Norge er i krig. Norske soldater driver krigføring lenger borte fra Norges grenser enn noensinne før. Dette er det mange nordmenn som er uenige i. Dessverre er RV i dag det eneste partiet som vil hente soldatene hjem.

USAs norskstøttede "krig mot terror" har så langt har ført til full borgerkrig i store deler av landet. Situasjonen er inne i en negativ spiral, og hjelpeorganisasjoner advarer mot Natos brutale framferd mot sivile. Krigføringa gjør bare vondt verre - akkurat som i Irak, og den afghanske befolkninga er fanget mellom fundamentalister i Taliban på den ene sida og vestlig støttede krigsherrer med en like blodig fortid på den andre. En militær seier for den ene eller andre siden lar vente på seg.

Samtidig som Kabul er så utrygt at vi sender norske spesialstyrker og vi får meldinger om et økt voldsnivå, mener vi altså at det er trygt nok til å sende flyktninger tilbake. Dette er en sjølmotsigelse av proporsjoner. Enda verre blir det når vi vet at de fleste Afghanerne i Norge ikke kommer fra Kabul, men har flyktet fra landsby-områder som i dag kontrolleres av Taliban.

Når sentrale norske politikere som Arild Stokkan Grande senker seg ned til et debattnivå som fullstendig mangler både elementær folkeskikk og perspektiv er det på tide å rope varsko. Dette og en del andre utspill i denne debatten gir uttrykk for en smålighet som er uverdig det norske folk.

Alle i denne debatten erklærer seg som motstandere av fundamentalisme, krig og terror. Dessverre er ikke alle villige til å hjelpe mennesker som flykter fra nettopp fundamentalisme, krig og terror. Tvert imot sender vi dem tilbake til en uviss framtid etter summariske prosesser. Nå virker det til og med som regjeringen har begynt en hasteutsending av flere av afghanerne. Frykter de debatten så sterkt?

De fleste afghanske flyktningene befinner seg i lut fattige naboland som Pakistan. Er det for mye å kreve av verdens rikeste land at vi har hjerterom til å ta vare på noen få av dem?