Kronikk i Klassekampen 21.08.2007

I 1977 ble jeg født på Røros sykehus. Da søstera mi ble født i 1990, var fødeavdelinga nedlagt. Både gjennom oppveksten min og etter at jeg flytta fra Røros ble sykehuset flere ganger truet med nedleggelse, og flere ganger gikk alle vi i lokalsamfunnet i fakkeltog for å bevare det. Og det har virket. Litt. Sykehuset er ikke nedlagt, men flere avdelinger er blitt det, og funksjoner er flyttet.

Denne situasjonen er dessverre ikke spesiell for Røros. Over hele landet slåss folk for lokalsykehusene sine, og over hele landet er tendensen at folk må reise stadig lengre for å få gjennomført bestemte typer medisinsk behandling.

Bevaring av lokalsykehusene var nok en viktig årsak til at et mange nordmenn ville ha en ny kurs i stortingsvalget for to år siden, og de valgte inn ei regjering som blant annet gikk til valg på nettopp å bevare lokalsykehusene. I ettertid har vi likevel sett at det er ikke fullt så enkelt. Presset på innsparinger fortsetter og funksjoner fjernes og sentraliseres.

Hvorfor blir det slik? Hvorfor makter ikke politikerne å oppfylle selv et såpass enkelt løfte som å bevare lokalsykehusene? Svaret er blant annet: Fordi det ikke lenger er politikerne som bestemmer over sykehussektoren her i landet. For å forstå dette må vi gå tilbake til den såkalte sykehusreformen.

Stoltenberg I-regjeringen var en av de mest høyreorienterte regjeringene Norge har sett. Privatisering og konkurranseutsetting var synonymt med modernisering i Arbeiderpartiets ledelse. Denne regjeringen satte Statoil på børs, den satte ned pensjonskommisjonen med et klart mandat om innsparinger og den gjennomførte sykehusreformen.

Siden sykehusreformen ble innført er ett lokalsykehus lagt ned (Farsund i Helse Sør), to har mistet alle akuttfunksjoner (Florø i Helse Vest og Mandal i Helse Sør), fire har mistet den kirurgiske akuttberedskapen helt eller delvis (Lærdal i Helse Vest, Larvik i Helse Sør, Moss i Helse Øst og Mosjøen i Helse Nord), og to har fått innskrenker fødetilbudet (Mosjøen i Helse Nord og Lærdal i Helse Vest).

Sykehusreformen har ikke vært redningen for lokalsykehusene i Norge, tvert imot.

Etter sykehusreformen er makten over helsesektoren blitt flyttet, ikke til staten slik retorikken bak reformen sa, men til selvstyrte helseforetak som blir drevet som en hvilken som helst bedrift. Direktører med millionlønn har makta over helsesektoren og driver sykehusene med øynene på bunnlinja heller enn på pasientene. Stykkprisfinansiering av pasienter og sykdommer har ført til et system hvor vi har «lønnsomme» og «kostbare» sykdommer, og hvor legene presses til å feildiagnostisere for å spare penger.

En ekstra konsekvens blir mer kontroll og mer byråkrati, og evalueringer av reformen har vist at administrasjonen vokser fortere enn antall leger på sykehusene. Vi får altså dyrere og mer tungrodde systemer med New Public Management-tenkinga fra sykehusreformen. Kortsiktig profittenkning kommer i veien for langsiktig tenkning omkring hva som er til beste for innbyggerne i et samfunn. Målstyring og stykkprisfinansiering tjener verken staten eller innbyggerne - hvem tjener det da?

Å konstruere slike kunstige markeder som stykkprisfinansiering og målstyring representerer, er en nødvendig forutsetning for den som på sikt ønsker å privatisere helsevesenet, helt eller delvis. De eneste som tjener på denne type omorganiseringer er eventuelle private aktører som ønsker å ta for seg av felleskassa ved å tilby seg å ta seg av de «lønnsomme sykdommene», de som taper blir alle oss andre.

Dersom folk skal ha noe å si i forhold til hvordan helsevesenet eller andre områder av samfunnet vårt drives, må de som skal bestemme over viktige samfunnsområder stå ansvarlig overfor folket. En politiker kan sparkes ut av kontorene (stort sett ikke før det har gått fire år, men dog). En direktør kan i verste fall sparkes av et styre, eller en ekstraordinær generalforsamling, men avstanden fra folk flest til disse organene er for stor til at folk har noen reell innflytelse. Skulle man lykkes i å sparke en direktør, har de ofte også fallskjermer som sørger for en myk landing.

Skal vi få gjort noe med måten helsevesenet drives på, må vi altså kvitte oss med sykehusreformens bedriftsmodell og få helsevesenet tilbake til folkevalgt styring. Den lenge varslede regionreformen bør gi en åpning for det.

I tillegg må selvsagt overføringen til helsevesenet økes kraftig. Noen ting er så viktige i et samfunn at man må sette budsjettet etter behovet. Helsevesenet er en av de tingene, og både i sykehussektoren, eldreomsorgen og andre steder er det uverdige forhold. Dette er også viktig i forhold til de ansatte, som i mange tilfeller presses slik at de sliter seg ut både fysisk og psykisk.

Staten har lenge sulteforet fylkeskommunen i forhold til oppgaver, og det er derfor ikke rart om mange synes den er unødvendig. Nå må fylker/regioner fylles med reelle oppgaver, de må få makt over hva slags politikk som skal føres lokalt. I denne settingen må kampen om sykehusene tas. Sykehusene må bli underlagt demokratisk kontroll i fylkeskommuner, og etter hvert de nye regionene. Bare slik kan innbyggere i Norge få et ord med i laget om hvordan helsevesenet skal utvikles i dette landet.