Jeg vet ikke hvor mange som trodde på ja-sida i EØS-kampen på 90-tallet, når de sa at avtalen ikke hadde konsekvenser for hjemfallsinstituttet, men for dem som gjorde det burde dommen om hjemfall bety en revurdering av forholdet til EØS-avtalen.
Vi husker også Vinmonopolet og differensiert arbeidsgiveravgift, og nå har ESA «stilt spørsmål ved» statlig støtte til rensing av gasskraftverk. Det blir stadig mer tydelig at forutsetningene viser seg å være noe annet enn det Brundtland-regjeringa la til grunn, og det blir stadig mer åpenbart at Brundtland-regjeringa opererte med en gedigen politisk bløff da den solgte inn EØS-avtalen.
Nå må vi ta lærdom av det som har skjedd i EØS-saken. Vi befinner oss nå i stormens øye i kampen om tjenestedirektivet. Også i tjenestedirektivet kommer det mange løfter fra tilhengerne om områder som ikke blir omfattet av direktivet - det gjelder offentlig sektor som for eksempel utdanning. Vet vi at det EU kaller «tjenester av allmenn interesse» dekker det vi tenker på som offentlige tjenester?
Det påstås at opprinnelseslandsprinsippet er ute av direktivet, og at det ikke vil bidra til sosial dumping. Vi vet at den konservative gruppa i EU-parlamentet (som støtter prinsippet) påstår det motsatte. Tror vi på Stoltenberg og Støre denne gangen?
Det virker innimellom som høyresida (inkludert Arbeiderpartiets ledelse) er så oppsatt på å få Norge inn i EU at de er villig til å selge ut vitale norske samfunnsinteresser for å komme et skritt videre i EU-integreringen. Det mener jeg er et av de største problemene vi står overfor i Norges forhold til EU, og en alvorlig hindring for en «mer aktiv europapolitikk».
Skriv ny kommentar