I de to hundreårene som har gått siden den industrielle revolusjonen, har den teknologiske utviklingen ført til en stadig mer effektiv produksjon. Å produsere en bestemt vare i dag krever svært lite arbeidskraft, og kan gjøres svært billig i forhold til hva som var tilfelle for bare få tiår siden.

Dette gjør selvsagt også, dersom vi forutsetter et minimum av konkurranse, at den profitten det er mulig å få ut av et eksemplar av en bestemt vare etterhvert også blir mindre. Siden vi lever under et økonomisk regime som har vekst som mål, fører dette til at det må produseres stadig mer for å opprettholde profitten, og for å få investert denne nye kapitalen. Skal det produseres mer, må det forbrukes mer. Det er dette som har skapt forbrukersamfunnet, og som har gjort at det private forbruket i Norge har økt med 50% bare siden 1990.

Dersom man er fornøyd med å forbruke og konsumere i en slik spiral, trenger selvsagt ikke dette i seg selv å være et problem. Hovedproblemet kommer først når man innser at i dag er det svært lite om noe av den produksjonen, og det forbruket som skjer i verden som er bærekraftig.

Forskningen omkring menneskeskapte naturendringer er ingen eksakt vitenskap, men det er bred enighet i forskermiljøene om at de klimaendiringene vi ser er menneskeskapte. I den siste tiden har flere profilerte klimaforskere advart om en kommende miljøkatastrofe, og at det kanskje allerede er for sent.

I et slikt perspektiv burde økt forbruk og fortsatt vekst kanskje ikke være et mål. Groteskt blir det også når vi vet at mesteparten av jordas befolkning fremdeles ikke får oppfylt grunnleggende behov, og at vi i Vesten blir stadig mindre fornøyd med vår materielle velstand jo mer den øker...