Etter lang tids klaging over for mye landbrukspolitikk og annet matnyttig tull, kommer her den mest etterspurte varen på det frie idémarkedet: En kjapp runde løse tanker rundt noen temaer innen grunnleggende marxistisk økonomisk teori.

Kapitalismen avløste som kjent føydalsamfunnet som det dominerende økonomiske systemet i Vest-Europa fra den industrielle revolusjons gjennombrudd fra først på 1800-tallet og utover.

Selv om det finnes likhetstrekk i de to økonomiske systemene (noen jobber og skaper verdier på andres jord/i andres fabrikk, hvorpå jordeierne/fabrikkeierne så stikker av med det meste av verdiskapningen som ikke er nødvendig for å reprodusere arbeidskraften), så er skilnadene også store.

Føydalismen var et svært statisk system. En bonde ble født på et gods under en godsherre, var livegen og bodde og jobbet der hele livet. Han hadde svært innskrenkede friheter (dette varierte selvsagt noe) i forhold til å flytte på seg, eller finne seg noe annet å gjøre. Han var født inn i et yrke. Født inn i et gods, og befant seg der til han døde.

For de nye fabrikkene i byene bød dette på et problem. Når all arbeidskrafta var bundet opp i livegne bønder, var det vanskelig å finne folk til å jobbe i fabrikkene, og veksten gikk tregere enn nødvendig.

Dette fikset man ved å avskaffe det føydale systemet, og erstatte det med et ”borgerlig demokrati”, mer eller mindre av den typen vi fremdeles lever under. I et slikt system var alle (menn) frie til å flytte hvor de ville, og selge sin arbeidskraft til den de ville. Livegenskapet opphørte. Folk fikk ikke noen eiendom som følge av disse endringene, de var like fattige, og dermed like avhengige av å selge sin eneste verdifulle eiendom – arbeidskrafta – til noen.

Dette skapte en arbeidsstyrke som ikke nødvendigvis var dyrere i drift – helt til de organiserte seg i en arbeiderbevegelse som sloss gjennom noen krav måtte de ta til takke med lønninger på omtrent eksistensminimum – noen ganger litt under. Den store forskjellen var at arbeidsstyrken var mye mer fleksibel, og den trakk inn til byene og fabrikkene. Man kunne ansette flere ved behov, og sparke ut noen ved overtallighet – slikt var umulig under føydalismen når arbeidskrafta var stedsbunden.

I kapitalismen har vi to måter å tjene penger på – den ene er å arbeide mot lønn – å selge arbeidskrafta si – den andre er å investere kapital en allerede eier, for så å få igjen profitt på den investerte kapitalen. Den ene er arbeiderens måte, den andre kapitalistens. Dersom lønna til arbeiderne var så stor at de kunne sette til side såpass mye av den at de etter hvert kunne investere selv, og jobbe mindre, ville vi kanskje fått et kapitalistisk samfunn uten klasseskiller, men slik fungerer ikke kapitalismen.

Ved at det at en har penger gjør at en kan skaffe seg mer, fungerer kapitalismen monopoliserende – forskjellene øker. Marx mener lønna til arbeiderene grovt sett tilsvarer det arbeiderne trenger for å leve, slik levestandarden er på det gitte tidspunktet. De kan altså godt få økt sin levestandard – men forskjellen mellom en arbeider og en kapitalist er at arbeideren i all hovedsak bruker opp pengene sine, mens kapitalisten akkumulerer stadig mer kapital.

Så lenge forholdet er slik vil lønna til arbeideren alltid ligge rundt det som trengs for å opprettholde levestandarden i samfunnet – reproduksjonen av arbeidskrafta. – Dette er iallfall kapitalistens ønske, siden det vil gi mest profitt.

På motsatt side står jo arbeideren, og vil ha høyere lønn og bedre arbeidsforhold – derav: Klassekamp. Arbeidernes framganger er resultatet av de kampene de har kjempet.

Verdien til varene som selges på markedet kommer av at det er lagt arbeide i dem. Verdien på markedet vil tilsvare den gjennomsnittlige verdien av arbeidskrafta som er putta i varen på den gitte tida.

Arbeiderene får en del av denne verdien utbetalt i lønn – resten er merverdien. Profitten – det kapitalisten til syvende og sist får igjen på investeringen sin får man ved å trekke fra skatter og evt. andre utgifter fra denne merverdien.