På trykk i Friheten 40/2007
Aron Etzler, sjefsredaktør for den svenske ukeavisa Flamman, har levert boka med den lekre tittelen "Trondheimsmodellen". Det er som kjent ingenting som fascinerer nordmenn mer enn utlendinger som skriver om Norge, så det er vel ingen overraskelse at boka har fått oppmerksomhet også her til lands, og at den til tross for at den ikke er oversatt til norsk, blir solgt i kommisjon fra Manifest Forlag.

Innholdet
Grovt sett består boka av to deler. Den første omhandler trondheimsmodellen, lokalvalget i Trondheim i 2003, stortingsvalget i 2005 og etterspillet etter dette. Den andre delen omhandler den dramatiske veksten til Sosialistpartiet i Nederland. I tillegg har boka en kort innledning om utviklingen i Sverige fram mot 2006-valget, og en avslutning om hvordan svenskene skal kunne ta grep fram mot 2010.

For norskinger?
Siden boka er skrevet for å gi håp til et svensk publikum som er deprimerte etter 2006-valget, kunne man frykte at segmentet fra Norge for en norsk leser ville framstå som en glansbildehistorie som ikke fikk med seg de kraftige utfordringene venstresida har også her. Den fellen har Etzler heldigvis ikke gått i. Han gir en kort og grei oppsummering og analyse av Trondheimsmodellen - en aktiv fagbevegelse som driver en selvstendig valgkamp og stiller krav til partiene. Han gir oss historien om hvordan venstresida på denne måten tok tilbake Trondheim i 2003, og om hvordan modellen ble gjort nasjonal foran valget i 2005 som resulterte i Europas mest radikale regjeringsplattform.

Det er kanskje ikke så mye nytt i denne bolken for den som har fulgt norsk politikk nøye i den perioden som beskrives, men det er likevel interessant å få hele historien samlet. Boka er et journalistisk produkt, og mellom analysene kommer en rekke intervjuobjekter som nærmest er en all-star-liste over norsk venstreside hvor Asbjørn Wahl får både begynne og avslutte showet.

Bestiller-utførermodeller blir bekjempet med modellkommunemetodikken, LOs mer aktive rolle sammen med Arbeiderpartiets svekkelse beredte grunnen for en mer radikal politikk og et brudd med deler av den nyliberale tenkinga. Lokalsykehusaksjonen, For Velferdsstaten og Attac er andre som har bidratt til det nasjonale kursskiftet.

Skjær i Nordsjøen
Men vi har også problemer. Etter Stoltenberg-regjeringen tiltrådte har den sett på Soria-Moria mer som en rekke enkeltsaker uten sammenheng og forsøk på reelt "kursskifte" har vært halvhjertede. Vi får også historien om Gerd-Liv Vallas avgang - en avgang som kan ha store politiske konsekvenser, og hvor flere av aktørene i spillet nok også hadde sterke politiske motiver for å bli kvitt Valla.

Boka er skrevet før 2007-valget, så Etzler har ikke fått med seg den interessante og litt skumle utviklinga i både Trondheim og Sør-Trøndelag etter dette. Vi ser nå at et politisk skifte som er muliggjort gjennom sosialdemokratiets relative svekkelse i forhold til resten av venstresida fører til at sosialdemokratiet igjen styrker seg. Dette er en uheldig dynamikk som må overvinnes dersom vi skal få en ny kurs som er varig.

Et moment Etzler har fått med seg er Fremskrittspartiets vekst, og et av kapitlene i boka gir gjennom et lengre intervju med Magnus Marsdal en kortversjon av Frp-koden. Her kan det altså være tid (og penger) å spare for den som har vært nysgjerrig på Marsdals analyser, men som ennå ikke har kjøpt boka. Det er ikke så rart at Manifest Forlag, som utgav Marsdals Frp-koden velger å selge denne boka i kommisjon. På mange måter kan den faktisk leses som en oppfølger til Frp-koden.

Løsningen på Frp-koden?
For den som har fått med seg Marsdals bok, husker man kanskje at den slutter i et slags profetisk håp om et "radikalt, folkelig venstreparti". Mon om det ikke er nettopp dette partiet Etzler beskriver i den andre bolken av boka - den som omhandler det nederlandske Sosialistpartiet.

Historien til det nederlandske SP er historien om Europas hurtigst voksende venstresideparti. Særlig for medlemmer av Rødt burde det være interessant hvordan et gammelt maoistparti som har kastet av seg det historiske slagget har klart å framstå som det foretrukne alternativ for 17% av nederlenderne i valg, og også har hatt en formidabel medlems- og aktivitetsvekst i samme periode.

Hva er SPs hemmelighet? Ifølge Etzler og de partiaktivistene han intervjuer ligger mye av hemmeligheten i mottoet "mer aktion - mindre politik" - mer handling og mindre prat.

Som et av Etzlers intervjuobjekter, Roland van Raak, sier i boka:

"- Om gatubelysningen är trasig i ett område och vi säger "det er oviktigt, nu är det krig i Irak" - ja, då funkar det inte. Kommer vi dit nästa dag och frågar om de vil demonstrera mot kriget i Irak undrar de förstås: hur skall ni fixa det om ni inte ens kan ordna belysning? Det er det enda sättet att ordna en socialistisk rörelse[...] Varför skulle min mamma bry sig om socialism om vi gafflade om Marx? Men det är ju inte heller så att vi bara håller på med att fixa belysningen. Vi har också kämpat mot EU-konstitutionen, regeringens nedskärningar och kriget i Irak"

Nøkkelen er altså å jobbe sammen med folk om de problemene folk bryr seg om i sin egen hverdag, og bruke dette som en basis for videre politisk engasjement. SP har en tradisjon for slikt arbeid gjennom at de lenge har drevet både egne hjelpesentraler og klinikker i flere nederlandske byer.

Ingen land er like, og SP i Nederland har nok hatt hjelp av et sosialdemokratisk parti - PvdA som har vært vel så blått som norske Ap, og et venstreliberalt GroenLinks som har vært enda mer "liberale", EU-vennlige og preget av "globalvenstre"-retorikk enn ledelsen i norske SV. Etzler påstår heller ikke at SP skal brukes som en blåkopi, men at man kan lære mye av et parti som har lyktes i så stor grad, har han nok rett i.

Hvordan har det så gått med det som så ut til å bli Nederlands svar på Frp - Lijst Pim Fortuyn? De er i dag fullstendig marginaliserte.

Verdt å lese?
Oppsummert er Trondheimsmodellen en bok som stiller mange viktige spørsmål, og selv om man ikke er enig i alle svarene er det sentrale problemstillinger for venstresida i både Sverige, Norge og resten av Vesten som blir behandlet her - spørsmål vi må finne svar på. Jeg vil anbefale potensielle norske lesere å ikke la seg avskrekke av at boka er skrevet på svensk. Som nevnt tidligere er den spekket med intervjuer og skrevet i en lett journalistisk form, og den har dermed også et lett språk som gjør språkbarrieren mindre.