokre år. I politikken kan utopiar ofte bli realitetar etter ei tid.

Røynsler med valsamarbeid på norsk venstreside, kombinert med tilsvarande lærdommar frå utlandet, må vi sjå på som ein ressurs; vi skulle no ha betre kjennskap til relevante suksess- og fiaskofaktorar. Men sjølv om vi har mykje å lære frå andre prosjekt - i Noreg og utanlands - må vi likevel finne vår eigen veg, basert på dagens politiske realitetar.

Det er viktig at folk ikkje avviser tanken på refleks-liknande vis, men at dette snarare vert reflektert over og drøfta på ein open og fordomsfri måte. Vi må ikkje låse oss i statiske posisjonar.

Et nytt alternativ krever et nytt politisk grunnlag

Anders Ekeland, Per I Mathisen, Rune Soma og Johannes Wilm, medlemmer av Forbundet Internasjonalen

I KK 7/11-05 reiser Kjell Underlid en viktig debatt om enhet, om et nytt alternativ på venstresida. Underlid ønsker en ny valgallianse, ikke et nytt parti i “tradisjonell forstand”. Underlid viser til Enhedslisten i Danmark, til Respect i Storbritannia. Rifondazione. Det er helt klart at enhet mellom tidligere bitre politiske fiender er blitt mulig på grunn av oppgjør med maoismen og stalinismen, oppgjør med tanken om “partiets ledende rolle”, oppgjør med sekterismen fra syttitallet.

Fjerde Internasjonalen har vært en av flere pådrivere for omgruppering på venstresida i lengre tid, og organisasjonene vi er involvert i spiller en viktig rolle f.eks. Enhedslisten i Danmark og Respect i Storbritania og WASG/Linkspartei i Tyskland. Fjerde Internasjonalen har også engasjert seg i European Anti Capitalist Left, som er et nettverk for partier av Enhedslistens og Rifondazions type. Erfaringene fra denne typen omgruppering er at en slik enhet er viktig i klassekampen. Den styrker venstresida anti-krigsarbeidet, fag-, kvinne- og miljøbevegelsen. Organisasjoner som Attac hadde blitt splittet for lengst om “stilen” hadde vært den samme som på syttitallet. Men dette nye samarbeidet mellom tidligere bitre politiske fiender er ikke noe statisk. Skal det skapes et reelt alternativ til venstre for sosialdemokratiet så er det mange politiske og organisatoriske utfordringer.

Ta for eksempel Respect i Storbritannia. Skal Respect ha sin egen avis? Betyr det at de ulike strømningene i Respect skal nedlegge sine ukeaviser? Hvilken taktikk skal man ha overfor Blair? Skal man slutte seg til de liberale kreftenes kampanje for å endre den dypt udemokratiske valgordningen? Hvordan skal man forholde seg til bruddene på menneskerettighetene på Kuba, den dagen det er på avisenes forsider? Uten at man er i stand til å møte denne typen politiske og organisatoriske utfordringer så vil valgalliansen enten synke hen pga. manglende indre liv eller splittes pga. uløste politiske motsetninger. Man må heller ikke tro at de politiske motsetningene/sekterismen forsvinner over natta. Et uttrykk for dette er at Underlid ikke gir noen begrunnelse for hvorfor man ikke kan jobbe innenfor dagens SV eller dagens RV. Hvorfor jobber i ikke Bevegelsen for Sosialisme innefor RV? Hvorfor jobber ikke IS innenfor RV? eller SV? Det er rom for organiserte strømninger i både SV og RV. I SV er den politiske/organisatoriske utfordringen å få en partiledelse som offensivt kjemper for SVs program på spørsmål som pensjonsreform og USAs militære operasjoner. I RV er utfordringen å rydde opp i forholdet mellom RV og AKP. En slik nødvendig avklaring reiser en rekke politiske spørsmål om sosialisme og demokrati, om RVs forhold til SV. De organisatoriske sidene ved forholdet mellom RV og AKP, f.eks. at det er dobbeltorganisering/dobbeltarbeid i forbundet med to landstyrer, parallelle kvinneutvalg og fagligutvalg osv. er underordnet. De vil bli løst når de politiske motsetningene i RV blir løst. Oppropet RV2006 er et uttrykk for at det er nødvendig å finne en løsning for at RV ikke skal synke hen som NKP. Skal en ny valgallianse bli en levende organisasjon, et politisk verksted, et redskap i klassekampen må de ulike strømningene åpne seg, legge sekterismen til side og gå inn i reelle politiske debatter med hverandre.

På ytterste venstresida er det fortsatt arven fra leninismen og stalinismen som forhindrer enhet. En kan ikke bygge et nytt alternativ sammen med folk som mener at sosialisme kan forenes med diktatur. Det er først når en legger til grunn en forståelse av sosialisme som et virkelig demokrati at en har et tilstrekkelig felles grunnlag for å lage et nytt, vellykket samlingsparti. Kritikken av ettpartidiktaturene trenger ikke å være omfattende, men den må være klar på dette punktet. Det har også lenge vært vanskelig å bygge enhet med IS, hvis partimodell idealiserer Lenins/bolsjevismens autoritære sider, noe som til nå har resulteret i en konsekvent sekterisk praksis i alle land. Det er nå tegn til at IS er i ferd med å ta et oppgjør med dette. IS i Frankrike har gått inn i fjerde internasjonalens seksjon i Frankrike (hvis presidentkandidat fikk 4 % av stemmene). I Danmark er forholdet mellom IS og Enhedslisten blitt mye bedre, i Tyskland jobber IS nå aktivt med i valgsammensluttningen mellom WASG og Linkspartei, også her hjemme er det positive trekk ved IS utvikling.

Virkelig enhet må skapes gjennom felles jobbing, felles diskusjoner på basis av gjensidig respekt. Enhet er et politisk problem, ikke et organisatorisk. Navnebytter og nye stiftelsesmøter har betydning bare hvis de er uttrykk for en ny enhet, en ny vilje til enhet. I en slik prosess må de enkle, men grunnleggende politiske spørsmålene stilles klart og tydelig. Ikke minst må en ha en grundig analyse av de eksisterende partiene og mulighetene for å fremme sine synspunkter innenfor dem. Vår spørsmål til Underlid er derfor: Hvorfor kan ikke Bevegelsen for sosialisme arbeide innenfor RV eller SV, slik som Fjerde Internasjonalens tilhengere har gjort i en årrekke?

TIDA ER MODEN FOR NY VENSTREEINSKAP

Kjell Underlid
Medlem av Bevegelsen for Sosialisme (BfS)

I Klassekampen 20. november svarer Anders Ekeland, Per I. Mathisen, Rune Soma og Johannes Wilm på dei spørsmåla som eg tok opp om sosialistisk valfront på kronikkplass i KK 7. november. Dei fire er medlemmer av Forbundet Internasjonalen (FI). Svaret deira er på mange måtar mønstergyldig: Det er sakleg og konstruktivt og utan kategorisering, etikettering, mistenkjeleggjering, latterleggjering og bruk av skjellsord. Slikt har elles vore vanleg i ordskifte om emne av denne karakter. Kanskje er dette symptomatisk for eit klimaskifte på norsk venstreside.

Det meste av det dei fire skriv er uproblematisk frå mi side og informativt for å oppnå ei betre forståing av denne problematikken. På nokre område er det likevel divergensar i forhold til mitt syn, og eg vil kommentere dette. Men først ei nødvendig oppklaring av noko som eg meiner må vere ei misforståing.

Dei fire spør: "Kan ikke Bevegelsen for sosialisme arbeide innenfor RV eller SV, slik som Fjerde Internasjonalens tilhengere har gjort i en årrekke?" BfS er ikkje noko politisk parti, og tek heller ikkje sikte på å bli det. Vi prioriterer to ulike oppgåver: Skolering i og informasjon om sosialistisk teori og samarbeid og samvirke mellom ulike grupperingar på venstresida. Vi meiner at det er meir som bind oss saman enn som skiljer. BfS-medlemmer deltek også i RV, SV og andre parti/grupperingar på venstresida! At vi ikkje er så synlege som vi skulle ønskt, heng saman med at BfS som organisasjon er så ung at vi enno ikkje har medlemmer i mange lokalsamfunn.

Ekeland, Mathisen, Soma og Wilm synest å meine at "logikken" og rekkefølgja i etablering av ein sosialistisk valfront eller valforbund må vere følgjande: 1) Tilnærma full semje om eit politisk grunnlag. 2) Organisatorisk samling. Sjølv meiner eg at dette er å begynne i feil ende og på feil måte.

Semje i nær sagt eitt og alt bør ikkje vere eit krav - tvert imot! Vi må heller innsjå at det er divergerande syn i ei rekke ulike spørsmål, og at desse divergensane vil eksistere også i den nye fronten. Dette mangfaldet må vi sjå på som ein realitet og også delvis som ein ressurs. Vi må straks kvitte oss med alle illusjonar om at det skulle vere mogeleg og ønskjeleg å oppnå monolittisk semje. Vi må respektere skilnadene, som mellom anna har samanheng med ulike tradisjonar og identitetar. Vi må seie oss nøgd med eit politisk minimumsprogram for ein revolusjonær sosialistisk politikk. Den skeptiske vil spørje korleis det skal gå når den nye fronten skal ta stilling til dei 1001 sakene som vil dukke opp i parlamentariske organ, og der organisasjonen ikkje har arbeidd seg fram til standpunkt som alle deler. Men for det første vil mykje gje seg sjølv ut frå den revolusjonære sosialistiske miniplattforma. For det andre må jo den nye fronten etter kvart utarbeide eit meir detaljert punktprogram. For det tredje vil jo slikt, når det føreligg usemje, bli fastsett ved avrøystingar i dei relevante fora (t.d. stortings- eller kommunestyregruppe, lokallag el.a.). Og for det fjerde: I enkelte saker bør representantane fristillast ved avrøysting, til dømes i somme livssynsspørsmål.

Dessutan synest eg ikkje at vi skal starte med ein slik felles plattform. For minimumsprogrammet må meislast ut i ein prosess der partane må diskutere seg fram til konsensus. Det vert ein gje-og-ta-situasjon.

Rekkefølgja må heller vere slik: 1) "Viljeserklæringar" frå ulike partar om å inngå i ein prosess der målet er å arbeide seg fram til semje om eit minimumsprogram som alle kan sjå seg tent med. 2) Drøftingar og forhandlingar som (eventuelt) munnar ut i eit slikt minimumsprogram. 3) Organisatorisk samling i ein valfront.

Denne prosessen må vere open, søkande, inkluderande og prega av gjensidig respekt. I utgangspunktet må alle aktuelle partar inviterast til å ta del i prosessen; så får ein sjå kven som måtte "falle frå" etter kvart. Utfallet vil vere uvisst, men det må vi kunne leve med. Dersom det viser seg at tida ikkje er moden, er det berre å gå kvar til sitt og halde fram som no. Så får ein heller ta oppatt prosjektet på eit seinare tidspunkt. Det er mykje å vinne på dette og lite å tape. I alle fall nyttar det ikkje å starte med ultimative krav,

Det er eit dialektisk forhold mellom organisasjon og politikk. Organisatorisk fornying vil føre til politisk fornying og motsett. Ideologisk vidareutvikling føreset dialog. Ein slik diskusjon vil kunne blomstre innanfor ein slik paraplyorganisasjon medan ein arbeider saman for å fremje miniplattforma. FI i Noreg vil få eit unikt høve til å leggje fram synspunkta sine og til å bli høyrt. Det vil komme til unge medlemmer som ikkje er knytt til nokon tradisjon, men som vil binde seg til den som dei opplever fører den beste argumentasjonen. Dersom FI har dei mest fornuftige standpunkta, vil dei søke seg hit. Dettte vil vere ein glimrande måte for ei rekke mindre grupper på venstresida til å bryte isolasjonen og til å få inn "sine" representantar i folkevalde organ sjølv om storleiken deira ikkje skulle tilseie det dersom dei opererte på eiga hand.

Eg trur at tida no er moden, nærast overmoden, for organisatorisk samling i ein val- og aksjonsfront. Det er førstnemnde som er blitt vektlagt over, men aksjonsfellesskap er minst like viktig. Det kan nemnast at like før svarinnlegget dykkar kom på trykk, arrangerte IS i Oslo og Bergen opne møte under tittelen "Ser vi framveksten av ei ny venstreside?" Einskap på venstresida vart også teke opp av NKP-veteran Birger Bakken nyleg i Friheten. Og det pågår ein brei og engasjert debatt om dette på BfS sitt opne debattforum (bevegelsen.no). Kort sagt: Noko er på gang...

Kvifor skulle ikkje vi nordmenn få dette til når danskane har lykkast med Enhedslisten? Ved stortingsvalet 2009 må den nye valfronten vere på plass!

Hvorfor ny valgfront?

Anders Ekeland, Per Inge Mathisen, Rune Soma og Johannes Wilm, Fjerde Internasjonalen i Norge

I sitt svar til oss med ” Tida er moden for ny venstreeinskap” (21.11.05) har Underlid en lang rekke riktige standpunkter. Underlid har helt rett i at en ikke kan starte med ”tilnærma full semje om eit politisk grunnlag”, enda mindre ”monolittisk semje”. Han har også helt rett i at prosessen fram mot en ny valgallianse må være ”open, inkluderande og prega av gjensidig respekt”. Det grunnleggende problemet med Underlids innlegg er at vi allerede har en valgfront som etter vår mening er ”open, inkluderende og preget av gjensidig respekt” – RV. Vi som sympatiserer med Fjerde Internasjonalen har i mange år jobbet innafor RV, og en del gjør det fortsatt. Om ikke alt var eller er rosenrødt i RV, så er ikke problemet med RV at det ikke er demokratisk, ikke åpent og inkluderende. Problemet med RV er heller ikke at noen i RV forlanger tilnærmet full enighet. Tvert imot så er det både livlig debatt og politisk romslighet. Problemet med RV er grunnleggende politisk . Kjernen i striden er spørsmålet om hvordan en vurderer m-l tradisjonen, som både NKP og AKP tilhører.

Etter vår mening kan en ikke bygge opp en ny revolusjonær valgfront, eller parti, uten å ta et klart standpunkt mot de regimene som Stalin og Mao representerte. Sosialismen som samfunnsvisjon er skandalisert av at NKP og AKP har hyllet noen av 1900-tallets verste diktaturer og diktarorer som sosialistiske og ”vår tids største marxister”. Synet på stalinismen og maoismen er langt fra noe reint historisk spørsmål. Det får konsekvenser for synet på SV, synet på om en rød-grønn regjering er å foretrekke framfor Bondevik II, hvordan RV skulle ha håndtert en eventuell vippeposisjon. Det får konsekvenser for hvem man samarbeider med internasjonalt. AKP retter seg for eksempel fortsatt inn mot ortodokse m-l grupperinger, hvorav noen fortsatt hemningsløst hyller Stalin. Det at synet på m-l tradisjonen er viktig kan en se ved at RU har lagt stor vekt på å meisle ut en kritikk av stalinismen, utarbeide en visjon om sosialistisk folkestyre. Skal en rekruttere til sosialismens sak i vår tid må en ha et svar på ”hva som gikk galt”, ”hva vi har lært”. Hvilken dag som helst, kan venstresida måtte ta stilling til overgrep fra for eksempel det kubanske regimet mot politiske motstandere. Hva en svarer da viser i praksis hva en mener om sosialistisk demokrati, ikke vakre formuleringer i et partiprogram.

Underlid mener at det som trengs er en minimumsplattform. Problemet med dette er at en sånn plattform ikke vil ligge til venstre for SV. Dette var erfaringene fra ”Fylkeslistene for miljø- og solidaritet” på 80-tallet. Så hvorfor da ikke jobbe innafor SV – den virkelig store og romslige valgfronten? Hvis man ikke kan gi et klart svar på dette, så vil folk bli mistenksomme og se på hvem som står ”bak” en slik valgallianse. Uten et oppgjør med stalinismen vil de se ”AKP”. I dag er det slik at mange i AKP ønsker seg et ”breiere RV”, som er mer ”front” og mindre ”parti”. Det gjør de fordi de da unngår de vanskelige diskusjonene om m-l tradisjonen. De kan rekruttere til sitt m-l partiprosjekt fra denne fronten. På den andre fløyen har de ikke-stalinistiske kreftene i RV alltid – om enn etter vår mening langt fra klart nok – ment at et oppgjør med stalinismen var viktig.

Underlid spør avslutningsvis: Kvifor skulle ikkje vi nordmenn få dette til når danskane har lykkast med Enhedslisten? Det enkle svaret er at Enhedslisten hadde sitt utspring i to klare anti-stalinistiske strømninger i Danmark, Venstresosialistene (tidl. Venstresida i danske SF) og FI’s danske seksjon. M-l tradisjonen var og er i et meget klart mindretall. Enhedslisten har derfor ikke slitt med noe ml-stempel eller med mls politiske tradisjon.

FI i Norge har i mange år gått inn for omgruppering. I lang tid var vi forholdsvis alene om det. De felleslistene som finnes mellom SV, RV og andre krefter – f.eks. i Nøtterøy og på Notodden, har vist hvilket potensial en omgruppering har. Men en slik omgruppering av den systemkritiske venstresida har AKP og deler av RV kjempet mot. Perspektivet har vunnet mer gehør i RU og SU. Det å lage en valgfront som ikke bryter med stalinismen og tilstreber klarhet på hva sosialisme er – det har ingen framtid.

Det finst eit alternativ!

Kjell Underlid, Medlem av Bevegelsen for Sosialisme (BfS)

I svarinnlegget "Hvorfor ny valgfront?" (KK, 5. des.) av Ekeland, Mathisen, Soma og Wilm vert det konstatert at det er mykje vi er samde om. Det er bra. Men dersom vi skal komme vidare, må vi gripe tak i meiningsdivergensane, og her er innlegget til dei fire klargjerande.

Ekeland m.fl. slår fast at vi alt har ein ein valfront, nemleg RV, med mange av dei positive kvalitetane som eg etterlyser. Så kvifor ikkje gå inn i RV? Dei fire peikar likevel på eitt alvorleg problem med RV, nemleg ml-tradisjonen, stalinismen og maoismen. Det er vanskeleg å handtere ein så stor diskusjon i eit kort lesarinnlegg, men eg kjem visst ikkje utanom, for det er her "hunden ligg gravlagt" i følgje Ekeland m.fl. Dette er sjølve kjernepunktet deira.

Det er vanskeleg med slike ord. Språkforskarane lærer oss at ord har tre funksjonar: Referansefunksjonen (det som ordet faktisk viser til), ein assosiativ funksjon (dei førestillingane som ordet vekkjer) og ein emosjonell funksjon (dei kjenslene som ordet aktiverer). Dessutan er det her tale om ord som treng presisering. Når det gjeld stalinisme, så kan jo dette tolkast som a) den konkrete politikken som vart ført i Stalin-tida, b) ein autoritær organisasjonspraksis og c) Stalin sin politiske teori. Sistnemnde meiner eg at vi kan sjå bort frå her; eg held ikkje Stalin for å vere ein sjølvstendig teoretikar (som Marx og Lenin). Og personen Stalin er lite interessant i denne samanheng. Mi personlege oppfatning er at den autoritære, udemokratiske og inhumane politikken som vart ført under Stalin må fordømmast - klart og eintydig. Det er greitt nok at dette må sjåast i ein viss kontekst, men vi må aldri relativisere dette. I somme miljø har det nærast blitt ein "vitskap" å tale og skrive om dette på ein måte som er så ullen og relativiserande at ein vert både kritikar og forsvarar av stalinismen på same tid. Men slik "mjukstalinisme" er også uhaldbar. Men i ei politisk miniplattform kan ein ikkje ta stilling til historiske hendingar; ein må snarare konstatere at ein står fjellstøtt på eit sosialistisk fundament som er demokratisk, humanistisk (og også økologisk). I andre programdokument (prinsipp-program) må det takast eit klart oppgjer med stalinismen.

For Ekeland m.fl. er tydelegvis stalinisme noko eintydig og ein dikotomi. Det vert som med graviditet; anten er du gravid eller så er du det ikkje; det er liksom ikkje noko i mellom. Eg vil meir sjå på dette som eit kontinuum, ein glideskala med mange graderingar og med nyansar. Dessutan kan merkelappen stalinisme lett misbrukast; alt som ein av ulike grunner misliker vert liksom stalinistisk. Jamfør Bush, som misbruker ordet terrorisme for alt det som det er verdt. Men eitt må stå fast: Overgrepa under Stalin må fordømmast - punktum!

Når Ekeland m.fl. talar om ml-tradisjonen er dei noko upresise. Å skrive at både AKP og NKP tilhøyrer "ml-tradisjonen" vert feil (jfr. språkanalysen over). Begge partia byggjer på marxismen-leninismen, men berre førstnemnde tilhøyrer "ml-tradisjonen". NKP tok elles eit klart oppgjer med stalinismen i 1950-åra, men trass i gode programformuleringar ser det ut til at stalinismen overlevde som ein uformell subkultur i delar av partiet. Det kan vere noko av grunnen til at det har vore tendensar til restalinisering i partiet dei siste åra. Om det er mogeleg å reversere dette, er uvisst. Dei fire er også noko unøyaktige når dei tek for seg Enhedslisten i Danmark, for DKP (NKP sitt søsterparti) har vore ein viktig pillar i denne samanheng.

Når det gjeld Raud Valallianse så ser eg på RV meir som eit ordinært parti enn som ein valfront; i alle fall går utviklinga i denne retninga. Men det største problemet med RV i denne samanheng er at dette partiet - med sine tradisjonar - umogeleg kan samle dei mange på venstresida som av ulike grunner står utanfor. Anten må RV skifte namn eller så må partiet sjølv inngå i ein breiare valfront (med eit anna namn). Med omsyn til SV, så er problemet det same; dette partiet har ikkje potensiale i seg til å samle opp meir enn ein del av den norske venstresida. Også dette har med tradisjonar og identitetar å gjere, og i tillegg med det forholdet at mange tykkjer at SV berre delvis er eit marxistisk parti.

Ekeland m.fl. skriv at FI har arbeidd for omgruppering på venstresida. Men eg skimtar eit TINA (There Is No Alternative; dvs. til RV og SV) i argumentasjonen her. Eg vil motsett hevde at det er eit alternativ: Ein sosialistisk valfront (om lag som Enhedslisten i Danmark), der det råder full fraksjonsfridom. At minimumsplattforma ikkje vil kunne liggje særleg til venstre for SV uroar meg ikkje; det må byggjast uoverstigelege gjerder både mot ideologisk utvatning til høgre (sosialdemokratisering, tvilsame standpunkt i t.d. utanrikspolitikken, jfr. SV sin politikk i samband med krigen på Balkan) og mot det som vert kalla stalinisme. Ein slik valfront vil kunne fange opp ein stor del av venstresida.

Nåvel, det er viktig at dette vert diskutert. Mykje skjer på venstresida nett no, og framtida er såleis open. Korleis vil det gå med SV i den raud-grøne regjeringa? Kva vil skje med RV når RV og AKP skal slåast saman? I ein slik samanheng kan det vere greitt å vite at det finst eit alternativ: Den sosialistiske valfronten (eller valforbundet).